STEIN AABØ

red.loaktuelt@lomedia.no

Offentligheten kjenner riksmekleren først og fremst fra sene kveldssendinger på fjernsyn. Der møter seerne ofte en ung reporter som forteller at meklingsfristen nærmer seg, og at det er vanskelig å si om partene blir enige eller om det går mot konflikt. Reporteren føyer så til: «Men vi har riksmekler NN her.»

Bildet flytter seg så til riksmekleren, vanligvis en alvorlig, middelaldrende mann, som høflig svarer på reporterens spørsmål. TV-seerne er da vitne til en av riksmeklerens viktigste kunster:

Riksmeklerens tilbaketrukkete rolle.

På dette tidspunktet er det altfor tidlig å gi et klart svar på om det blir løsning eller konflikt. I slike situasjoner gjelder utsagnet: «Ingenting er klart før alt er klart.» Mekleren kan si noe om hvorvidt partene har nærmet seg hverandre, men at det gjenstår vanskelige punkter. Han/ hun kan si noe om sannsynligheten for at det kommer en avgjørelse innen fristen, som er klokka 24.00. Sannsynligheten for dette vil, ut fra historiske erfaringer, være liten. Kanskje avsluttes intervjuet med en karakteristikk av tonen mellom partene i meklingen, om den er konstruktiv, om det er en vilje til å komme fram til en løsning. Det gir i så fall TV-seerne en opplevelse av at dramaet, med åpenbare konsekvenser for land og folk, kan få en happy ending.

Så glir fjernsynskameraet tilbake til den unge reporter som kanskje for første gang i sitt yrkesliv er på direktesendt TV. Hun avslutter med å si at dette var alt fra riksmeklerens kontor. Ankerkvinnen på Marienlyst eller i Bergen konstaterer at meklinga trolig fortsetter ut over natta, og at seerne kan følge med på kringkastingsselskapets nettsider. Så går hun over til andre nyheter.

Slike korte nyhetsglimt er alt offentligheten ser av riksmeklerens gjøren og laden. De vet at han forsøker å avverge streik og bringe partene til enighet. Men han er ikke gjenstand for stor oppmerksomhet fra mediene før den fastsatte meklingsfristen nærmer seg. Da inntreffer riksmeklerens «60 seconds of fame».

Riksmekleren og andre meklere i instituttets korps blir sjelden kjendiser, med unntak av Reidar Webster, som var riksmekler og assisterende riksmeklingsmann i til sammen 27 år, fra 1978 til 2005. Han ble gjennom sitt lange virke synonym med riksmeklings- instituttet. «Riksmeklingsmannen» var Reidar Webster. Publikum kjente hans framtoning, visste litt om hans private sider fra utallige portrettintervjuer, hans sans for jazz og sambatrommer, hans glede over seilbrett og skiturer, de kjente igjen hans franske utseende, hans litt trette stemme (vi må huske at det ene korte glimt av riksmekleren inntreffer etter mange døgns iherdig arbeid) og hans fantastiske evne til å holde publikum på pinebenken, uansett hvor mye han visste. Ingenting ville være klart før alt var klart.

Lengst: Reidar Webster er den Riksmeklingsmannen som har sittet lengst. Fra 1988 til 2004 hadde han jobben. Før det var han assisterende riksmeklingmann.

