JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
HJEMME: Forutsetningen for å ta vervet som gir ham plass i ledelsen av Industri Energi, var at det må være mulig å pendle hjem når ungene er der. Pappa’n i Cay går først. – Men å bli valgt inn på landsmøtet – det var helt vilt! Jeg hadde 120 i puls, der jeg satt, helt i ro. Jeg skal representere hele industrien og går ydmyk til oppgaven, sier han.

HJEMME: Forutsetningen for å ta vervet som gir ham plass i ledelsen av Industri Energi, var at det må være mulig å pendle hjem når ungene er der. Pappa’n i Cay går først. – Men å bli valgt inn på landsmøtet – det var helt vilt! Jeg hadde 120 i puls, der jeg satt, helt i ro. Jeg skal representere hele industrien og går ydmyk til oppgaven, sier han.

Sissel M. Rasmussen

Cay Nordhaug, Industri Energi

Cay Nordhaug ble bitt av fagforeningsbasillen i 20-årene: – Jeg sluttet å se på engelsk fotball og begynte å lese arbeidsmiljøloven

Industri Energi har fått en handlingens mann inn i ledelsen.

sissel@lomedia.no

Verdensvant og uredd. Tøff, men sårbar. Energisk og trygg. Slik kan Cay Nordhaug beskrives. Men han har ikke alltid vært like trygg som i dag.

Cay Nordhaug er en av dem som fikk en tøffere start på livet enn de fleste. Bare fire år gammel ble han og lillesøster på vel ett år hentet av politiet og etter hvert plassert i fosterhjem.

– Det kom en liten fyr med veldig mye energi, som blåste i en sånn typisk 17-mai-blåse. Med stritt blondt hår, knallbrun og med fregner. Han passet veldig godt på lillesøsteren sin Ann Elisabeth, forteller Anita Langeid.

Hun var 10 år og den midterste av tre søstre i forsterfamilien som tok imot Cay og lillesøsteren.

Omsorgssvikt

Cay Nordhaug bor fremdeles i Kristiansand, byen der han vokste opp. Barnevernet fikk flere meldinger om omsorgssvikt da han var liten.

– Jeg kan huske da politiet kom. Det var mørkt, og de hadde lommelykter. Jeg husker et hus med en stor stue, minnes han.

Barna ble først plassert i et etableringshjem, og det tok et halvt år før de kom i fosterhjem.

Den som har betydd mest for Cay gjennom livet, er henne han kaller mormor. Egentlig er hun mormors søster og heter Olaug. Mannen hennes, Harry, kaller han for bestefar. De har alltid stilt opp for Cay og lillesøsteren. Mor fikk ha samvær med ungene under oppsyn, fire timer i måneden. Da var Olaug med, som tilsynsfører. De hadde også ungene hver femte helg mens de bodde i fosterhjem.

 Men den følelsesmessige tilknytningen til moren min var sterk. Jeg søkte tilflukt hos henne mange ganger i løpet av oppveksten. Jeg måtte opp i 16-årsalderen før jeg forsto at det ikke var så bra for meg.

INGEN SPØK: Hos Cay Nordhaug sitter latteren løst, men alvoret har en like stor plass. Han brenner for at folk skal få muligheter og at industrien må få gode nok rammevilkår. -  Det er ingen selvfølge at utenlandskeide bedrifter blir i Norge, sier han.

INGEN SPØK: Hos Cay Nordhaug sitter latteren løst, men alvoret har en like stor plass. Han brenner for at folk skal få muligheter og at industrien må få gode nok rammevilkår. - Det er ingen selvfølge at utenlandskeide bedrifter blir i Norge, sier han.

Sissel M. Rasmussen

Fosterhjemmet gikk i oppløsning

Det gikk bra med Cay i fosterhjemmet. Forholdet til foreldre og søsken fungerte godt. Helt til foreldrene ble skilt. Barna i familien var store og hadde mer eller mindre forlatt redet. Fosterfar fikk ansvaret, men det endte opp med at fosterfaren sa opp kontrakten med barnevernet for Cay. Han måtte flytte ut.

