Martin G. Slørdal

martin@lomedia.no

Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

Kevin Ørjansen Karlsen: Lærlingen som stjal showet

1. mai i år gikk Kevin Ørjansen Karlsen opp på talerstolen på Torvet i Trondheim.

Tusener av øyne og ører var vendt mot ham i forventning. Nå skulle han holde appell om pensjonsrettigheter som forsvinner for hans generasjon hvis ingen tar kampen.

21-åringen er elektrikerlæring hos Argon Elektro i Trondheim, og vara ungdomsrepresentant i Elektroarbeidernes Fagforening Trøndelag.

Han tok ordet flere ganger på EL og IT Forbundets landsmøte i mars. Lærlingen var landsmøtesalens yngste delegat, og holdt flere innlegg i saker som handlet om pensjon, organisering og internasjonal solidaritet. 

Den 1. mai i år hadde antall tilhørere vokst fra 273 delegater i landsmøtesalen til 3.000 mennesker på Torvet i Trondheim.

– Jeg er ganske uredd og har ikke noen problemer med å gå opp på en scene. Det har ikke noe å si om det er 300 eller 3.000 personer som står foran meg, sier Karlsen.

Det var LO i Trondheim og Omegn som hadde spurt om han kunne tenke seg å holde 1. mai-appell på vegne av ungdommen. Karlsen lot seg ikke be to ganger.

– Jeg tenkte at dette må jeg gjøre det beste ut av når jeg først fikk muligheten, sier lærlingen.

Hver gang Karlsen forbereder seg, lager han en ramme for hva appellen skal handle om. Tanker og fakta skrives ned både med papir og penn, og på telefonen. Så begynner han å øve for seg selv.

– Det finnes veldig mange gode retorikere både i fagbevegelsen og politikken. Jeg har plukket opp litt her og der. Og jeg har øvd meg. Øving, øving og øving er det aller viktigste, understreker han.

Det var godt å kjenne at folkehavet hørte etter da han holdt appellen 1. mai, sier elektrikerlærlingen. Han ble avbrutt av applaus flere ganger. I etterkant skrev Adresseavisen at han stjal showet og vekket kampånden på Torvet.

– Det betyr at budskapet mitt om pensjon nådde frem. Jeg hadde stikkord som jeg forholdt meg til, men tok det litt på gefühlen. Det er en vesentlig forskjell på om en tale kommer rett fra papiret eller rett fra hjertet, sier Kevin Ørjansen Karlsen.

Janne Lisesdatter Håkonsen: Aktivistens kraftsalver

Janne Lisesdatter Håkonsen mener regjeringen har sviktet lovnadene sine om å ikke splitte opp jernbanen.

Sissel M. Rasmussen

Det er mulig talegavene ligger i slekta, for Janne Lisesdatter Håkonsen (43) har både feministiske besteforeldre og kommunistiske oldeforeldre. Hun har vært aktiv og engasjert i flere ulike organisasjoner og er med i Kvinnefronten i dag.

Hun vil vise at det nytter å kjempe for rettighetene sine. Håkonsen er heltidstillitsvalgt og leder for Lokomotivpersonalets forening og leder i Vy-klubben i Lokomotivførerforbundet (NLF).

Forbundet har akkurat vedtatt å endre navn fra det gamle Lokomotivmannsforbundet til Lokomotivførerforbundet. Og selvsagt forsvarte Håkonsen endringen fra talerstolen.

At ikke alle i forbundet er førere, syns hun faller på sin egen urimelighet. Ikke alle er menn heller. Hun ser på navneendringen som kvinnekamp. Og i kampens hete kan hun bli ivrig.

– Det er vanskelig å skrive en appell. Det er stress og nerver. Det løsner ofte ikke før kvelden eller natta før. Jeg bruker å banne en del, litt for mye, kanskje, sier hun.

Som temmelig fersk lokfører ble hun, i 2015, kjent som jenta som viste daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen finger'n.

Hun holdt appell for 2.000 demonstranter foran Stortinget, mot høyreregjeringens jernbanereform.

«Langefinger, langefinger, hvor er du? Her er jeg, her er jeg, god dag, god dag, god dag» sang hun mens hun viste finger til Ketil Solvik-Olsen.

– Det var ikke planlagt, men kom fra hjertet.

Til og med Den norske legeforening ble imponert. Da deres streik ble stoppet med tvungen lønnsnemnd høsten 2016, hentet Akademikerne-forbundet inn LO-organiserte Janne for å holde appell.

– Jeg er ikke laget for å moderere meg, det får noen andre gjøre, sa Håkonsen til LO-Aktuelt samme år.

I mai i fjor holdt hun appell utenfor Jernbanedirektoratet mot Støre-regjeringens anbudskonkurranse mellom Vy og Flytoget. Jernbanefolk var både sinte og skuffa.

Håkonsen avsluttet sin appell med å si: «Forskjellen mellom den sittende regjeringa og den forrige er at den forrige i det minste snakka sant, mens nesa til Nygård (nåværende samferdselsminister. red.anm.) bare blir lenger og lenger».

– Men jeg må føle det, mene det inni meg. Da kan jeg gi folk forståelse og kraft. Og håpe de får ny giv, sier Håkonsen.

Christopher Beckham: En nervøs predikant

De som har sett Christopher Beckham, forbundsleder i Handel og Kontor i Norge, på en talerstol, har kanskje vært redd for at den skal klappe sammen. Eller de har tenkt han er en tillitsvalgt som ikke har nerver i det hele tatt. Det er ikke sant.

