Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

Torbjørn Røe Isaksen,

Samfunnsredaktør i E24 og tidligere arbeidsminister for Høyre

Jan-Erik Østlie

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Helhet. Og Arbeiderpartiet.

For 20 år siden, den gangen han var leder av Unge Høyre, ville han kanskje ha svart «maktpamper» hvis noen spurte om hva han forbandt med LO. Den gangen var nesten alle kameratene AUF-ere, og han var en opprører i Porsgrunn.

I dag ser han på LO som en organisasjon som dekker hele arbeidslivet, og som er en kompromissmaskin. Dette mener han er godt for landet.

LO har likevel, ifølge den tidligere arbeidsministeren, en del utfordringer. Som å håndtere interessemotsetninger internt.

Miljø- og klimaspørsmålet, hva som skal og må gjøres på sikt med oljeindustrien, er det for eksempel ikke enighet om internt i LO.

Skulle Arbeiderpartiet bli liggende på et så historisk lavt nivå som i dag i lang tid framover, vil dette bli en utfordring for LO, også.

At Unio og Akademikerne har et annet syn enn LO i offentlig sektor, er allerede en utfordring.

Dessuten er frontfagsmodellen mer truet i dag enn for ti år siden, mener samfunnsredaktøren.

– Profesjonskampen kommer til å bli tøffere framover, og sykepleiernes forhandlingsstyrke vil øke i de kommende år etter hvert som de blir flere.

– Har du et godt råd til LO?

– Det skrives altfor lite om det norske arbeidslivet i pressen. At LO derfor etter hvert har skaffet seg uavhengige medier, er det viktig at de hegner om. Dette hever kunnskapsnivået og takhøyden. Å produsere menighetsblader er ingen tjent med, de blir ikke lest av noen utenfor menigheten likevel.

Røe Isaksen peker på den pessimismen som han mener preger mange unges framtidsutsikter, særlig knyttet til økonomi. Derfor tror han konkrete argumenter for hvordan den enkelte tjener på å organisere seg, kan bli viktig for LO.

Og han vil gjerne at det blir mer om arbeidslivet i skolen.

– Fagbevegelsens viktige samfunnsrolle må de bare lære seg å kjenne. Hvis ikke vil de aldri forstå hvordan Norge fungerer, sier Torbjørn Røe Isaksen.

Gerd-Liv Valla

Tidligere LO-leder

Knut Viggen

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– En mektig samfunnsbygger og ivaretaker av arbeidsfolks rettigheter. Jeg tenker på solidaritet, fellesskap, likeverd og rettferdighet.

Denne våren er det 23 år siden Gerd-Liv Valla ble valgt som LOs første kvinnelige leder. Før hun tiltrådte, fikk hun et råd av tidligere LO-formann Tor Aspengren.

– Jeg husker Tor Aspengren løftet en finger og sa: «Husk det, Gerd. LO skal ivareta alle sine medlemmer, men glem aldri de som sitter nederst ved bordet».

Det verdigrunnlaget som LO har bygget på gjennom sin 125 år gamle historie, må også være det kompasset LO må styre etter framover, mener Valla.

– Hva ser du på som LOs største utfordring framover?

– Å klare å organisere så bredt og så mange som man har gjort. Det er et faretegn at organisasjonsgraden har falt. I hele etterkrigstiden lå den på mellom 50 og 60 prosent. Nå er den under 50. De andre arbeidstakerorganisasjonene har en større prosentvis vekst enn LO. LO trenger den bredden framover.

Det er nettopp blant de som trenger LO mest, at LO er minst til stede, påpeker Valla.

Det gjelder blant annet i tjenesteytende næringer som hotell og restaurant, varehandel og transport.

– Har du et råd til 125-årsjubilanten?

– Det synes jeg ikke det er riktig av meg å svare på. Men amerikansk fagbevegelse har lært oss: «Early to bed, early to rise. Work like hell and organize». Det må jo være en fin rettesnor.

Isak Lekve

Utreder i De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte, og førsteamanuensis i samfunnsvitenskap ved Universitetet i Stavanger

Håvard Sæbø

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Makt. Både fordi det er en organisasjon som har og har hatt stor makt historisk, men også fordi LO står overfor utfordringer som gir økende avmakt til organisasjonens medlemmer.

LO står overfor to store utfordringer, mener Isak Lekve.

Det ene handler om at det skjer store, strukturelle endringer i arbeidslivet internasjonalt. Dette påvirker også Norge.

Nye måter å organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvaret på, er ett eksempel. Nye former for midlertidighet og økt arbeidsinnvandring er andre, påpeker han.

