Raymond Johansen

byrådsleder i Oslo (Ap)

Selv bodde jeg først i et lite trehus på Rodeløkka, med utedo i bakgården og uten innlagt varmtvann. Så flytta vi vil drabantbyen Tveita med varmt vann, sentralfyr og innedo. Senere kjøpte jeg min første leilighet og etter hvert flytta jeg inn i en enebolig på Lindeberg. Jeg har vært heldig.

Boligpolitikken som ble ført i mellom- og etterkrigstiden er en viktig inspirasjonskilde når byrådet nå gir Oslo en ny boligpolitikk.

Boliger for arbeidsfolk

I 1931 åpna OBOS sitt første borettslag i Oslo. «Etterstadslottet» ble det kalt med sine 101 leiligheter, halvparten toroms, de andre ett- og treroms. Tanken bak var grunnleggende sosialdemokratisk: Kommunen garanterte for 90 prosent av prosjektkostnadene og de som flytta inn var arbeidsfolk og funksjonærer på jakt etter en rimelig bolig. Boligpolitikken ble brukt til å forandre folks hverdag.

I åra som fulgte fortsatte en felles boligutbygging på Tøyen, Sagene, Ila, Balkeby og langs Maridalsveien. Under krigen stoppa boligbygginga og boligmangelen ble stor. I etterkrigsåra var målet å bygge mest mulig til lavest mulig pris raskest mulig. Gjennom den nye Husbanken ble folk tilbudt rimelige lån og OBOS ble igjen engasjert til å bygge boliger for kommunens husløse.

Vår boligmodell har gjort at langt flere eier sin egen bolig enn det som er vanlig i andre land. Å eie sin egen bolig har vært grunnleggende del av livet. For velferd er ikke bare helsetjenester og utdanning, velferd er også bolig.

Men de siste tiåra har noe skjedd. Fra 2003 til 2018 steg boligprisene i Oslo med 199 prosent. Boligeiere har jubla omtrent hver gang ny boligprisstatistikk har blitt lagt fram. Mange har tjent mer på å bo enn på å jobbe. Jeg forstår godt at folk har brukt muligheten til å kjøpe en ny og større bolig eller en ekstra leilighet. Men om målet fortsatt skal være at flest mulig får eie sin egen bolig, hvor lenge kan vi fortsette på denne måten?

Unge avhengige av foreldre

I Oslo er det flere som ender opp med å leie enn ellers i landet. Ofte er leieprisen så høy at det blir vanskelig, for mange umulig, å få nok egenkapital til å kjøpe en bolig. Og mens man sparer, øker boligprisene langt mer enn det renta gir på egenkapitalen man har spart opp. Folk kommer inn i en negativ spiral som det er vanskelig å komme seg ut av. Unge voksne blir avhengige av at foreldre kan hjelpe dem inn i boligmarkedet. Men også godt voksne med fast arbeid sliter. For det holder ikke bare å ha jobb og inntekt for å eie bolig. Du må ha egenkapital og inntekten må være høy nok til å betjene lån, også når renta går opp.

Vi må spørre oss: Skal politikere være tilskuere til boligmarkedet, eller skal vi ta større kontroll for å sikre at flere kan eie sin egen bolig?

Et av Europas minst regulerte boligmarkeder

For høyresida er svaret enkelt: La markedet styre alene. Jeg tenker annerledes. Markedet kan være en god tjener, men er ikke en god herre. I dag har vi et av Europas minst regulerte boligmarkeder. Statistisk sentralbyrås tall at vi beveger oss bort fra den norske boligmodellen og tanken om at det er en verdi at folk eier sin egen bolig. Noe må gjøres. Terskelen inn i boligmarkedet må bli lavere.

26. februar vedtok Oslo bystyre byrådets forslag til ny boligpolitikk for Oslo gjennom byrådssaken Nye veier til egen bolig. Ett av de viktigste tiltakene er å prøve ut nye boligmodeller, som er spesielt tilpasset innbyggere som har vanskeligheter med å komme seg inn på det ordinære boligmarkedet og som heller ikke kvalifiserer for kommunale boligsosiale virkemidler.

De nye boligmodellene er:

1. Innsats for leiebolig: Leiekostnadene blir redusert mot at leietaker utfører enkle drifts- og vedlikeholdsoppgaver.

2. Etablererbolig: Kommunen bygger og selger boliger, for så å beholde eierskap i deler av boligen.

3. Leie til eie-bolig: Husleien blir nedbetaling på boligen. Målet er at leietaker kan bli eier etter hvert.

Byrådet skal legge til rette for minst 1000 nye boliger innenfor tredje boligsektor innen utgangen av 2023. På sikt er byrådets mål at minst 20 prosent av boligene i Oslo skal være rimelige boliger. Samtidig må vi sikre at takten i regulering av nye boliger er i tråd med befolkningsveksten, og at boligbygging skjer med varierte boligtyper over hele byen.

Boligpolitikken er et av de viktigste verktøyene for å redusere forskjeller, bevare byens mangfold og skape gode nabolag. Men de siste tiårene har de boligpolitiske virkemidlene i stor grad ligget i en skuff.

Nå tar vi dem fram igjen, mye inspirert av den aktive boligpolitikken vi så i mellom- og etterkrigstiden.