– Det er mange som ikke tror det, men jeg blir faktisk kjempenervøs hver gang. Jeg får svetteperler i panna, blir varm, kan skjelve på hendene og må holde meg fast i bordplata. Så må jeg starte, og da kan jeg komme inn i modus, forteller Christopher Beckham.

Forbundslederen ble med i AUF i Bergen allerede som 15-16-åring. Der fikk han sine første erfaringer med at det var «kjekt å stå på talerstolen». Siden har han vært på mange tale- og debattkurs både i politikken og fagbevegelsen.

– Selv om du tar mange kurs, betyr ikke det at du er god på talerstolen. Du må også ha et indre driv og brenne for det du driver med. De som sitter og hører på, skal føle at det jeg sier, er ekte. Det skal ikke være påtatt, sier han.

Beckham sier han føler seg privilegert som kan være tillitsvalgt på nasjonalt plan. Som forbundsleder får han være med og kjempe for HK-medlemmenes lønn, rettigheter og goder.

Beckham bruker mye tid på å forberede seg, spesielt hvis han skal holde tale i større sammenhenger. Han vil ikke bli tatt i faktafeil. Men han kan også holde taler og appeller på sparket.

Det at han er nervøs før han går opp, er en av hans største styrker som agitator, sier han.

– Den dagen jeg ikke er det, da må jeg gi meg. Da har jeg ikke den respekten for de jeg skal tale til eller den gløden som skal til i vervet, mener han.

Christopher Beckham, forbundsleder i Handel og Kontor i Norge, blir nervøs hver gang han skal opp på en talerstol.

Martin Guttormsen Slørdal

Christopher Beckham ble født i Alabama i USA og flyttet til Norge som niåring. Han fikk aldri møtt sin biologiske far, som var predikant der.

I voksen alder reiste Beckham tilbake til USA for å møte sine søsken. Der fikk han høre at han lignet veldig mye på sin predikant-far. Både i kroppsspråk og utseende.

– Det at jeg liker å stå på en talerstol, kan også ligge litt i genene. Jeg klarer ikke å stå rett opp og ned når jeg snakker, humrer han.

Han blir oppspilt når han merker at folk hører på ham. Da han må passe på at han ikke tar «en kraftig venstresving», forteller han. Christopher Beckham er lojal mot manus, men han lar også følelser og spontaniteten slippe løs. Nylig holdt han en oppsummering på HKs representantskap.

– Jeg jazzet meg opp og merket at folk ga meg energi mens jeg holdt på. Da er jeg kanskje på mitt aller beste på talerstolen. Da er jeg fri som fuglen, jeg klarer å engasjere folk og jeg klarer å lande talen, sier han.

Ann Ørjebu: Bruker talerstolen for alt den er verdt

Skal du være med på å påvirke i fagbevegelsen eller politikken er det er fordel at du går opp på talerstolen, mener Ann Ørjebu.

Martin Guttormsen Slørdal

– Jeg forsto tidlig at det å tørre å ta ordet er viktig i fagbevegelsen, sier Ann Ørjebu.

Hun jobber som oljearbeider i Nordsjøen, og er tidligere leder i det sentrale ungdomsutvalget i forbundet Industri Energi. I dag er hun klubbleder for rundt 50 medlemmer i bedriften hun jobber i.

Selv om hun fortsatt er ung i fagbevegelsen, har det allerede blitt 16 år siden hun ble organisert, og hun har tatt ordet på flere LO-kongresser og landsmøter.

Flere vi snakker med i fagbevegelsen, sier at Ann Ørjebu er en som får forsamlingen til å lytte når hun går på talerstolen.

– Det er ikke noe jeg gjør med senkede skuldre. Men uansett hvor mye du gruer deg, så klarer du å gjennomføre det, sier hun på bakgrunn av egen erfaring.

Ørjebu sier at hun kjenner til flere dyktige tillitsvalgte som ikke tør å gå opp på talerstolen.

Sannheten er at hvis du skal få folk med deg i sak, eller du ønsker å forandre noe, så er talerstolen glimrende for nettopp det, sier oljearbeideren.

– Da kan du løfte en sak slik at en hel sal hører på deg. Det kan være du sitter på argumenter bare du kan komme med, og det kan være du bare får den ene sjansen. Hvis du vil gjøre forandringer, så bør du utfordre deg til å gå opp, mener hun.

Noen tillitsvalgte er mer redd talerstolen enn døden, sier Ann Ørjebu. Det er viktig å tenke at du ikke kommer til å skinne på talerstolen de første gangene. Og det viktig å tenke på at de som sitter og hører på, tenker at «fy fader, du er tøff som går opp».

– Hvis du gruer deg, så er det hjelp i å tenke at det du skal si, og saken du er opptatt av, er viktigere enn usikkerheten du kjenner på, sier hun.

Ann Ørjebu jobber i en mannsdominert bransje og er tillitsvalgt i et mannsdominert forbund. Hun har bare opplevd å bli heiet fram for at hun er ei som har tar ordet.

I dag har ikke Ann Ørjebu noen politiske verv. For noen år siden var hun delegat fra Sosialistisk Ungdom på SVs landsmøte. Det var hun som skulle opp og ta ordet i en sak som handlet om elektrifisering av sokkelen.

Foran henne satt SV-ledelsen med Audun Lysbakken i spissen. Ørjebu kjente hun var nervøs. Hun åpnet med «Kjære landsmøte, jeg er tillitsvalgt og oljearbeider.»

– Hvis du sier du er tillitsvalgt og oljearbeider på SVs landsmøte, får du oppmerksomheten. Hele partilederbordet snudde seg mot meg for å lytte. Da må du ikke kaste bort den oppmerksomheten, sier hun.