Disse tendensene endrer maktforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i arbeidsgivernes favør, ifølge Lekve.

Nylig leverte han sin doktorgrad om fagbevegelsen og det nye arbeidslivet.

– I byggebransjen i Oslo sier polakkene at «LO vil gjerne hjelpe oss, men hvis vi lar LO hjelpe oss, så mister vi jobben». Det svekker grunnlaget for den fellesskapsdannelsen som LO bygger sin makt på.

Den andre store utfordringen, mener Lekve, er at avstanden har blitt for stor mellom makteliten i Oslo og fotfolket i LO. Pensjonsreformen er ett eksempel. Energipolitikken er et annet.

– I dag setter LO seg ned sammen med Arbeiderpartiet og NHO og blir enige om at vi trenger massiv utbygging av vindkraft på land. Så reiser de rundt for å overbevise medlemmer og tillitsvalgte om at det er rett politikk. Det er motsatt av hvordan en demokratisk organisasjon skal jobbe, og det er en oppskrift på demobilisering. Medlemmene melder seg ikke ut, men de gidder heller ikke å stå på stand.

– Hva er ditt råd til LO for årene som kommer?

– Mitt viktigste råd er å slutte å være reaktive og begynne å være proaktive. Ikke sitte og vente på utredninger og alle fakta på bordet, men være i forkant.

Lekves råd nummer to handler om politikkutvikling.

LO må i mye større grad reise rundt i landet og få innspill fra medlemmer og tillitsvalgte og utvikle politikken med utgangspunkt i deres erfaringer, mener førsteamanuensen.

– En må løfte perspektivene nedenfra i stedet for å utvikle politikken ovenfra sammen med makteliten i Oslo og byråkratiet på Youngstorget.

Caroline Wilson Iglebæk

Leder for ungdomsutvalget i Fellesforbundet

Erlend Tro Klette

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Samhold, kameratskap og gode venner.

Caroline Wilson Iglebæk er nyvalgt leder av ungdomsutvalget til Fellesforbundet, LOs største forbund i privat sektor.

Hun er selv utdannet kokk, og er opptatt av vilkårene for dem som skal ta et fagbrev. Det må også LO være, mener hun.

– LO må huske å favne om lærlingene. Samfunnet trenger gode og kompetente fagarbeidere framover, og da er vi nødt til å ivareta lærlingene på en god måte, sier hun.

– Hva ser du på som LOs største utfordring framover?

– En av de største utfordringene tror jeg blir å ta tilbake den fellesskapsfølelsen folk har mistet etter pandemien og i dyrtida. Vi må styrke opplevelsen av at fellesskapet er en fin ting som alle vinner på.

Nordmenn har blitt mer selvsentrerte og individualistiske, mener Iglebæk. Mange unge satt veldig mye aleine under pandemien. De opplevde å ofre ungdomstiden for fellesskapet, påpeker hun.

– Og når vi nå skal ta igjen det tapte, så har den solidaritetsfølelsen blitt litt borte.

Ole Erik Almlid

Direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Jan-Erik Østlie

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Samarbeid!

Ole Erik Almlid har vært administrerende direktør i NHO siden 2018. Han mener vi er heldige i Norge som har store hovedorganisasjoner som NHO og LO. De er viktige, faglig tunge og mektige.

Almlid ser på LOs framtidige utfordringer som veldig like de hans egen organisasjon har.

– Vi må være relevante, ikke minst for det nye arbeidslivet, og vi må tilrettelegge for moderniserte tariffavtaler som passer både de ansatte og lederne. Det skal være attraktivt å være medlem.

NHO-sjefen forteller at han oppfordrer også arbeidstakere til å organisere seg.

– Vi har ulike posisjoner, men gjensidig respekt for måten vi løser uenigheter på. Der det er godt samarbeid mellom NHO og LO, er det også god fagorganisering.

Almlid påpeker at de er gjensidig avhengig av hverandre, og at det antakelig i et historisk perspektiv aldri har vært så mye og tett samarbeid som nå.

– Har du noen gode råd til LO?

– LO må akkurat som NHO stå opp for frontfagsmodellen. Og aldri ta for gitt at folk flest skjønner hva denne modellen er. Nå er den under et visst press. Da er det avgjørende at den fungerer etter hensikten.

Det kan virke som den reneste idyll mellom NHO og LO. Men en ting kan Almlid likevel love.

– Det skal bli nye 125 år med mange krangler. Men vi er veldig gode til å være uenige på en konstruktiv måte.

Astrid Hoem

Leder av AUF



Jan-Erik Østlie

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Takknemlighet!