– Det var nok ikke så enkelt for han heller, sier den voksne Cay i dag.

Men 13-årige Cay ville bare komme seg vekk derfra. Sviktet og sint. Han fikk flytte hjem til mor midlertidig, mens barnevernet forsøkte å finne et nytt fosterhjem.

 Det var jo stas å få bo hos mor. Jeg fikk lov å røyke, skulke skolen og henge med henne i byen.

En periode var Cay hos Olaug og Harry før han fikk plass på et privat barnehjem, Songvaar Base Camp. Det ble vanskelig for Cay. Han stakk av til stadighet, dro hjem til mor. Ble henta av politiet og brakt tilbake.

I dag har han ikke lenger kontakt med moren. Faren har han møtt tre ganger i løpet av livet.

Ingen tillit til voksne

Tilliten til de voksne var brutt. Uroen i kroppen var alltid der. Han slet med konsentrasjonen.

 Det var mørkt da. Mye sinne og følelser. Jeg var full av skuffelse og mistillit.

Løsningen ble at Cay fikk praksisplass hos en hvitevarebedrift – tre dager i uka – og skole to dager. Hos Bakke Elektro opplevde han noe nytt. Han fikk tillit og ansvar.

– En av de som jobba der, Arthur på 20 år, involverte meg i livet sitt og ble en svært viktig person for meg.

Cay ble tatt på alvor. Han solgte vaskemaskiner, komfyrer og strykejern. Stoltheten vokste fram.

Tillitsvalgte tar oppgjør med machokulturen i industrien: Snakk om følelser, mann!

Videregående – gikk videre

Barnevernet var bestemt på at han skulle ta videregående skole, og han startet på salg- og servicelinje. Han kom litt på kant med læreren når det gjaldt salgsteknikk.

– Jeg var vel passe obsternasig og mente det var mye bedre å gjøre dette slik det er i virkeligheten, ikke slik det sto i noen gamle lærebøker.

Læreren likte nok ikke den tonen. Ordene som falt fikk konsekvenser: «Med den holdningen der kommer du aldri til å få deg jobb», sa hun. Cay Nordhaug var ikke den som dvelte lenge før han agerte. Han plukket opp mobilen, ringte Bakke Elektro og spurte om han kunne få fast jobb. Svaret var ja, kom igjen. Han la på, pakket sekken, reiste seg og forlot pulten. På vei mot døra spurte læreren hvor han skulle hen? Jeg har fått meg jobb, sa han og gikk.

Unnabakker og motbakker

Det holdt på å skjære seg da han ble myndig, for da var det slutt på hjelp fra barnevernet. Han måtte flytte og få seg leilighet. Cay hadde aldri betalt en regning selv.

 Det kom sånne gule lapper i postkassa. Jeg hadde jo aldri sett en giro før. Til slutt sto jeg på bar bakke, med betalingsanmerkninger og gjeld.

Løsningen ble å gå den tunge veien til bestefar Harry og fortelle at han hadde rota det til. Harry ga klar beskjed: Kom igjen med de regningene, så ordner vi opp – denne gangen. Underforstått: Det blir ikke flere ganger. Og Cay lærte. Men ennå var ikke framtida hos Nikkelverket i sikte. Arbeidsplassen til Olaug og Harry.

Kjøkken og dress

Han skulle innom selgerlivet i noen år. Han solgte kjøkkenoppgradering fra firmabil med utstilling i campingvogn. Deretter startet han og en kompis sin egen klesbutikk: Franchise fra Frost Clothing – med penere herretøy. De leide et 180 kvm stort lokale i en sidegate til Markens, Kristiansands viktigste handlegate, og klarte seg bra. Cay jobbet årevis i dress før han inntok hjelm og refleksvest. Det sa stopp da finanskrisa kom. Etter 14 dager som telefonselger, kom Harry ham til unnsetning.

