JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Jan-Erik Østlie

Munch og arbeidslivet

Flottere kantine finnes neppe: Freia-sjefen engasjerte Edvard Munch

Sjefen på sjokoladefabrikken var opptatt av at arbeiderne skulle trives. Da spisesalen skulle utsmykkes, tenkte han: Hvorfor ikke spørre den største i landet?

jan.erik.ostlie@lomedia.no

I januar er det 100 år siden landets fineste spisesal på en arbeidsplass ble utsmykket.

– Vi er heldige som har en sånn flott kantine, og vi spiser her hver eneste dag, sier Madeleine Myhre og Mohammed Abdul Karim, to lærlinger som har et halvt år igjen før de er innehavere av fagbrev som produksjonsteknikere.

Medlemmer av Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) er de også.

Bare det beste var godt nok

Johan Throne Holst, mannen som kjøpte sjokoladefabrikken på Rodeløkka i Oslo i 1892, var ingen spesielt kunst- eller kulturinteressert mann. Men han var over gjennomsnittet opptatt av at arbeiderne hans skulle trives på jobben.

Da 25-årsjubilieet sto for døra i 1923, skulle markeringen gjøres ordentlig. Hvorfor ikke få en bildekunstner til å utsmykke spisesalen på fabrikken?

Men det skulle ikke gjøres av en amatør og dilettant, mente Throne Holst. Nei – bare det beste var godt nok.

Hvorfor ikke spørre den største i landet, hvorfor ikke spørre Edvard Munch? Som tenkt, så gjort. Munch sa ja, og 6. april 1922 ble avtalen underskrevet.

Madeleine Myhre og Mohammed Abdul Karim er lærlinger på Freia og er veldig glad i den flotte kantina. I kassa Lise Gulbrandsen.

Madeleine Myhre og Mohammed Abdul Karim er lærlinger på Freia og er veldig glad i den flotte kantina. I kassa Lise Gulbrandsen.

Jan-Erik Østlie

Norske kunstskatter: Her må Nasjonalmuseet-vekteren passe ekstra godt på

Motiver fra Åsgårdstrand

Den gangen var det tre spisesaler på Freia, en for de kvinnelige arbeiderne, en for de mannlige og en for funksjonærene. De lå i øverste etasje av den gamle fabrikkbygningen.

Avtalen mellom Throne Holst og Munch var at kunstneren skulle male tolv bilder til den kvinnelige spisesalen.

Prisen var 80.000 kroner, det samme som årslønna til 16 arbeidere i fabrikken.

Munch startet arbeidet i 1922. I januar året etter kunne de henge opp de ekspresjonistiske bildene med grove penselstrøk og med motiver fra Åsgårdstrand, stedet hvor kunstneren hadde sitt sommerhus og også malte flere av sine mesterverk.

Kunsthistorisk er de mindre dramatiske enn Munchs «Livsfrisen» som henger i Universitetets aula. Bildene på Freia viser mennesker i ulike aldre i typiske situasjoner, ungdom som danser på stranden, sjømenn som forlater hjemmet, kvinner som vanner blomster og høsting av frukt.

Jan-Erik Østlie

«De fire jentene» var naboer av Munch i Åsgårdstrand.

Den yngste, i den røde kjolen, var på besøk i Freiasalen på slutten av 1980-tallet og ble spurt om hva de fikk i lønn for å stå modell.

Hun svarte: Vi fikk velge hvert vårt maleri, men det «mølet» ville vi ikke ha. Det angret de på resten av livet.

Delte meninger om bildene

Da bildene var på plass i 1923, vakte de stor begeistring hos gjester fra inn- og utland. Ja, det var en sensasjon i internasjonal målestokk at en av landets – for ikke å si en av verdens – fremste kunstnere dekorerte en spisesal for vanlige arbeidsfolk.

