Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

De store spenningene knyttet opp mot kongressen dreide seg rundt helt andre tema enn ulikhet. Kraftkabler og energi, olje, Palestina og pensjon var blant sakene som skapte overskrifter.

Etter at vedtakene var fattet var det boikott av Israel og manglende kraft i strømoppgjøret som ble kommentert. Og hvor var striden rundt EØS som hadde herjet kongress etter kongress?

Men skal denne kongressen blir husket for noe, er det hvordan kampen mot ulikhet preget dagene. I over 100 år har fagbevegelsen jobbet for å redusere klassemotsetningene i Norge. «Imidlertid bidrar økt ulikhet igjen til å øke klassemotsetningene i samfunnet», heter det i uttalelsen om ulikhet som kongressen vedtok.

Den historiske kampen dreide seg om å løfte arbeiderklassen. Det var arbeidsfolk som skulle få bedre liv. Denne gangen dreier det seg i stor grad om mennesker som står utenfor arbeidslivet. Litt ironisk tar LO kampen for de uorganiserte, uten baktanker om at de en gang skal bli medlemmer.

Mange organiserte i LO-forbundene jobber med mennesker som sliter. FO-leder Mimmi Kvisvik er blant dem som ønsker at LO skal bli en «sosialpolitisk kraft».

– Vi stiller opp for dem som tjener for lite, men hva med dem som ikke tjener noe, spurte hun i et intervju med Fontene under kongressen.

Solidaritet med de svakeste er utvilsomt en grunnleggende verdi i arbeiderbevegelsen. For LO-leder Peggy Hessen Følsvik er det derimot også en annen dimensjon ved kampen mot ulikhet.

Forskjeller bryter ned tilliten i samfunnet. Da er det mange som samler seg rundt sterke menn med enkle løsninger, påpeker LO-lederen. Dette skjer raskest i samfunn hvor også fagbevegelsen er svekket.

Kampen mot ulikhet er også en kamp for demokrati og vår samfunnsmodell basert på samarbeid og tillit.

Den gjenvalgte LO-lederen når trolig målet sitt om en million medlemmer i god tid før neste kongress. Da hennes forgjenger Hans-Christian Gabrielsen som nyvalgt LO-leder møtte pressen under kongressen, utpekte han økt organisasjonsgrad som en av sine fire hovedoppgaver.

For det er farlig å se seg blind på milliontall, samtidig som LOs posisjon i arbeidslivet svekkes. For femti år siden organiserte LO-forbundene én av tre norske arbeidstakere.

I dag er det bare én av fire som er med i et LO-forbund. Her er det åpenbart at forbundene og LO har en vei å gå selv når millionen er nådd.

Gabrielsen hadde også et mål om å få på plass en ny regjering som førte en ny politikk. Kampviljen og selvsikkerheten var stor under LO-kongressen i 2017. Desto bitrere var nederlaget og fire nye år med borgerlig regjering.

Under årets kongress fikk Erna Solberg som statsminister skylden for at ulikhetene har økt også i Norge de siste årene. Mye av den borgerlige politikken førte utvilsomt til at de rikeste fikk det bedre, og at hverdagen ble enda tøffere for dem som står nederst på stigen.

Samtidig erkjente LOs 1. sekretær Julie Lødrup, i sin innledning til handlingsprogrammet, at fattigdom går i arv. LO-lederen deler det synspunktet.

– Jeg mener vi finner strukturer i Norge som vi kan betegne som klasse, sa hun nylig i et intervju med LO Aktuelt.

Statsminister Erna Solberg bare forsterket disse strukturene i det norske samfunnet. Ansvaret for at LO nå bruker klassebegrepet, må mange regjeringer ta.

Det positive er at politikk nytter. Og var det noe LO-kongressen opplevde omtrent hver eneste dag, så var det betydningen av det fagligpolitiske samarbeidet.

Både LO-lederen og statsminister Jonas Gahr Støre kvitterte ut en imponerende lang rekke med små og store saker. Den største er kanskje pensjon fra første krone.

Men for enkelte av LOs medlemmer og deres familier kan også de minste sakene ha stor betydning. Det tok riktig nok drøye fire år å få innfridd mange av kongressvedtakene fra 2017. Det krevde et regjeringsskifte.

Men nå blir arbeidslivet i Norge mer seriøst og mer anstendig. Og det er all grunn til å tro at når kongressen i 2025 åpner, så kan LO-lederen og statsministeren fortsette å krysse av saker som er levert.

Men det er likevel tvilsomt om kongressen i 2022 slik sett blir like suksessfull som 2017-utgaven. Det tar tid å endre samfunnsstrukturer. Og det krever politisk mot.

En bakside ved demokratiet er at politikerne ofte velger å ta hensyn til hva velgerne mener. Det store flertallet i Norge har det veldig bra. Og da hjelper det lite at det fra talerstolen i Folkets Hus helt riktig slås fast at bolig bidrar til økte klasseskiller.

For de fleste er bolig også en trygg økonomisk investering for framtida. Du tuller ikke med det!

En annen utfordring er at der LOs handlingsprogram har krystallklare krav og løsninger på hva som må gjøres i arbeidet mot sosial dumping og økonomisk kriminalitet, så er virkemidlene mot klassesamfunnet ikke like tydelige.

Derfor var det befriende å høre NTLs Sven Ivar Skodjevåg som mente at LO må være klar og presis når de snakker om skatt, som er ett viktig virkemiddel mot forskjells-Norge.

– Progressiv beskatning er en høyere form for sivilisasjon, konstaterte Skodjevåg.

Det er kloke ord og vil være en god start! Om noen våger.