Sissel M. Rasmussen

Det er partenes frontfigurer som blir kjendiser når arbeidskonflikt truer. Det er de som i tida fram til forhandlingsbrudd og mekling har formulert kravene, har snakket i overskrifter, tidvis overtatt dagsorden og skjøvet partipolitikerne til side for en stakket stund. Dette dreier seg om kroner og øre, om lønnsutviklingen for landets arbeidstakere, konkurranseevnen til norske bedrifter, om arbeidsplasser og arbeids- ledighet, om pensjonsordninger, om arbeidstid, skift og turnusordninger. Det formidles et alvor som vil ha betydning for de fleste. Det er kald krig gjennom interessemotsetninger, som igjen kan ende med en varm krig, en streik som vil angå tusener, som kan ramme publikum, den såkalte uskyldige tredjepart. Fly kan bli stående, fabrikker kan stoppe, skoler kan stenge, Norge kan stoppe opp. Det er klart frontfigurene, krigsherrene, ofte tilraner seg den offentlige oppmerksomhet. Hvem skjenket riksmekler Nils Dalseide noen tanker da Norwegian-streiken i 2015 forhindret golfere å nå sine forjettede plener i Spania? Trolig bare partene selv. De visste at han var der, klar til å hjelpe med å få forhandlingene i gang igjen. Men etter to meklingsbrudd, det første etter den lovfastsatte tvungne meklingen, og seinere etter en langvarig frivillig mekling uten løsning, hadde ikke riksmekleren lenger noen rolle. Partene ville ikke komme til enighet. Og der viljen til å få finne løsninger ikke er til stede, kjemper selv gudene forgjeves. Det var Norwegian-sjef Bjørn Kjos, pilotleder Halvor Vatnar og Parat-leder Hans-Erik Skjæggerud som uttalte seg om konflikten. Publikum fikk inntrykk av at det var i debattprogrammet Aktuelt mulighetene for løsning lå, der programleder Ole Torp hadde inntatt meklerens rolle.

Det samme skjedde året før i den opphetede konflikten mellom lærerorganisasjonene og KS. Selv om den største lærerorganisasjonen, Utdanningsforbundet, hadde anbefalt meklerens skisse til løsning, ble det nei i uravstemningen blant organisasjonens medlemmer. Dermed ble det streik. Meklerens oppgave var for en stund suspendert. Mediene ble arena for konflikten. Der møttes de stridende parter i ulike debatt- og nyhetsprogrammer. I kulissene ble det gjort anstrengelser for å komme til enighet, men det ble vanskeliggjort av mye politisk støy i offentligheten.

Norwegian-streiken var et uttrykk for en kollisjon mellom det internasjonale marked flyselskapet opererer i og norske piloters behov for jobbsikkerhet. Lærerkonflikten var uvanlig i den forstand at riks- meklerens skisse ble anbefalt, men at medlemmene, mange inspirert av en Facebook-aksjon, stemte nei til ledelsens anbefaling.

Alle som har vært med i forhandlinger på dette nivået, er overbevist om at riksmeklingsinstituttets oppgave og rolle er uvurderlig og en avgjørende del av det norske demokratiet og det vi kaller den norske modellen. Det er en grunn til at institusjonen i 2016 fyller hundre år. Den har fungert etter sin hensikt og sitt formål i tidligere som i moderne tider, fra den gang Norge var et av Europas fattigste land, til Norge i dag er «verdens rikeste land». Den har forsont partene i lavkonjunkturer som i høykonjunkturer. Den har bidratt under økonomiske krisetider på samme måte som i perioder med sterk vekst i økonomien. Det har alltid vært og vil alltid være motstridende interesser blant ulike parter. Riksmekleren har hatt en nødvendig og avgjørende rolle i et sivilisert samfunn og i en lovregulert forhandlingsøkonomi. Meklerne utøver sin makt og innflytelse etter det wallenbergske prinsipp: «Att vara, men inte synas.» De skryter nødig over egen innsats. Men er lykkelige når konflikt kan avverges og fred bevares.

Gjennom de hundre åra Riksmekleren har eksistert, har 15 personer bekledd det statlige embetet. 14 menn og en kvinne. Embetet skiftet navn fra Riksmeklingsmannen til den kjønnsnøytrale betegnelsen Riksmekleren under den kvinnelige riksmekleren, Kari Gjesteby, i 2012, men arbeidet med dette hadde pågått også før hun ble utnevnt.

Riksmekleren oppnevnes av regjeringen for tre år av gangen, men det er stor forskjell på hvor lenge de ulike riksmeklere har sittet. Den som hadde jobben i kortest tid, var Vilhelm Lie, fra 1. mars 1920 til 1. januar året etter, altså i ti måneder. Den riksmekler som har sittet lengst, er Reidar Webster.

