Jan-Erik Østlie (tekst og foto)

jan.erik@lomdia.no

– Hvor viktig er kunsten og kulturen for demokratiet?

– Helt avgjørende! sier Hans Ole Rian, leder av Creo.

– Enig, istemmer teaterkritiker og kulturkommentator Mariken Lauvstad.

Tirsdag lanseres hennes nye bok, «Kampen om kunsten. Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet», på Kunstnernes Hus i Oslo.

Lauvstad forteller at det viktige for henne, og det som er motivasjonen bak boka, er å gjøre kunsten og kulturen til et minst mulig elitistisk prosjekt.

Symptomer på en krise

I Lauvstads bok kan vi lese at i 2025 ble kulturbudsjettene i hele 44 prosent av norske kommuner redusert.

At mellom 2008 og 2023 ble kulturstoffet i norske aviser redusert med 50 prosent, mens andelen som mener at offentlig støtte til kunst og kultur er viktig, har dalt fra 67 prosent i 2018 til 57 prosent i 2025.

Lauvstad serverer følgende kraftsalve:

«Raset av kulturkutt gjennom Europa er ikke bare trist. Det er farlig. Nedprioriteringen av kultur i møte med en ny krisetid her i Norge er ikke bare en trussel mot demokratiet. Både ute og her hjemme er kulturkuttene symptomer på den europeiske demokratiske krisen – krisen som har oppstått fordi tidligere kjerneverdier som fellesskap, solidaritet, frihet og likeverd har smuldret i stykker og mistet sin mening for oss.»

For som hun også skriver i boka: «Hvis den frie kunsten marginaliseres, innskrenkes muligheten kunsten har til å være en bred, samlende, kritisk og demokratiserende kraft i samfunnet.»

Lauvstad mener at i samfunn hvor makta hviler på de få, enten vi skal kalle det autokrati eller noe annet, så handler det alltid om å kontrollere kunsten. 

Da Totalberedskapskommisjonen la fram sin rapport, viste den blant annet til at det å delta i kulturelle aktiviteter øker sannsynligheten for å stemme ved valg. 

Nationaltheatret

Nationaltheatret er i ferd med å råtne på rot. Diskusjonen om den nødvendige rehabiliteringen av det vakre bygget i klassisk stil som ble åpnet 1. september 1899, og hvor Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson står vakt foran hovedinngangen, har pågått lenge. 400 millioner er brukt til ulike utredninger. I dag er det dekket med presenninger, murpussen faller av, og inne er det netting i taket. Et forslag om 10 milliarder for å redde bygget, er blitt blankt avvist av samtlige rikspolitikere.

– Jeg tenker nok ikke at 10 milliarder er en forutsetning for at oppussingen av Nationaltheatret blir bra. Men ambisjoner for oppussingen av bygget, handlekraft, og en prioritering av modernisering og tekniske løsninger som gjør Nationaltheatret godt rustet for det neste århundret, det mener jeg en kulturnasjon må kunne slutte opp om, sier Lauvstad.

– Beløpet er en fjerdedel av Follo-tunnelen som bidrar til 11 minutter kortere reisetid til Oslo, sier Rian.

Han mener det har vært en beslutningsvegring fra mange politiske partier i denne saken.

NATIONALTHEATRET: Hva ville Wenche Foss ha sagt om hun så hvordan arbeidsplassen hennes så ut i dag?

Jan-Erik Østlie

Demokratiets immunsystem

Lauvstad skriver om devalueringen av kunst og kultur som verdi i boka. Hun viser til mer nyliberal ideologi som har preget europeisk og norsk politikk de siste 20 årene.

Hun mener å se at offentlige støtteordninger som bygger på visjoner fra etterkrigstiden, veldig konkrete visjoner som det nærmest var tverrpolitisk konsensus om, ikke står like sterkt lenger. Dessuten handler det om at diskusjonen om kunst og kultur har blitt veldig polarisert.

– Vi ser at demokratiet vakler i mange land i Europa. Det handler selvsagt om mange ting på en gang, men en solid velferdsstat med ikke for store forskjeller mellom folk, er viktig som en motvekt, sier hun.

Kunst og kultur er en vesentlig del av det offentlige ordskiftet og av ytringsfriheten, mener Creo-lederen.

– Kunsten er demokratiets immunsystem, sier Rian.

Latterliggjøringen

Lauvstad tar i boka opp et fenomen som hun mener høyrepopulismen ofte bruker mot kunsten og kulturen: Den systematiske latterliggjøringen ved å ta kulturuttrykk ut av sin kontekst og presentere det som en vits.

Et eksempel er «Sløseriombudsmannen» som kritiserte offentlig støtte til kunstnere og kunstprosjekter. Bak nettsiden finner vi Are Søberg som sier han «gransker hvordan byråkrater og politikere sløser bort dine skattepenger».

– Det er en ekstremt effektiv form for devaluering, sier Lauvstad.

– En nyliberal tankegang står bak de politikerne som mener at å kutte i de offentlige overføringene til kunstfeltet, er å sette kunsten fri, sier Rian.

– Ja, og det er å snu det fullstendig på hodet. Å investere i kunst og kultur er god samfunnsøkonomi, svarer Lauvstad.

Medienes ansvar

Lauvstad forteller at hun forundres over at det fins så mye forskning og dokumentasjon om den positive virkningen av kunst og kultur som ikke kommer offentligheten for øre. Resultatene er krystallklare på alle nivåer. Også om kunstens egenverdi. At kunst faktisk gir noen en opplevelse. Men som hun sier om dagens samfunn:

– Alt skal lønne seg. Og gjerne umiddelbart.

