Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Roger Ingebrigtsen, statssekretær og medlem av Arbeiderpartiets programkomité, sier til Dagbladet at «framtidas terrorister bør vite at de risikerer fengsel på livstid for alvorlige forbrytelser.»

Hvor Ingebrigtsen henter dette argumentet fra veit jeg ikke, men det er verken fra sine partikolleger og tidligere justisministere Inger Louise Valle eller Knut Storberget. Nå avdøde Valle ville antagelige rotert i grava om hun hadde hørt Ingebrigtsens argument. Antagelig mener statssekretæren at dette har allmennpreventiv virkning.

Det er nylig utgitt en bok med tittelen «Virker straff?» hvor flere av våre mest kompetente på feltet uttaler seg. Ingen av disse er i nærheten av å foreslå det samme som Ingebrigtsen, ingen av dem kan en gang svare på spørsmålet om straff virker. Det er ikke fordi de er idioter eller tilhengere av terrorisme, men fordi spørsmålet er komplisert, det er vanskelig å svare skråsikkert på – noe som bør mane til ydmykhet.

Forskningen på temaet tyder på at straff av typen bøter, kort fengselsstraff og tidsbegrenset tap av førerkort for forbrytelsen promillekjøring og overskridelse av fartsgrensen, har en viss allmennpreventiv virkning på noen – mens når det gjelder grove forbrytelser som for eksempel drap, betyr straffenivået lite. Mesteparten av denne volden, mesteparten av de mest alvorlige forbrytelsene foregår i affekt uten at gjerningspersonen tenker så mye over konsekvensene.

Men de som kan noe om dette, bryr Ingebrigtsen og justispolitikere fra Høyre og Fremskrittspartiet seg lite om. De vil ha livstidsstraff likevel. Kan det være noen annen grunn enn et frieri til velgere som de antar deler dette synet nå etter hendelsen vi opplevde 22. juli i fjor?

Ingebrigtsen kunne starte med å spørre om råd hos kompetente folk i fagbevegelsen, folk som har jobbet med kriminelle og straffede i en mannsalder og har samme partibok som Ingebrigtsen. Tror han at disse går inn for livstidsstraff for terrorister og andre alvorlige forbrytelse?

Kanskje er det nettopp det han ikke tror, og derfor ikke spør?

Statsminister Jens Stoltenberg viste storhet og velfortjent beundring da han for over ett år siden mante til samhold, fortsatt åpenhet og humanitet. Det var den beste måten Stoltenberg mente vi kunne imøtegå terrorisme og høyreekstremisme.

Siden den gang har vi her til lands fått en tilnærmet lynsjestemning mot romfolket, Europas mest utsatte minoritetsbefolkning, og vi har fått en heksejakt på både politiske og byråkratiske syndebukker for terroren i regjeringskvartalet og på Utøya.

Hva har dette med åpenhet og demokrati å gjøre?

Kjære Roger Ingebrigtsen, kjære Arbeiderpartiet: Ikke bekjemp terrorisme og politisk ekstremisme med lov og strengere straffer. Sånne virkemidler hører hjemme i helt andre regimer enn vårt.

Bekjemp ekstremismen med politiske argumenter!