Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Det hovedspørsmålet jeg har stilt meg, og som danner grunnlaget for denne boka, er om det også i Russland finnes regimemotstand slik det fantes i Det tredje Riket?

Det skriver Kristian Ilner i boka «De motvillige. En bok om regimemotstand». I boka møter vi mange motvillige.

Ukrainakrigen utløsende

Ilner er utdannet jurist og har jobbet i samfunnspolitisk avdeling i Fellesforbundet i fem år. «De motvillige» er hans femte bok.

I boka ser Ilner nærmere på regimemotstanden i både fortid og nåtid. Utgangspunktet er tysk og russisk historie.

Tysklandsinteressen har fulgt ham lenge. Han studerte i Tyskland, både i Bremen og i Trier, Karl Marx sin fødeby.

Ilner har vært opptatt av den tyske motstandsbevegelsen i lang tid, og da Russland gikk til fullskalakrig mot Ukraina 24. februar 2022, ble han litt satt ut.

Raskt så han at det kanskje var et sammenfall her med den tyske krigshistorien.

Å koble den tyske motstanden mot naziregimet på 1930-tallet med dagens regimemotstand i Russland, syns Ilner var spennende.

Og han innrømmer at Ukrainakrigen ble en utløsende faktor for at han begynte å skrive «De motvillige». Skjønt, ikke alle syns situasjonen i Hitlers Tyskland er sammenlignbar med Putin og dagens Russland.

Dette er Kristian Ilners femte bok. Denne gangen har han tatt for seg de motvillige regimemotstanderne.

Jan-Erik Østlie

Krever ekstra mot

Regimemotstand, og særlig motstanden som går mot et autoritært regime, er ingen spøk.

Så hvem er egentlig disse motvillige?

Ilner er enig i at å gå mot sine «egne», sånn regimemotstanderne gjør, krever et ekstra mot og en egen integritet. Likevel syns han det er vanskelig å gi en presis beskrivelse av hva slags mennesker de motvillige er.

Fordi de er ulike og ikke kan kategoriseres i en enkelt boks. De kommer fra ulike miljøer og klassebakgrunner, og de har forskjellige utdanninger.

Men de må nok være utstyrt med mye rettferdighetssans, medmenneskelighet og kritisk sans, mener Ilner.

I et avslutningskapittel i boka skriver Ilner følgende: «Det er mange grunner til at motstand mot totalitære regimer – fra enkeltpersoner og organisasjoner – er viktig og nødvendig nær sagt uansett om motstanden springer ut fra et sterkt ønske om å oppnå demokrati eller noe annet».

Å være i opposisjon, eller være en av de motvillige, kan også forekomme innad i en organisasjon eller bedrift.

For eksempel en varsler. Også det kan være ubehagelig, ikke minst for varsleren. Det viser utallige historiske eksempler. Det er sjelden kostnadsfritt å være en av de motvillige.

– Kanskje mangler noen av dem evnen til å vurdere risiko, de er så overbeviste i sin sak, de vil ikke følge flokken, der er det kollektivet som teller.

– De er vel kanskje ikke de flinkeste til å søke opp meningsfeller?

– Noen søker nok opp folk som mener det samme som dem, men mye av regimemotstanden baserer seg på egen overbevisning, forteller Ilner.

I hverdagen jobber Ilner som rådgiver i Fellesforbundet. Boka skrev han i fritiden.

Jan-Erik Østlie

Anti-fascistene er heltene

De fleste regimemotstandere er drevet av en kjærlighet til hjemlandet sitt. De vil redde det. Samtidig er det noe individualistisk, egoistisk og sjøltilfredsstillende over disse motvillige.

Noen tenderer til og med mot å spille helter.

Ilner er klar over at det fins dem som ikke liker at Hitler, Putin og Trump settes i samme bås, og for eksempel kalles nazister og fascister. Ilner mener at sånne merkelapper ikke er så viktige.

– Det er anti-fascistene som er mine helter. Jeg er mindre opptatt av hvem som er fascister og nazister, sier han.

Hvor er alle heltene?

Ilner forteller at det ikke var noen tilfeldighet at fagbevegelsens tillitsvalgte er godt representert blant de tyske motvillige. Men det kunne ikke være lett å kjempe som regimemotstander i Tyskland under Hitlers regime.

– Har disse fått den anerkjennelsen de fortjener?

– Nei, det har de nok ikke, men noen av dem har da fått sine snublesteiner. Mange tyskere skammer seg over nazitida, de har ikke hatt mot eller lyst til å løfte fram noe av dette tidligere. Personlig syns jeg det er viktig at heltene løftes fram. Her er vi nok flinkere i Norge enn de er i Tyskland, men vi hadde jo et annet utgangspunkt.

Terrorister ikke blant de uvillige

En regimemotstander kan også være en som bare protesterer mot de til enhver tid sittende myndigheter i et land, for eksempel en terrorist som ønsker seg et annet regime, koste hva det koste vil.

Ilner har ikke skrevet ei bok om disse.

Han legger et verdisyn til grunn, hans regimemotstandere i boka ønsker seg et demokratisk samfunn og har et humanistisk syn. Da er det ikke plass til ekstremister verken på venstre eller høyre side av politikken.

– Fins det noen historiske eksempler på at enkelte regimemotstandere har fjernet makthaverne?

– Kanskje ikke direkte, men imperier og diktaturer varer jo aldri evig. Så kanskje de uvillige likevel er viktige bidragsytere til at diktaturer til slutt opphører.

Pasifister og militærnektere

Pasifister og militærnektere kan også stå langt unna et regime hvor opprustning og militarisering står sentralt. I flere land gjør de det i våre dager.

– Disse kan kanskje også regnes blant de motvillige?

– Absolutt. De står jo også på et verdigrunnlag som rokker ved det allmenne og rådende, om det kan virke enda så naivt og urealistisk. For skal du kjempe mot autoritære og totalitære regimer, kan det nok hende du må ty til våpen iblant, sier Kristian Ilner.