Samtidig bygger mediehusene ned sine kulturavdelinger, sier opp og omskolerer sine kulturjournalister. Å bli bedre til å formidle konkret hvordan kunst og kultur faktisk virker, er et uutnyttet potensial for venstresida, mener hun. Skjønt kulturjournalister er ikke på oppdrag for kulturbransjen.

– De skal jo være kritiske, de er ikke på lag med kunstnerne, og skal heller ikke være det, legger hun til.

Kunstens virkninger

For at kunsten og kulturen gjør noe med oss, er Lauvstad overbevist om.

Vi blir kritisk tenkende mennesker, og vi bygger et nasjonsfellesskap som kan være mangfoldig og sjenerøst. Et fellesskap der vi kjenner tilhørighet til hverandre.

– For ganske mange, kanskje de fleste, har kunst og kultur vært en del av velstandsbygginga siden 1800-tallet. Arbeiderbevegelsen hadde svære kulturprogram for å bygge fellesskap og samhold. Det skapte en politisk kraft. De tinga er helt borte nå, sier Creo-lederen.

Både Lauvstad og Rian er forundret over at partier som Høyre og Fremskrittspartiet (FrP) vil kutte i det offentlige kulturbudsjettet. Fremskrittspartiet vil kutte nesten 6 milliarder til kultur. Høyre vil blant annet innføre moms på bøker og foreslo i sitt alternative budsjett for 2025 å kutte 174 millioner til Norsk kulturfond. Dette skuffer Creo-lederen.

Lauvstad mener det er tydelig at Høyre har beveget seg i en mer populistisk retning i sitt syn på kunst og kultur.

Kulturpolitikk fra venstre

Rian er ikke bare forbundsleder i Creo, han er også medlem av SV og aktiv i partiet. Mesteparten av partiets kulturpolitikk står han bak.

– Du klarer heller ikke å reise en kulturdebatt i valgkampen?

– Nei, jeg gjør ikke det. De fleste norske kulturarbeidere stemmer på partier på venstresida. Det randområdet rundt kunstnerne som er opptatt av kunst og kultur, er de vi burde hatt en bedre strategi for å treffe. De som ikke jobber i kulturfeltet, men som bruker kultur, mener kultur er viktig, og er opptatt av at vi har en opera, et orkester, et teater og en kulturskole. De folkene er det vi må nå, sier han.

Sosialdemokratiet

Lauvstad mener det er svært lite i hennes bok som ikke er fundert i en sosialdemokratisk forståelse av hva kulturen er og gjør. Men sier samtidig at det ikke vil overraske henne om boka blir lest som mye mer venstresideideologi.

– Kanskje Arbeiderpartiet har forlatt noe av sitt gamle tankegods om kunst og kultur?

– Ja, partiet har helt klart blitt mer næringsorientert. Det var vel den svenske skuespilleren Stellan Skarsgård som nylig sa til Klassekampen at nyliberalismen er det verste som har skjedd sosialdemokratiet. Men vi skal ikke undergrave at det er et hav av forskjell mellom Arbeiderpartiet og FrP, sier hun.

– Nyliberalisme og kunst og kultur, det er kanskje et dårlig ektepar?

– Ja, fordi kulturen forflates og ensrettes. 

Stolt og flau

Så koker det kanskje ned til hvordan kunsten og kulturen skal få mer oppmerksomhet. Lauvstad mener det er så mye Norge burde være stolt av når det kommer til det som produseres på teaterscener, det som lages av musikk, det som produseres av film. Og at det nå er en glanstid for norsk kunst og kultur der den høster stor anerkjennelse i utlandet.

– Hvorfor det?

– Fordi vi har hatt støtteordninger og institusjoner som har gjort at folk har fått utviklet talentene sine. Er det ikke litt flaut å være et så rikt land som Norge, hvor vi har opparbeidet den kulturelle rikdommen som vi har innenfor kunst og kultur akkurat nå, for så å bygge det ned? Hvorfor ikke tenke motsatt? Det er åpenbart at det som har vært etablert av strukturer på kulturfeltet i Norge har lyktes, og nettopp det burde være en motivasjon for å fortsette å gjøre det. Og i hvert fall ikke bygge det ned.

De som jobber i organisasjonslivet har et ansvar for å nå ut i offentligheten, snakke med politikere og lærere om hvordan norsk kulturliv fungerer og hvorfor det er så bra at vi har det, mener Hans Ole Rian.

– Så må vi bli bedre til å argumentere og lage strategier. Bare det at vi fikk til en kulturpolitisk uttalelse fra LO, er jo en liten milepæl. Nå er vi en million LO-medlemmer som stiller seg bak for eksempel at minst én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur. Det er jo et paradigmeskifte i LOs historie. Det er sånne ting vi må gjøre hele tiden. Vi må aldri gi opp! Jeg skal i hvert fall ikke gi opp, sier forbundslederen.

Framtidas kulturarv

Lauvstad mener at Norge burde jobbe mer strategisk for at alle skal ha et kulturtilbud tilgjengelig uansett hvor de bor, at kunst og kultur skal være for alle, uansett størrelsen på lommeboka, og at ambisjonene for kulturlivet må bestå.      

– Vi har jo Ibsen, Bjørnson, Undset og …?

– Ja, og nå har vi Jon Fosse og Karl Ove Knausgård, vi har teaterregissør Eline Arbo, som i vår vant Olivier Awars for beste regi i England, vi har Lilja Ingolfsdottir – hennes film «Elskling» vises nå på 3.000 kinoer i Kina! Vi kan ikke bare leve på fordums helter. Vi må spørre oss om hva som blir Norges kulturarv om tjue år. Hva er framtidas norske kulturarv hvis vi ikke investerer i kunsten og kulturen? spør Mariken Lauvstad.