JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Edward Rutherfurd, den britiske forfatteren som egentlig heter Francis Edward Wintle, har skrevet romanen «Paris» på 1068 sider. Sjøl om den er relativt lettlest, så trenger du noen dager på å komme gjennom en såpass anselig mengde tekst. Ei helg er neppe nok.

Romanen handler sjølsagt om Frankrikes hovedstad. Og spenner over om lag 700 år. Det starter med byggingen av Notre Dame, kirka som nylig brant, og slutter med brosteinskasting i Latinkvarteret i 1968 – altså studentopprøret hvor også arbeiderklassen etter hvert sluttet seg til. Til det hele endte opp i mer eller mindre null og niks.

Vi følger ikke bare ulike oppdiktede mennesker i denne fortellingen, men også familier som representerer de tre klassene adelen, borgerskapet og arbeiderklassen, eller tredjestanden som det vel heter hos noen historikere.

Handlingen kretser rundt viktige begivenheter i fransk historie – ikke minst den omtalte revolusjonen i 1789 og ferdiggjøringen av Eiffeltårnet til verdensutstillingen i Paris hundre år seinere. Sporene etter revolusjonen kan kanskje for noen være vanskelig å få øye på i dagens samfunn, Eiffeltårnet er fortsatt et landemerke i den franske hovedstaden.

Rutherfurds dikteriske univers er delvis fiktivt. Flesteparten av personene er skapt i hans hode, men en del historiske personer får også være med. Som Robespierre, Napoleon, diverse franske konger, Charles de Gaulle og Jean-Paul Sartre – for bare å nevne noen. Disse er aller mest referanser, mens for eksempel den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway blir en egen figur med oppdiktede replikker i romanen. Den utenlandske kunstnerkolonien rundt Gertrude Stein i 1920-tallets Paris, samt bokhandleren Shakespeare & Company på venstre bredd av Seinen, er kanskje noe av det mest fornøyelige her. I hvert fall for litterært interesserte.

Men først og fremst er dette en roman som portretterer verdensmetropolen Paris. Montparnasse, Montmartre, Molin Rouge – joda, vi kjenner tegningen. Forfatteren lar oss relativt uanstrengt henge med på sine karakterers vandringer rundt i byen. Fortelleren glemmer aldri å minne oss på hvor vi er hen, hvilke bygninger som nettopp er bygd og hvilke som er under oppførelse. Heller ikke hvor de er plassert i forhold til hverandre og hvilken misjon de skal tjene. Den mest nærgående beskrivelsen får vi av Eiffeltårnet hvor ikke bare Eiffel sjøl er en av karakterene i romanen, men vi kommer også nær innpå flere av bygningsarbeiderne. Og at de helst ikke skulle lide av høydeskrekk.

Storyen i denne doble mursteinsromanen er ingen dyptpløyende analyse av folk og fe. Den ligner mer på populærromanens relativt overfladiske behandling av karakterene. Psykologien er tradisjonell. Kjærligheten, som i enkelte partier nesten er altoverskyggende, følger ganske klisjeaktige mønstre. Vi er et langt stykke fra Balzac og Hugo, for å si det sånn – sjøl om mye av romanen utspiller seg i ei tid da også disse to franske mesterforfatterne skrev serieromaner fra Paris og Frankrike. De var imidlertid i en helt annen klasse.

Rutherfurds idé om å portrettere en by ved å fortelle dens historie gjennom et rikt persongalleris vekst og fall, er et smart grep. Han har gjort det samme i romanen New York, som foreløpig ikke er oversatt til norsk. Men som litterær tekst mangler nok romanen «Paris» noen dypereliggende lag som ville gjort den langt mer enn bare en litt for lang tekst om trivialiteter.