SANNHETEN: Når prisen på klær er lav, er det noen andre som betaler prisen, blant andre bulgarske tekstilarbeidere.Illustrasjonsfoto: Colourbox com.
Her jobber Europas nye slavearbeidere
Bulgarske konfeksjonsarbeidere lever på sultelønn og produserer de mest kjente merkevarene i Europa.
red.loaktuelt@lomedia.no
Arbeidsforholdene er skremmende. De al ler fleste får ikke fagorganisere seg. Det må de under- skrive på før de blir
ansatt. Arbeidspauser eksisterer ikke. Heller ikke betalt ferie. De blir tvunget til overtid uten overtidsbetaling.
Det er som i Bangladesh. Menneskerettighetene blir like lite respektert i et EU-landet Bulgaria som i Kina. Det sjokkerer de som har undersøkt forholdene.
Men det er en business som lønner seg. Og det er et kvinnespørsmål. 86 prosent av konfeksjonsarbeiderne er kvinner. Konfeksjonsindustrien står for en firedel av Bulgarias eksportinntekter.
• Svenn-Erik ble syk og måtte slutte i jobben. Nå får han tidenes skattesmell
«Made in Europe»
Hvordan kan det ha seg at Bulgaria i løpet av noen år er blitt det nye eldoradoet innen tekstilindustrien, tidvis mer konkurransedyktig enn Kina? Årsakene er flere. På den ene siden har kostnadene i Kina økt, og det er blitt mer fordelaktig å produsere i Øst-Europa. I tillegg til lavt lønnsnivå er også skattenivået lavt i Bulgaria. Og etter skandalen i 2013, da den åtteetasjers tekstilfabrikken Rana Plaza i Bangladesh raste sammen og over 1 100 mennesker omkom, er europeiske forbrukere blitt mer innstilt på å kjøpe varer merket «Made in Europe».
– Kunder har denne oppfatningen at «Made in Europe» – det må være rettferdig, sier Corina Ajder, forsker for Clean Clothes Campaign.
– Men det er ikke riktig.
CCC arbeider for å forbedre arbeidsforholdene innen konfeksjonsindustrien. Den er et globalt nettverk av fagorganisasjoner, frivillige organisasjoner og forbrukerorganisasjoner i 16 europeiske land.
Det spiller også en rolle at kjøperne befinner seg i Vest-Europa, slik at bestillingstid og frakt av varene tar kortere tid. Kina er landet for de store ordrene. Ikke de små. For en bestilling på 200-5 000 enheter er Bulgaria den beste løsningen, ifølge en direktør ved tekstilbedriften Bella Style.
De tradisjonelle EU-landene Tyskland, Italia, Frankrike, Hellas og Storbritannia mottok i 2015 nær 90 prosent av den bulgarske eksporten til en verdi av 1 milliard euro.
Tekstilarbeidere i Øst-Europa har ofte verre arbeidsforhold enn sine «kolleger» i Asia. Det viste en rapport Clean Clothes Campaign skrev i 2014 fra Tyrkia og ni land i det tidligere Øst-Europa, der kjente merkevareprodusenter har lagt noe av produksjonen sin.
I rapporten går det fram at lønnsnivået i forhold til levekostnadene faktisk er lavere i land som Bulgaria, Makedonia og Ukraina enn i tekstilproduserende land i Asia. I Malaysia tjener tekstilarbeidere 54 prosent av det som regnes som en lønn å leve av, i Kina 46 prosent, i India 26 prosent og i Bangladesh 19 prosent, mens alle de tre europeiske landene ligger på 14 prosent.
• Følg oss på Facebook
Hvem betaler?
Produsert i EU. Men til hvilken pris? Som pekt på ovenfor, er det en myte at dyre merkevarer produsert i Europa blir laget under bedre lønns- og arbeidsforhold enn billigprodukter og klær fra asiatiske land.
Blant tekstilarbeiderne i Bulgaria er det utbredt fattigdom. Elendig lønn, høyt arbeidstempo, farlige brudd på arbeidslovgivning og vanskeligheter med å få respektert organisasjonsretten er hverdagen i det som er blitt det nye eldoradoet for merkevareprodusenter som H&M, Zara, Hugo Boss, Benetton, Levi’s, Lee, Calvin Klein, Massimo Dutti og andre.
Kvinnene får ofte offisiell minstelønn, som i 2016 tilsvarte 214 euro netto i måneden. Noen ganger tjener de enda mindre. Fattigdomsgrensa var i 2016 på 153 euro. Gjennomsnittslønn i konfeksjonsindustrien var samme år 60 prosent av det nasjonale gjennomsnittet, ifølge en landstudie av Fair Wear Foundation (FWF) for 2016. Det er eksempler på at ansatte har arbeidet 200 timer i måneden uten en eneste fridag eller rett til sykefravær, ifølge organisasjoner som CCC og FWF.
I Bulgaria, som har vært EU-medlem siden 2007, var rundt en firedel av den yrkesaktive befolkningen ansatt i tekstilindustrien i 2014.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
UTKONKURRERER: Bulgarske arbeidere er i ferd med å overta tekstilmarkedet fra Kina. Illustrasjonfoto fra en tekstilbedrift i Guangdong-provinsen. ?Foto: Colourbox com.