 Bestefar sa at nå var det slutt på å være fin og fjong. Nå var det på tide å begynne å jobbe.

Vikar på Nikkelverket

Harry Pedersen var en av gamlekara på verket. Han ba ikke om mye. Men nå spurte han for Cay. Om det var en plass for gutten hans på Nikkelverket. På spørsmål om det var noe tak i sønnen hans, svarte Harry; at nei, han trodde ikke det, men han kunne sikkert bidra med noe. Alle trodde at Cay var sønnen til Harry. Cay Nordhaug fikk beskjed om å søke på et ledig vikariat. Han ble plassert på plateverkstedet for å «klippe ører». Det vil si å lage oppheng for de tynne kobberplatene som henges opp for så å senkes ned i syrebad i elektrolysen. Klippingen foregikk med en svær saksemaskin.

 Det var fantastisk egentlig. Jeg fikk stemple inn og stemple ut. Fast arbeidstid og overtidsbetaling. I butikken hadde vi jobbet dag og natt for å få det til å gå rundt. Det ble lav timebetaling.

40 ÅRS MEDLEMSKAP: Det er ikke bare Olaug og Harry som er stolte, når Olaug «mormor» Pedersen får blomster fra tidligere forbundsleder Olav Støylen (t.h.) for 40 års medlemskap i forbundet. Cay Nordhaug er like stolt.

40 ÅRS MEDLEMSKAP: Det er ikke bare Olaug og Harry som er stolte, når Olaug «mormor» Pedersen får blomster fra tidligere forbundsleder Olav Støylen (t.h.) for 40 års medlemskap i forbundet. Cay Nordhaug er like stolt.

Privat

Eventyret begynner

Det ble vikariat på vikariat på «sønnen» til Harry. En dag kom en kollega med beskjed om at han måtte organisere seg.

– «Slik er det her. Vi er organisert», fikk jeg beskjed om. Så jeg meldte meg inn da. Det var fagforeninga som sørga for at vikarene fikk fast jobb, forteller Cay Nordhaug.

Året var 2008, bedriften het Xstrata Nickel og Cay ble medlem av Industri Energi i en alder av 22 år.

Et års tid senere vil en av de aktive IE-medlemmene, Alexander, ha ham med på Industri Energis ungdomskonferanse. Hva det var? Dritgøy, fest, masse ungdommer, og alt er dekket av forbundet, lød svaret. Han heiv seg med og møtte Ommund Stokka for første gang. Stokka var ungdomssekretær i LO i Rogaland på den tida, og drev et særdeles aktivt ungdomsarbeid. Han sitter nå i ledelsen i Industri Energi. 

 Jeg ble bitt av basillen og skikkelig tent. Vi kan faktisk påvirke vår egen hverdag! Vi la en 10-årsplan, Alexander og jeg.

Lederen trakk seg

Det første de gjør er å kjempe for å få et ungdomsutvalg ved Nikkelverket. I 2010 er første mål nådd. I 2011 er det 30 deltakere fra Nikkelverket på ungdomskonferansen. Cay Nordhaug blir spurt om han vil stille som studieleder til styret. Svaret er et klart ja. Det er hans første verv i fagbevegelsen. Tre år senere blir han valgt til leder av Arbeiderforeninga etter at sittende leder trakk seg fra vervet på grunn av en personkonflikt. Mandagen etter årsmøtet møter Cay Nordhaug klokka 06.00 på plassen sin og gir beskjed om at nå begynner han i ny jobb som hovedtillitsvalgt og leder av Nikkelverkets Arbeiderforening.

FELLESSKAPET: - Drivkraften min er fellesskapet. At folk kan komme og ha tillit til at vi kan hjelpe den enkelte. At de får støtte fra fagforeningen sin, sier Cay Nordhaug, her i kobberelektrolysen på Glencore Nikkelverk i Kristiansand. Han har aldri vært redd for å stå fram og si sin mening.

