Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Dokumentene som ble lekket i forrige uke skal være diplomatiske notater, og inneholder mange sensitive utenrikspolitiske temaer. Særlig i USA river mange nå seg i håret og diplomater sliter med å få folk i tale.

Journalistprofessor Sigurd Allern gikk i helgas Klassekampen ut og advarte mediefolk om fallgruver ved ukritisk bruk av Wikileaks-avsløringene. Allern mener det er problematiske sider ved at mange pressefolk nå ønsker å være gravejournalister og bruker Wikileaks nærmest som bibelen.

Jeg skal ikke gjøre som spesialkomitéen i Storbritannia som nå har sendt alle britiske redaktører en anmodning om å ikke publisere saker fra Wikileaks som kan skade rikets sikkerhet. Men tror likevel det kan være nyttig å ha flere tanker i hodet samtidig.

Allern påpeker at det er åpenbare utfordringer knyttet til kildekritikk når disse massive dokumentene pumpes ut. Han viser til at en del medier fortolker dokumentene og legger det ut på en måte som blir feil i forhold til konteksten ble skrevet i.

Sånt kan skje når «alle» skal «leke» gravejournalister uten at man selv har en gravemaskin eller kan si hvem som er originalkilden.

For hvem står egentlig bak lekkasjene til Julian Assange og resten av Wikileaks-gjengen? Det kan ingen svare på.

Ifølge The Guardian, som er en av de store avisene som publiserer sakene først etter avtale med Wikileaks, har Wikileaks klart å skaffe opplysningene til veie via et såkalt internett opprettet av det amerikanske forsvarsnettet og brukt av diplomatene for å forenkle kommunikasjonen til Washington. Det såkalte Secret Internet Protocol Router Netwoek (Sipdis).

Dette er ifølge den britiske avisen et verdensbasert amerikansk internett system som først ble tatt i bruk av 125 ambassader i 2002 og i 2008 var 180 ambassader knyttet til dette nettverket. Men ifølge The Guardian hadde også over 3000 amerikanske soldater tilgang til informasjonen.

Passordet på systemet måtte endres hver 150. dag, men i prinsippet kunne folk med tilgang til systemet være pålogget hele tiden. Det var derfor også mulig å laste over innholdet på minnepinne eller CDer.

Men verken The Guardian eller de andre store mediene som hadde nyhetene først røper noen kilder, men refererer til varslernettstedet Wikileaks.

I USA sitter den 23 år gamle soldaten Bradley Manning arrestert og risikerer 52 års fengsel for at han muligens er hovedkilden.

Men det er som Sigurd Allern peker på, lite sannsynlig at en enkelt soldat nederst fra systemet har gravd opp alt som Wikileaks avslører lekker.

Nei, det er tydelig at Julian Assange har mektige venner som både hjelper han og som støtter ham økonomisk.

Det er ingenting som tyder på at det er gale opplysninger i informasjonen som lekker ut, men ikke alt er like interessant for allmennheten. Vi må alltid spørre oss hvem som tjener på at den amerikanske overvåkingen av FN og andre kommer fram og hvem som taper. Svaret er ikke gitt.

Men avsløringene kan kanskje være et tankekors til norske politikere som nå ønsker å innføre et massivt overvåkningssystem gjennom datalagringsdirektivet. Selv om det heter seg at utlevering av data til politiet skal bare kunne skje dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke og være underlagt domstolskontroll, kan jo hvem og en av oss tenke selv. Hvem skal stole på at denne informasjonen er trygg nå?

I likhet med de fleste pressefolk synes jeg det er bra med mer åpenhet og informasjon som Wikieleaks skaffer frem. Konkrete avsløringer om overgrep i krigen i Irak og Afghanistan er bra. Men hvilken blond sykepleier som følger Gadaffi hele tiden, trenger jeg ikke vite mer om.

Men det er jo ikke sånn at vi redaktører må glemme redaktøransvaret og presseetiske regelverk. Kanskje må vi i en slik tid være enda mer kildekritisk og presis enn før?

Det gjelder som alltid: Det kan være lurt å ha to tanker i hodet samtidig. Det er plass til det også hos journalister og redaktører.