LOs største utfordring er den samme som hele arbeiderbevegelsen sliter med, mener AUF-lederen: Å rekruttere nye, unge mennesker inn i tillitsverv på alle nivåer. Sånt er ofte lettere å si enn å gjøre.

– Det handler om god, gammeldags organisering som LO har holdt på med i 125 år, sier hun.

Hoem vil at LO gjør som Fagforbundet: Kommer seg raskest mulig på TikTok. Men LO må også som alltid være til stede på arbeidsplassene.

En annen utfordring er miljø- og klimakrisa. Siden den politiske høyresida etter Hoems mening ikke har den rette medisinen her, mener hun arbeiderbevegelsen må trå til.

– Det er en enorm oppgave, men det er de aller største oppgavene arbeiderbevegelsen er lagd for, sier hun.

At LO også engasjerer seg i politiske saker utover arbeidslivet, som for eksempel boligpolitikk, mener hun både er fint og riktig. For dette har LO også gjort i 125 år siden det angår folks liv.

– Det vakreste med fagbevegelsen er at den gir makt til oss alle, sier hun.

– Hva svarer du de som mener at LO er for politiske?

– Det har alltid vært den politiske høyresidas prosjekt å begrense LOs politiske styrke, sier hun.

Hoem minner om at LO aldri må glemme det internasjonale arbeidet. 

– Det er LO sammen med AUF og Norsk Folkehjelp som har vært pådrivere for at Arbeiderpartiet nå anerkjenner Palestina som egen stat.  

Maja Sojtaric

Politisk redaktør i Nordlys

Yngve Olsen, Nordlys

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Det moderne Norge. Fordi LO har betydd mye for utviklingen av det moderne Norge.

– Arbeiderbevegelsen har hatt så stor suksess at man har glemt hvorfor den trengs, sier Maja Sojtaric.

Den politiske redaktøren i Nord-Norges største avis mener den store utfordringen for LO framover er å gjøre seg relevant for nye generasjoner og for en mer mangfoldig arbeidstakergruppe. Mange unge begynner arbeidslivet i bransjer som er svakt organisert. Og særlig i Nord-Norge er arbeidslivet helt avhengig av arbeidskraft utenfra.

Mange arbeidsinnvandrere kommer fra land der det å organisere seg er mindre vanlig, eller de ser på fagforeninger med mistenksomhet, påpeker Sojtaric.

– Med lav organisasjonsgrad blir det vanskelig å opprettholde de gode rettighetene for arbeidstakere som vi har i dag. LO er avhengig av at folk organiserer seg. Det er det som gir fagforeningene makt.

– Hva er ditt råd til 125-årsjubilanten?

– Se ut av Oslo-gryta. For eksempel framstår LO Stat som en klamp om foten når det gjelder utflytting av statlige arbeidsplasser.

Arild Hermstad, leder av Miljøpartiet De Grønne

Jan-Erik Østlie

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Fagbevegelsen og dens stolte historie.

MDG-lederen mener LO har endret Norge for alltid. Han har jobbet mye med internasjonal fagbevegelse, særlig med tekstilarbeidere på Filippinene og i Kambodsja.

– For meg handler LO om internasjonal solidaritet, sier han.

Hermstad mener det ikke er noen motsetning mellom å kjempe for egne medlemmer i Norge og å stå på barrikadene for arbeidsfolk andre steder i verden.

Forrige århundre var etter Hermstads mening LOs store århundre med de viktige kampene for arbeidsfolks rettigheter. Dette århundret vil miljø- og klimaspørsmålet være den store utfordringen.

– Vil LO være med og kjempe miljøbevegelsens kamp? spør han.

Oljeindustrien er elefanten i rommet. Den vil Hermstad ha avviklet på en kontrollert og politisk måte.

Han vil ha LO med på en plan for en sluttføring. Men han er klar over at LOs primære oppgave er å sikre medlemmenes arbeidsplasser.

– Det grønne skiftet vil gjøre vondt, dersom vi utsetter det til evig tid. Det vil gå hardere utover arbeidsplassene hvis oljeselskapene og oljeprisen får bestemme tidspunktet. Vi må raskest mulig starte en omstilling. Her må LO være med. Det vil være modig, og modig har LO vært før på andre områder som å skaffe arbeidstakere tariffavtaler, kortere arbeidstid og mye, mye mer.

Hannah Gitmark

Nestleder i Tankesmia Agenda

Jan-Erik Østlie

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?
– Fellesskap og trygghet.

– LO har stor makt, sier Hannah Gitmark.

– For stor?