FELLESSKAPET: - Drivkraften min er fellesskapet. At folk kan komme og ha tillit til at vi kan hjelpe den enkelte. At de får støtte fra fagforeningen sin, sier Cay Nordhaug, her i kobberelektrolysen på Glencore Nikkelverk i Kristiansand. Han har aldri vært redd for å stå fram og si sin mening.

Sissel M. Rasmussen

Bratt læringskurve

Den første store jobben som kommer på bordet, er pensjon. Det skal settes ned et pensjonsutvalg som skal forhandle fram et godt resultat for de ansatte når pensjonen skal over fra ytelses- til innskuddsbasert ordning.

Jeg sluttet å se på engelsk fotball og begynte å lese. Først var det Arbeidsmiljøloven. Så forskriftene, hovedavtalen, overenskomsten, tariffavtalen og alt vi har forhandlet fram. Jeg elsket det!

Cay Nordhaug føler på et stort ansvar. Det er pensjonen til mormor det står om. De jobber knallhardt. Resultatet blir pensjon fra all lønn, inkludert alle variable tillegg og overtid. Det er nytt.

– Vi hadde pensjon fra første krone, men ikke av variabel lønn. Det betyr mye for veldig mange.

Les også: Slik kan vi skape nye grønne arbeidsplasser i Norge. Se svarene fra miljøvernere og tillitsvalgte

Brenner for framtidig industri

Da han i 2017 blir valgt inn i forbundsstyret i Industri Energi, 31 år gammel, har han allerede sittet en periode i landsstyret. Han har også vært leder av samarbeidskomiteen for elektrokjemisk industri de siste fem åra. Han sitter også i bystyret (Ap) i Kristiansand i sin andre periode. Det holder.

– Som tillitsvalgt får du gå rundt på alle avdelinger og kan bli kjent med alle, sier han, når vi går runden for å se hvor han jobbet da han først kom til Nikkelverket.

Folk hilser, smiler og prater overalt hvor han kommer. Han roses spesielt for sine evner til å snakke med folk, at han har en evne til å bygge opp folk rundt seg. Han får folk med, sies det om Cay Nordhaug.  

– Å kunne snakke med folk når de har det vanskelig er like viktig som de store tingene vi jobber for. Hanne-prosjektet for folk med dysleksi, for eksempel, eller at menn må begynne å snakke om hvordan de har det. Snakk om følelsene dine, oppfordrer Cay Nordhaug.  

UTELIVET: Det er ikke helt årstida, men Cay Nordhaug elsker å fiske. Båt og fiske med ungene er sommerlivet. Men også laksefiske med stang i elva er topp. Det er bare tida som ikke strekker til.

UTELIVET: Det er ikke helt årstida, men Cay Nordhaug elsker å fiske. Båt og fiske med ungene er sommerlivet. Men også laksefiske med stang i elva er topp. Det er bare tida som ikke strekker til.

Sissel M. Rasmussen

Les også: Roald skjulte dysleksien for sjefen. Det gjorde også 30 andre kollegaer

Dessuten har han et brennende engasjement for industriutvikling i Norge. Utvikling av den eksisterende, men også for å etablere ny industri, som hydrogen- og batteriproduksjon, her til lands.

Ni år som hovedtillitsvalgt er over. Nå vil han bruke energien på forbundet. Og de hjemme. Det er forutsetningen for at han sa ja. For hjemme har han samboeren Line, som han for øvrig møtte første gang på ungdomskonferanse. Til sammen har de tre barn fra tidligere ekteskap. Cay har Caroline og Phillip, mens Line har Jenny. De har barna 50 prosent av tida. Det gjenstår å se om hans faste arbeidssted blir Oslo eller Stavanger.

Men energien stråler fremdeles fra Cay Nordhaug. Den har aldri gitt seg.

Les også: Dette er de viktigste vedtakene fra Industri Energis landsmøte

Dette er en sak fra

Vi skriver for tillitsvalgte i alle LO-forbund.

Les mer fra oss