JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Anders har skrevet talene til fire LO-ledere. Her er hans favoritt

– Den evnet å ta eierskap til et begrep som høyresiden forsøker å erobre.
Det var Roar Flåthen som ansatte Anders Horn i 2010. Da kom han fra Klassekampen, der han var politisk redaktør. 

Det var Roar Flåthen som ansatte Anders Horn i 2010. Da kom han fra Klassekampen, der han var politisk redaktør. 

Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

Litt flåsete sier Anders Horn at den beste talen skrives på den tida det tar å framføre den. Men forarbeidet kan vare lenge. Selve skrivejobben er den korteste.

– De dårligste talene er de som skal ha med flere ulike temaer. Som «og så må vi ha med noe om pensjon». Da kan man fort skrive seg bort. De beste talene handler om bare én ting, sier kommunikasjonsrådgiver Anders Horn i LO.

I åttende etasje i Folkets Hus på Youngstorget sitter kommunikasjonsfolkene til LOs ledelse. De som skal hjelpe til med å formidle budskapene ut til medlemmene og mediene.

Å gripe personligheten

Det var Roar Flåthen som ansatte Anders Horn i 2010. Da kom han fra Klassekampen, der han var politisk redaktør. 

– Roar satte øya i meg og sa: «Vil du dette da?» forteller Horn.

Han er der fremdeles, nå med Peggy Hessen Følsvik som LO-leder.

Når du skal skrive for ulike mennesker, gjelder det å gripe personligheten til vedkommende.

Hans-Christian Gabrielsen brukte å si at han var for høy til å heve stemmen. Han stilte store krav til seg selv, og var opptatt av at det han sa, var riktig og sant, og at argumentene holdt vann. Grundigheten krevde ofte flere runder.  

– De fleste LO-lederne kommer fra et nestlederverv, så vi har hatt tid til å bli kjent underveis.

Talene må tilpasses personens uttrykksform. Det viktigste er å kunne formidle budskapet uten å miste seg selv, sier Horn.

Egen notatbok er et viktig verktøy.

Egen notatbok er et viktig verktøy.

Sissel M. Rasmussen

Ei grepa dame

Gerd Kristiansen overtok LO-klubba etter Roar Flåthen i 2013.

Inn kom en liten nordnorsk hjelpepleier, med en litt annen språkdrakt enn den nesten to meter lange industriarbeideren Roar Flåthen.

– Gerd Kristiansen er ei beintøff dame, men raus. Det er befriende. Det første inntrykket som ble skapt av henne, var av en røyker som ikke likte trening. Det ble viktig for oss å bygge et riktigere og bedre bilde av henne enn det. Gerd kunne alt om heltid og deltid og var knallhard på at kvinner måtte ha økonomisk frihet. Hun kalte det «fuck you-money», sier Horn.

Når LO-lederen blir sjuk

Gerd-Liv Valla var den første LO-lederen som skulle besøke et SV-landsmøte, og det var derfor knyttet store forventninger til at Valla skulle komme.

Men hun ble sjuk og nestleder Finn-Erik Thoresen måtte steppe inn og hoppe på flyet nordover til Tromsø, med det ferdigskrevne manuset i veska.

Thoresen hilser fra Valla, som hadde gledet seg til å komme. Nå tar han på seg å framføre hennes budskap.

Han åpner med å si: «For meg som LO-leder – og særlig som kvinne»… og salen bryter ut i latter.

Talene printes på LO-kort, delt opp i lettleste bolker.

Talene printes på LO-kort, delt opp i lettleste bolker.

Sissel M. Rasmussen

Da Flåthen fikk nok

Da LO innførte nytt datasystem, hvor alle kunne jobbe i felles dokumenter, ble det duket for kluss i manusene.

– Kommunikasjonsavdelingen lagde et standard manusutkast som alle kunne bruke på regionenes fylkeskonferanser. Disse gikk til alle i ledelsen, som kunne gjøre sine egne endringer, eller bruke manusene slik de forelå, forteller Horn.

Hans-Christian Gabrielsen hadde lest igjennom og gjort sine endringer, men printet ut manuset i siste liten på en travel dag. Når han så står på talerstolen og skal begynne å snakke, kjenner han ikke igjen det som står der.

En annen i ledelsen hadde vært inne og endret på fellesdokumentet, i sin ånd, med egne historier og innspill. «Hva står det her», lurte Gabrielsen på, ganske forvirret.

Noen kan også finne på å ta litt ekstra i, når de skriver taler for andre.

Roar Flåthen hadde en opplevelse hvor han plutselig midt i talen stopper opp og sier: «Nei, dette mener jeg jo ikke!»

Den beste talen

Å kåre sin egen beste tale er ingen enkel sak, men Anders Horn drister seg til å si at den 1. mai-talen han hjalp Gerd Kristiansen med å skrive om frihet i 2015, var en veldig god tale.

– Den handlet om frihet på et overordnet nivå. Den manglet kanskje noe konkret, men Gerd ville ha med noe om Palestina, så det måtte med.

Anders Horn mener talen var spesielt god fordi den evnet å løfte blikket, og ta eierskap til et begrep som høyresiden forsøker å erobre.

– Høyresiden tror at frihet er noe som vinnes individuelt, men sannheten er at individuell frihet er en kollektiv rettighet, som vinnes gjennom felles kamp.

Én ting om gangen

Når talen er skrevet og manuset klart, må det øves og leses høyt. Det som ser fint ut på papiret, trenger ikke nødvendigvis å høres bra ut.

Den som skal holde talen, leser høyt for taleskriverne i LO. Stopper det opp, eller sier vedkommende noe annet enn det som står, må de skrive om.

– Det er ikke slik at det er feil med den som leser. Det er feil med setningen. Av dem jeg har skrevet for, tror jeg Peggy er den raskeste til å gripe teksten, sier Anders Horn.

– Kanskje fordi hun er nynorskbruker. Folk med utpreget dialekt omskriver oftere tekst til egen dialekt direkte. Hun er nok mest dreven på det. Peggy er en rask leser, og hun er trygg.

Men så skriver også Anders Horn garpegenitiv i Peggy sine taler – altså «Peggy sine» – ikke «Peggys». For slik snakker de på Vigra, der hun kommer fra.

Dessuten syns Anders Horn at den talen Peggy holdt om arbeidslinja, på Aps landsmøte nylig, kanskje er en av de beste han har skrevet.

 Jeg mener den klarte å snu diskusjonen om at det skal lønne seg å jobbe – til en diskusjon om hvordan vi verdsetter arbeidsinnsatsen til folk med lave lønninger.

– Felles for de to talene er at de handlet om ett overgripende tema, og begge hadde hvert sitt tydelige formål, avslutter taleskriveren.   

Warning
Dette er en sak fra

Vi skriver for tillitsvalgte i alle LO-forbund.

Les mer fra oss

Annonse
Annonse