JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Matias Faldbakken har enda ikke rukket å skrive så mange bøker som sin far Knut, men med fjorårets «Vi er fem» er han i hvert fall opp i … ja, fem. Og denne er muligens den merkeligste, og mest sprelske fra en mann som for øvrig også er bildekunstner.

Dette er vel en tekst man gjerne betegner som en bygderoman. Vi møter Tormod og Siv fra bygda Råset og de to barna deres Alf og Helene. Egentlig skulle de hatt et barn til, men så ble den en hund isteden. Elghunden Snusken. Tormod er en røslig kar, nevenyttig og en kløpper på skolen. Særlig i biologi. Siv blir tidlig hans kjæreste, og de har aldri noen planer om å flytta fra Råset. De, eller Tormod, bygger seg hus her når familien vokser. Mens Siv åpner en frisørsalong.Og slår seg til ro med det.

Tormod er imidlertid en kreativ og intellektuelt sett rastløs fyr. Han orker ikke å sitte rolig og gjøre nada. En dag eksperimenterer han litt med en klump av rødleire på verkstedet sitt. Og dermed er det hele i gang. Leirklumpen blir på sett og vis levende, og etter hvert hele familiens kjæledegge. Og den gjør de utroligste ting. Leirklumpen blir nå familiens femte medlem fordi de en dag finner Snusken død. Bare Siv kjenner hemmeligheten bak dødsfallet, viser det seg noe seinere i teksten.

Gjennom noen sider koser vi oss med leirklumpen og dens nærmest overnaturlige evner. Alt er bare fryd og gammen, ro og makeløs idyll. Helt til det hele en dag plutselig snur. Teksten vendes brått og får nærmest et slags Frankensteinpreg. Tormods skapning er ute av hans kontroll, den er omgjort til et uhyre. Ikke bare for de fire menneskene, men for hele bygda. Nå blir gode råd dyre. Groteske ting skjer, dette kan ikke fortsette. Tormod tar saken med det største alvor.

Det er litt av en røverroman dette. Og slett ikke uten magiske og grøsseraktige elementer. I tillegg rommer den også mye humor. Og bærer preg av stor skriveglede. Jeg skal ikke røpe slutten av denne historien, men bare påpeke at den ikke er av det mest opplagte eller innlysende slaget. Her var det jo åpenbart opplegg for Hollywood, men det ble heldigvis avlyst. Romaner er ikke matematikkstykker der vi setter to streker under det riktige svaret. Der to pluss to er fire. Og godt er det.