Skjønt, ikke alle arbeiderne på Freia-fabrikken var helt i hundre. Ansikter uten klare ansiktstrekk var én ting, men hus uten dører og piper vel, det hadde mange av dem ikke sett før.

Og avisa Arbeiderbladet reagerte negativt, ikke minst fordi det i 1923 foregikk en lønnskonflikt ved flere sjokoladefabrikker.

Avisa skrev da: «Mens arbeiderne holdes paa sulteløn, anbringes store kapitaler i kostbare malerier, som med tiden vil kunne selges med stor gevinst.»

Munch fullførte bare tre bronseskulpturer. «Snemåkerne» ble kjøpt av Freia i 1944, bare ni dager før han døde. Den unge foran er rakrygget og stolt av å være en arbeider, mens den gamle står bak og er mer beskjeden.

Munch fullførte bare tre bronseskulpturer. «Snemåkerne» ble kjøpt av Freia i 1944, bare ni dager før han døde. Den unge foran er rakrygget og stolt av å være en arbeider, mens den gamle står bak og er mer beskjeden.

Jan-Erik Østlie

Mal sjøl!

Munch malte bildene på Ekely hvor han vanligvis arbeidet. Men han malte også i Freiaparken rett utenfor spisesalen.

Throne Holst ble en dag utålmodig og fryktet at Munch ikke skulle bli ferdig med bildene til jubileet. Han ba Munch komme ned og male ferdig bildene i fabrikken.

Munch stilte da det kravet at det skulle stå en ventende bil mens han malte.

Andre dagen Munch kom, fikk bilen et annet ærend akkurat da Munch var ferdig med malingen. Munch ble rasende, tok malersakene inn på direktørens kontor og slang de ned på pulten.

Munch sa: Vil du ødelegge mine malerier ytterligere, må du gjøre det selv!

Etter det ble maleriene ikke malt mer på. Det er ingen hemmelighet at Munch var en sjølbevisst og stridbar sjel.

Sekretær i NNN-klubben, Else Marie Eide, har satt seg ned ved Edvard Griegs piano som også befinner seg i Freiasalen.

Sekretær i NNN-klubben, Else Marie Eide, har satt seg ned ved Edvard Griegs piano som også befinner seg i Freiasalen.

Jan-Erik Østlie

Østkantens aula

I 1934 ble de tre spisesalene på fabrikken slått sammen til en – Freiasalen var skapt. Bildene ble da flyttet til fellessalen, og Munch var med på å bestemme plasseringen av dem.

Etter dette har tusenvis av ansatte og besøkende gjennom årene hatt glede av denne bemerkelsesverdige bedriftskantina på Rodeløkka i Oslo, som en gang på folkemunne ble kalt for Østkantens aula.

Oslofilharmonien hadde en gang årlige konserter her. Det er fortsatt mulig for eksterne å leie lokalet for private og festlige arrangementer om de ønsker det.

Kystby uten badegjester

Da Munch fikk vite at maleriene skulle flyttes til Freiasalen, skrev han til fabrikkledelsen:

«Freiadekorationerne er nu kommet ind i en stor spisesal i første etage og de virker her godt. Funktionærene og alle på Freia er begeistret for dem. Og de smaa shocoladepiger, der spiser der, forstår bilderne mer og mer. Det er Livsfrisen overført på andet milieu. Det er fiskerlivet i en kystby uten badegjæster.»

Trolig verdt en milliard

I 2013 ble både maleriene og alle de håndlagde bjørkestolene og resten av møblene, som er fra 1934, fredet fordi det var en fare for at kunstverkene kunne bli solgt.

NNN-klubben på Freia skal ha en del av æren for fredningen. Ryktene vil ha det til at bare maleriene i dag er verdt en milliard kroner.

Men ingen vil bekrefte hva de er verdt. Kanskje like greit at de ikke er til salgs.

Dette er en sak fra

Vi skriver for tillitsvalgte i alle LO-forbund.

Les mer fra oss