– Nei, tvert imot. Men med mye makt, gis det også stort ansvar.

Hun mener forskjellene øker også i et samfunn som vårt, og at LO er opptatt av å redusere forskjellene. Da må LO være en politisk faktor. For LOs medlemmer er ikke på jobb hele tida, de er også privatpersoner. Da blir for eksempel boligpolitikk viktig.

– Men LO og Arbeiderpartiet er ikke det samme, sier hun

Blant LOs største utfordringer nevner Gitmark at organisasjonsgraden må opp. Særlig der den er for lav i dag. Vi opplever en individualisering i begge ender av lønnsstrukturen, mener hun.

LO må verve langt flere fra lavtlønte yrker i privat sektor, der det mange steder er lav organisasjonsgrad, sosial dumping og harde arbeidsforhold.

I andre enden av skalaen er jobben å holde laget samlet i offentlig sektor og passe på høyt utdannede medlemmer der LO taper andeler.

En annen utfordring er å sørge for etnisk mangfold. Flere med minoritetsbakgrunn må få tillitsverv. Dessuten er det viktig å bevare den ansvarlige fagbevegelsen som vi har i Norge, som satser mer på forhandlinger med motparten enn på gatekamper.

– Har du noen gode råd til LO?

– LO bør bli bedre til å markedsføre seg sjøl, drive mer egenreklame. Og må bli mer aktive på sosiale medier, også TikTok. Dette gjelder hele den politiske venstresida. LO må være der ungdommen er, og snakke om de utfordringene ungdommen er opptatt av.

Trond Markussen

President i NITO

Privat

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Solidaritet og fellesskap.

Den største utfordringen både for LO og for NITO, mener Markussen, er at organisasjonsgraden og dermed også trepartssamarbeidet er under press.

Han leder en frittstående fagforening med rundt 107.000 medlemmer, som i fjor hadde en medlemsvekst på hele 6 prosent. Gode tall til tross, det å organisere flere medlemmer en evig utfordring, påpeker Markussen.

– Hvorfor er det det? Jo, fordi noen før oss har gjort en veldig god jobb og brøytet vei for de rettighetene vi har i dag. Her har LO gått i bresjen, sier Markussen.

Vi har det egentlig veldig godt i norsk arbeidsliv, særlig sammenlignet med arbeidstakere i mange andre land. Da kan det være vanskelig å se hvorfor en skal bruke tid og penger på å organisere seg, mener Markussen.

Han tror ikke det handler om at vi har blitt mer egoistiske, men at mange ikke opplever at det er så mye å slåss for.

– Hva er ditt råd til 125-årsjubilanten?

– LO er nødt til å jobbe med å modernisere seg for å få de unge med på laget. Det er en stor og tung organisasjon. Det er en utfordring å klare å ta signalene og lytte til hva som står øverst på dagsorden hos de unge, sier Markussen.

Han peker blant annet på det grønne skiftet, som opptar mange av NITOs unge medlemmer.

– Mange er frustrert over hvordan vi fortsetter å pumpe opp olje. Her må LO være en tydelig stemme i samfunnsutviklingen.

Abdulfattah Albizreh

Leder av ungdomsutvalget til Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN)

Erlend Angelo

– Hva er det første du tenker på når jeg sier LO?

– Storfamilie!

Folk står sammen i LO, mener Albizreh. Det er alltid noen som står bak og støtter deg.

Skjønt, Albizreh ser også forbedringspotensialet og framtidige utfordringer. Særlig samarbeidet mellom de 24 forbundene burde vært bedre, mener han.

– Vi er flinke til å støtte hverandre under en streik, men sånn generelt kunne støtten og samarbeidet oss imellom blitt bedre enn i dag.

NNN-ung-lederen nevner at både Sommerpatruljen og Lærlingpatruljen kunne vært planlagt bedre fra LOs side, sånn at ikke representantene fra forbundene blir overlatt så mye til seg sjøl. Han skulle også ønsket seg at flere i LOs ledelse var mer til stede på forbundenes ulike arrangementer.

– Som forbundstillitsvalgt ser jeg mer på LO som en mor og en far. Og av sine foreldre forventer du mer, sier han som er observatør på NNNs forbundsstyre.

Abdulfattah Abizreh forteller at ungdommen i NNN har for lite kontakt med LOs sentrale ungdomspolitikere. Ansvaret for dette er gjensidig, og bør bedres. Og så må ungdomsarbeid prioriteres høyere ute på klubbene i bedriftene.

– Vi er en storfamilie, og da må vi bli bedre til å hjelpe hverandre, sier han.