JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den britiske journalisten og forfatteren James Bloodworth har gjort akkurat det mange norske journalister, inkludert undertegnede, drømmer om titt og ofte: å gå undercover. Eller wallraffing (oppkalt etter den tyske journalisten Günther Wallraff), som metoden også er kjent som. Det vil si å utgi seg for noe annet enn det du egentlig er – for å skrive om det du ser og opplever uten at andre enn deg sjøl veit om det. Det vil for en journalist si for eksempel å søke seg en jobb langt fra journalistikken og late som du ikke er journalist mens du utfører jobben. Hensikten er sjølsagt avslørende journalistikk. For i den falske rollen du har ikledd deg får du vite mye som du aldri ville fått om du flagget hvilken profesjon du egentlig har. Du seiler altså under falsk flagg, men metoden er slett ikke brudd på loven, verken i Storbritannia eller i Norge. Her er de to landene like. Der de to landene ikke er like, er tilstanden på arbeidsmarkedet. Og det er her Bloodworth gjør sitt undercover-arbeid i seks måneder: På ulike britiske arbeidsplasser.

Boka åpner med jobben som løsarbeider på Amazon-lageret i den lille byen Rugeley i Staffordshire. Det han her opplever er sterk lesning. Arbeidstakerne er ikke bare innleid og underbetalt, de får en behandling som ikke er noen arbeidstakere verdig. Et strengt rigid overvåkingssamfunn hører med til dagens orden. Dette kapitlet er nok bokas sterkeste. Norske arbeidstakere kan prise seg lykkelige over at Amazon enn så lenge ikke har etablert seg i Norge. Et plukklager med denne arbeidskulturen vil neppe en gang arbeidsgivere akseptere her til lands.

Så drar vi videre til Blackpool, til South Wales Valleys og ender til slutt opp i London. Vår mann er telefonselger og jobber på nulltimers-kontrakt i eldreomsorgen. Han går fra den ene drittjobben til den andre. Og treffer en del andre britiske arbeidstakere som sliter på arbeidsmarkedet, men først og fremst treffer han arbeidsinnvandrere. Som regel fra Øst-Europa. Akkurat dette mønsteret er ikke helt ulikt noen norske arbeidsplasser. Men holdningene til arbeidstakerne er nok ganske «særbritiske».

• James jobbet hos kommersiell hjemmehjelp i Storbritannia. Nå advarer han norske politikere

Det kanskje mest forstemmende er at arbeidstakerne sjøl blir «oppdratt» til å like jobben sin, til å innbille seg at de har det bra.

I London melder Bloodworth seg som Uber-sjåfør og blir innført i en virkelighet der «kunden alltid har rett». Her skal du som sjåfør ikke gjøre mye utenfor den konvensjonelle regelboka. Her er du virkelig uten rettigheter. Du er mer eller mindre bondefanget i et hamsterhjul der du har mistet kontrollen.

Forfatteren bruker en del sider på å forklare hvordan særlig Margareth Thatcher på 1980-tallet kjempet mot kullindustrien generelt og den engelske fagbevegelsen spesielt. Ringvirkningene er etter forfatterens mening svært ødeleggende. Arbeidslivet i Storbritannia har på en måte ikke blitt friskmeldt siden.

Det er noe av styrken ved boka at ved siden av de konkrete erfaringene Bloodworth gjør seg på de arbeidsplassene han får innpass, drar han en del generelle betraktninger om politikk og samfunnsliv. Om callsenteret Admiral hvor han også jobbet, skriver han blant annet følgende: «Og selv i 'bra' selskaper som Admiral var det, stort sett, ikke mye å se til fagforeninger, slik at det ikke fantes noe som kunne hindre at et bra selskap før eller senere forvandlet seg til et dårlig et. Alle goder kunne bli tatt bort på kort varsel, slik en smokk kan røskes ut av munnen på et hjelpeløst barn».

Det britiske samfunnet er mye mer klassedelt enn vårt. Og fagforeningene er ikke på vårt nivå lenger. Boka kan sånn sett leses som en advarsel for oss her hjemme om at fagorganisering er viktig om vi ikke skal få britenes prekære arbeidsliv. For det er liten grunn til å tro at ikke også norske arbeidsgivere vil «prøve» seg om ikke arbeidstakerne står samlet og kan kjempe mot. Det viser all erfaring fra norsk arbeidsliv.

• Meld deg på nyhetsbrevet vårt

• Følg oss på Facebook