Svein-Yngve Madssen
Lukket industri
Den franske tv-kanalen France 2 er blant de få som har sluppet innenfor tekstilindustriens porter i Bulgaria. Over 65 prosent av bedriftene oppgir ikke til myndighetene fullstendige tall over antall ansatte eller antall timer de arbeider, sier en fabrikkdirektør til kanalen i en reportasje vist i februar i år.
– De kjente merkevareprodusentene bruker mellommenn, ofte greske, som tar seg av prisen. De gir så ordren videre til underleverandører som er vanskelig å kontrollere, sier Radina Bankova, leder for tekstilprodusentenes og eksportørenes forbund, til Paris Match.
– Det dreier seg om små familiebedrifter som bare har noen få ansatte. Arbeidstakerne lever under svært kummerlige forhold, og det er også illojal konkurranse overfor oss, framholder hun.
Det er disse rundt 30 000 hjemmebaserte arbeiderne som er de mest sårbare. Ifølge nasjonal statistikk er lønnsnivået i konfeksjonsindustrien nest nederst sammenlignet med andre sektorer. Lavest ligger ansatte i hotell og catering.
Marianna Shopova, som er intervjuet av France 2, er hjemmebasert. Hun syr bluser. Det tar henne tre timer å sy en bluse, og for det blir hun betalt 40-50 cent, det vil si maksimalt en halv euro per bluse.
Ved fabrikken Bella Style, den største i byen Petrich, 80 kilometer sør for Sofia, nær grensene til Hellas og Makedonia, er forholdene bedre. Byen har 30.000 innbyggere og en rekke tekstilbedrifter. Bella Style har 750 ansatte, de aller fleste kvinner. Elena Kiryakova er en av dem. For en åtte timers arbeidsdag tjener hun 230 euro i måneden. En annen syer, Galina Velikova, har vært ansatt ved samme bedrift i 42 år. Hun er fornøyd, sier hun blir respektert og at lønnen er korrekt.
En bukse det koster maks 15 euro å produsere hos Bella Style, selges i Frankrike for 150 euro; en ullgenser det koster 5 euro å produsere, selges for 60-70 euro i Nederland.
• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside
10 euro dagen
47-åringen Maria arbeider i fabrikken Pirin Tex i byen Gotse Delchev, ikke så langt fra grensen til Hellas. Bedriften er Bulgarias største konfeksjonsfabrikk. Maria syr knapphull. Det har hun gjort i 19 år. Hun blir betalt stykkpris, 3,50 cent for hvert knapphull, eller 10,50 euro for en åtte timers arbeidsdag. Men hun er fornøyd med arbeidsplassen og liker det hun gjør. Hun skulle gjerne sett at hun hadde tjent mer, men lønna kommer alltid, og til rett tid, forteller hun til Paris Match, som besøkte bedriften i fjor.
Ferie kan syerne bare drømme om. De fleste trenger ekstraarbeid bare for å overleve, sier en av Marias kolleger. I 2016 ble minstelønna i tekstilindustrien offisielt økt til 210 euro i måneden. Men den burde ligget på 1 000 euro i måneden om det skulle vært en lønn til å leve av, prisnivået tatt i betraktning, ifølge Clean Clothes Campaign.
Eieren av Pirin Tex, Bertram Rollmann, er tysk og en av få som åpner dørene for journalister. Han har vært i Bulgaria siden 1993. Han jaktet på et sted der arbeidskraften var billig, samtidig som han kunne garantere høy kvalitet på varene fordi han produserer dresser for Hugo Boss, Armani og Givenchy. I 2001 hadde han 1 300 ansatte, femten år senere 3 500. Hver måned ansettes 30 til 70 nye, forteller han til Paris Match.
– Vi blir stadig pekt på, men merkevareindustrien investerer mindre og mindre i produksjon til fordel for markedsføring og høye husleier for utsalgsstedene, sier Rollmann.
Men forbrukerne ønsker billige produkter.
– Kjøper du en bukse til 20 euro, kan du være sikker på at det er et problem, enten med råvaren, miljø eller arbeidsforhold.
Fabrikkeiere i Bulgaria sier det er lite de kan gjøre for å øke lønningene under det kostnadspresset de er utsatt for fra merkevareselskapene. De ønsker bare å presse prisene nedover, nedover, nedover, sier Radina Bankova, ifølge Reuters.
Redde arbeidere
Det er få muligheter til å uttrykke misnøye og klage på arbeidsforholdene. I Pirin Tex er fagorganisasjonen Podkrepa aktiv. Men det er også den eneste bedriften i regionen hvor Podkrepa har fått innpass.
– Arbeiderne er redde, de kjenner ikke rettighetene sine og tør ikke fagorganisere seg. De klager, men det er stor arbeidsledighet. De har lån å tilbakebetale og elendig inntekt, og det gjør dem veldig sårbare overfor arbeidsgiverne, sier Rositsa Marinova, som er nasjonal leder i Podkrepa for arbeidere i lettindustrien.
– De ber oss om å kjempe og sier de skal fagorganisere seg seinere, men vi slipper ikke inn på bedriftene. Vi kan bare sende klager videre til arbeidstilsynet, som selv om de vil gripe inn, ikke har ressurser nok, framholder hun til France 2.