I det året Riksmekleren som institusjon fyller 100, vil de færreste ha personlige inntrykk og erfaringer med de som var oppnevnt de første 50 år. Derimot vil mange nikke gjenkjennende til navn som Preben Munthe, Konrad B. Knutsen, Bjørn Haug, den nevnte Reidar Webster, hans etterfølgere Svein Longva, Kari Gjesteby og nåværende riksmekler Nils Dalseide.

En av norsk arbeidslivs mest erfarne forhandlere, tidligere viseadministrerende direktør i Norsk Arbeidsgiverforening og senere i NHO, Lars Christian Berge, sorterer de riksmeklere han selv har møtt gjennom nesten fem tiår, i tre hovedgrupper:

• De vellykkede.

• De som vil redde landet.

• De som kommenterer innholdet i det som er oppnådd gjennom meklingen.

Det fins flere av alle sorter. Og tidvis kan flere karakteristikker passe på en og samme mekler i ulike situasjoner.

Men for å være vellykket må visse forutsetninger være til stede. Det avhenger av meklerens personlighet og måte å mekle på. Og det avhenger av partenes holdning til mekleren og til hverandre.

Når partene nesten ikke snakker sammen, er det også vanskelig å bedrive god mekling. Kjemien mellom partene og holdningen til den respektive motpart er viktig for å lykkes. Den vellykkede mekler har som regel også en lav profil utad og konsentrerer seg i stedet om å få partene til å jobbe godt sammen mot en løsning. Han skal legge til rette for en best mulig prosess.

Vanskeligere blir det dersom mekleren har en bestemt oppfatning om en løsning som vil være bra for samfunnet, og som vedkommende mener er fornuftig. Objektivt sett kan en løsning som mekleren ivrer for være fornuftig, men det er ifølge Berge ikke måten å få partene til å bli enige på. Da kan det fort oppstå mistanker om at mekleren holder med den ene og ikke den andre part.

Uheldig er det også dersom mekleren gir uttrykk for glede over en av partenes gjennomslag for omstridte punkter i en ny avtale. Det vil skape inntrykk av at mekleren ikke er upartisk eller lar sin politiske overbevisning skinne igjennom.

Reidar Websters korte oppsummering etter et langt liv i bransjen er at en meklingsmann aldri må lyve, aldri bløffe og heller ikke være redd for å mislykkes. Det er tross alt partene som skal leve med resultatet og den eventuelle konflikten. For mekleren går livet videre til neste mekling. En slik holdning har utvilsomt vært medvirkende til at han har oppholdt seg i stormens øye i 27 år. Det sies at Webster tok partene i hånda og leide dem mot stupet. Så var det opp til dem å si stopp, før de falt sammen i avgrunnen. Dristig, men effektivt.

Et særtrekk som sammenfaller med Websters periode som riksmekler, er det nære og tillitsfulle forholdet som oppsto mellom ham og de to viktigste frontfigurene i norsk arbeidsliv, LO-leder Yngve Hågensen og NHOs administrerende direktør Karl Glad:

«Jeg kom veldig nær de personlige kontaktene. Yngve og Kalle stolte så mye på hverandre at jeg la om meklinga og prosedyrene. Det var vi tre som snakket sammen. De store delegasjonene som var innkalt sammen med dem, kjedet seg og var sikkert rasende. Det brød jeg meg ikke noe om. Det var mer effektivt og gikk fortere å snakke med Yngve og Kalle. De var også fornøyde.»

Det samme kan dagens riksmekler Nils Dalseide si om sin erfaring med Fellesforbundets nylig avgåtte leder Arve Bakke og leder av Norsk Industri Stein Lier-Hansen:

Å mekle med dem har den store fordel at de har stor tillit til og respekt for hverandre, selv om uenigheten er sterk. Det er nettopp når uenigheten er sterk at tilliten er en ressurs i meklingen. Og jo sterkere uenigheten er, desto viktigere er det at sentrale aktører snakker konstruktivt og tillitsfullt sammen.

Teksten er et redigert utdrag fra boka "Fred er dog det beste".

Fred er dog det beste. Riksmekleren gjennom hundre år.

Torgny Hasås