Da stemmene i telefonen sa at de skulle ta datteren, flyktet Adriana og Luís til Norge

Martin G. Slørdal

martin.slordal@lomedia.no

Våren 1989 må Adriana Sossa og Luís Guillermo Pinzón flykte fra hjembyen Bogotá, hovedstaden i Colombia. Med seg har de ei datter på tre år. Det holder ikke å reise bort fra hovedstaden for en periode. De må bort fra sitt kjære hjemland for godt.

Begge to er aktivister på venstresiden i politikken. Luís har vært fagforeningsleder på et metallstøperi, en jobb han fikk sparken fra fordi ledelsen ikke likte fagorganiserte.

Han er også politisk aktivist som driver solidaritetsarbeid og organisering i ulike bydeler i hovedstaden.

AKTIVISTER: Luís til høyre i grønn skjorte hilser på en leder på et fagforeningsmøte i Bogotá på 80-tallet.

Martin Guttormsen Slørdal

Adriana er medlem av en kommunistisk ungdomsforening og i en venstreorientert studentforening. På midten av 80-tallet er hun medforfatter av en rapport som er en bestilling fra den daværende regjeringen. I rapporten kommer forfatterne med anbefalinger til hvordan de kan få slutt på volden i det colombianske samfunnet.

Rapporten er en direkte årsak til at Adriana får trusler mot seg. Hun kjemper hver eneste dag for grunnleggende menneskerettigheter, for likestilling, retten til å ytre seg og retten til å demonstrere mot urettferdighet. I 1984 sitter hun også tre måneder i fengsel som politisk fange.

Menneskerettigheter: Opp- og nedturer for demokratiet i Latin-Amerika: Slik påvirker det arbeidsfolk

Dødstrusler

Det tar familien seks måneder å ordne pass til Adriana. Ekteparet får hjelp fra den kjente menneskerettighetsadvokaten Eduardo Umaña Mendoza i Colombia og fra Amnesty International Norge.

Mange av kameratene deres, aktivister på venstresiden, har allerede blitt drept på grunn av meningene de har. Advokat Mendoza, som hjelper ekteparet og mange av deres kamerater i trygghet, blir senere skutt og drept i hjemmet sitt.

FLYKTINGER: Her er familien i Valdres, Østre Slidre kommune. På fanget sitter datteren Luisa Fernanda. På 17. mai hørte de navnene sine ble nevnt i 17. mai-talen i bygda.

Martin Guttormsen Slørdal

Adriana opplever også trusler på arbeidsplassen på Universitetet i Bogota. Hun får telefonoppringninger fra folk som sier at hun ikke kommer til å leve lenge. På slutten av 80-tallet blir truslene mot henne mer intense.

Begeret renner over når de som ringer sier de skal ta datteren deres også. Det er ikke tomme trusler. Den vesle familien må komme seg bort fra Colombia for å redde livene.

Samarbeidsavtale: Jernbaneforbundet gir mer til demokratibygging i Columbia

Konflikter, vold og uro

I Colombia skjer det fortsatt drap på sosiale ledere og miljøforkjempere. Landet har vært og er fortsatt preget av mye vold og flere væpnede konflikter. Den 52 år lange borgerkrigen mellom den colombianske regjeringen og Farc-geriljaen kostet over 450.000 mennesker livet og drev seks millioner på flukt. I 2016 la Farc ned våpnene, og en fredsavtale ble inngått.

Til tross for avtalen herjer fortsatt volden. Det finnes over 90 aktive væpnede grupper i Colombia i dag. Amnesty International mener Colombia er ett av verdens farligste land å være menneskerettighets- eller miljøforkjemper i.

International Trade Union Confederation (ITUC) rangerer Colombia som det 10. verste landet å være fagorganisert i.

Fagforeningsledere og sosiale ledere risikerer å bli drept, og de som begår drapene straffes sjelden. Landet preges også av kriminalitet knyttet til narkotikahandel og produksjon.

Stemmene fra Norge

Det er over 33 år siden Adriana Sossa og Luís Guillermo Pinzón kom til Norge som overføringsflyktninger. I dag bor de i en fredelig gate utenfor Stavanger sentrum. Adriana jobber som flyktningkonsulent i kommunen, og Luís er ansatt som industrimekaniker i et oljeserviceselskap.

Begge to er LO-medlemmer, i henholdsvis Fagforbundet og Industri Energi. Luís er også tillitsvalgt på arbeidsplassen. Det politiske engasjementet tok de med seg fra Colombia til Norge.

– Vi hører til i LO-familien og tror at utviklingen av samfunnet er avhengig av fagbevegelsen. Den må forsvare arbeiderklassens interesser, og det er viktig at fagbevegelsen i et samfunn oppfører seg ordentlig, sier Adriana.

Muligheten de fikk til å flykte til Norge har gitt dem en stemme til å kjempe for Colombia fra Norge, sier hun videre.

– Det at vi fikk komme til Norge, reddet livene våre. Her har vi fått en stemme som vi kan bruke til å bygge bro mellom Norge og Colombia, sier Adriana.

– Norge er et av de beste eksemplene på et rettferdig samfunn, og her har vi lært hvordan det er å leve i et demokrati. Det er ikke gjort fra en dag til en annen å endre det colombianske samfunnet. Det krever en stor innsats, fortsetter hun.

Colombia under korona: Colombias fredsavtale vakler under pandemien

Geriljamedlemmer

Ekteparet vet hva de snakker om når de sier det vil ta tid å endre et samfunn. Helt fra slutten av 70-tallet har de kjempet for rettferdighet og demokrati i Colombia. Luís forteller at både han og kona ble medlemmer av M-19-geriljaen på begynnelsen av 80-tallet.

Det var en geriljagruppe på rundt 2.000 medlemmer som besto av to ulike grupperinger. Det besto av både væpnede styrker på landsbygda og aksjonister i byene. M-19-medlemmene hadde variert bakgrunn, forteller Luís. Det var akademikere, studenter, kunstnere, bønder og urfolk, sier han.

M-19 sto bak flere væpnede geriljaaksjoner. I 1985 tok de mer enn 300 gisler i colombiansk høyesterett. Da regjeringsstyrkene stormet bygningen, ble over 100 gisler skutt og drept, det samme ble 18 høyesterettsdommere. M-19 mistet mye a sympatien i samfunnet etter dette.

Luís forteller at det er lett å bli radikalisert og bli med i en geriljagruppe når du opplever at kamerater blir drept og du selv kan bli «nestemann på lista».

– I gruppa fikk du fikk støtte, og det var samhold, sier han.

MINNER: Adriana står foran familieveggen i Stavanger. Hjertet hennes er både i Colombia og Norge.

Martin Guttormsen Slørdal

Ny president gir optimisme

19. juni i år ble en merkedag for venstresiden i Colombia. For første gang i historien vant en kandidat fra venstresiden presidentvalget i landet. President Gustavo Petro er også tidligere medlem av geriljagruppen M-19.

Petro gir håp for framtiden, mener ekteparet. Det at Colombia har kommet dit at en president fra venstresiden skal styre landet, har kostet mange menneskeliv, mener Luís.

– Han representerer de som ikke har hatt en stemme i Colombia. Vi har ikke råd til å feile denne gangen, sier Luís alvorlig.

Adriana er også optimist. En like stor seier er det at landet har fått en afro-colombiansk kvinne som visepresident, Francia Márquez. Hun har blant annet bidratt til å stoppe ulovlig utvinning av gull i deler av Colombia.

– Det er veldig positivt det som skjer. Det virker som om folket er mindre redde for å være ute i gatene å protestere nå. Befolkningen har mistet litt av redselen. Fredsavtalen har gjort noe med folkebevegelsene i landet, mener hun.

Fra Bogotá til Østre Slidre

Adriana Sossa og Luís Guillermo Pinzón kom til Norge en kald 3. mai i 1989. Turen gikk videre til Valdres og Østre Slidre kommune. Der ble de møtt av et lokalsamfunn som sto klare til å ta dem imot med åpne armer og varme hjerter, sier Adriana.

Hun husker at familien ble med i 17. mai-toget i kommunen. Begge to syntes det var godt å oppleve en nasjonaldag som var barnas dag. Fra Colombia forbandt de slike dager med politistyrker og militære med våpen.

Fra dag én i Norge engasjerte de seg i spørsmål knyttet til Colombia. To uker etter at de ankom Valdres, stiftet de en Colombia-komité. De har benyttet hver anledning til å snakke om utfordringene i hjemlandet i norsk fagbevegelse eller andre steder.

De har også forsøkt å løfte fram politiske saker fra Colombia i norske medier. Etter 33 år i Norge føler begge to at de har hjertet i to land i verden.

– Jeg er utrolig glad i både Norge og Colombia. Jeg er klar for å bidra med å bygge opp en nytt Colombia slik at lanet kan få en bedre fremtid. Og jeg er klar for å forsvare alt som er bygget opp gjennom generasjoner i Norge, sier hun.

Kilder: Bistandsaktuelt, Wikipedia