André Kjernsli

red.loaktuelt@lomedia.no

Mørket er i ferd med å gå ned over København. Vi befinner oss i bydelen Brønshøj, nordvest i byen. Langs de brede gatene ligger det småhus og eneboliger. Til å være i en storby er det forbausende stille ute.

Marie Kluge og Mads Birkeland har akkurat kommet hjem fra jobb. De bor i en av Danmarks snaut 600.000 allmenne boliger. Formålet med disse boligene er å gi folk anledning til å leie en bolig til en rimelig penge.

Marie er lektor på en videregående skole i nærheten. Mads er biolog og jobber for et selskap som blant annet gir råd til norske havbruk. Sønnene på 17 og 14 år har ennå ikke kommet hjem.

Samlet har Marie og Mads en inntekt over snittet for danske husholdninger, men de har altså valgt å leie i stedet for å eie bolig.

LO-rapport: Boligdrømmen ryker for stadig flere. Dette har arbeidsfolk råd til

Halve leieprisen

Da paret i 2011 fikk behov for mer plass, hadde de to muligheter. Paret sjekket listene der man finner ledige allmenne boliger, og etter hvert dukket huset familien nå bor i, opp. En eldre dame, som hadde bodd der i 30 år, var på utkikk etter en mindre bolig.

– Vi endte opp med å bytte bolig med henne, forteller Marie.

Huset de bor i, er en tomannsbolig i et etablert villastrøk. Boligen er 130 m² og har en liten hage. Det tar omtrent et kvarter å komme seg til sentrum av byen, og kollektivtransporten er godt utbygget.

Husleien er på ni tusen danske kroner, og inkluderer varme. På det private markedet ville det kostet det dobbelte, forteller Mads.

Regulerte leiepriser

Et annet sted i bydelen Brønshøj tar Claus Højte oss med inn i en rolig sidegate.

På begge sider av gata ligger det tomannsboliger oppført i mur. Leilighetene er ifølge Højte omtrent 100 m² store.

– Ville du betalt 9000 kroner pr. md. for å bo her, oppvarming inkludert? spør han.

Højite er direktør i LLO, Lejernes Landsorganisasjon, i København. LLO har over 50 000 husstander i sin medlemsmasse.

Han forteller at alle husene i denne gata er det man kaller allmenne boliger i Danmark.

Dette er boliger som ikke leies ut til markedspris, men til en regulert pris som skal sikre folk muligheten til å bo godt, uten å måtte kjøpe.

Enten fordi man ikke har råd til å kjøpe, eller fordi man ikke ønsker å eie en bolig.

Leiebolig: Historisk høy vekst i leieprisene i 2023

NI TUSEN: – Kunne du tenkte deg å betale ni tusen pr. måned for 100 kvadratmeter i et av disse husene, spør Claus Højte i LLO.

André Kjernsli

Hver sjette danske

De allmenne boligene i Danmark utgjør 20 prosent av all boligmasse i landet. Omtrent én million, eller hver sjette danske, bor i en allmenn bolig.

Denne måten å organisere boliger på er ikke ny i landet. Allerede da første verdenskrig herjet Europa, så man begynnelsen på denne boligsektoren.

Det var bolignød, boligmangel og uhemmet spekulasjon i privat utleiebygging som førte til at leietakerne samlet seg i forsøk på organisering. Leilendingsforeningene i København og Frederiksberg ble stiftet i henholdsvis 1917 og 1918.

Fagbevegelsen sentral

– Fagbevegelsen har alltid hatt en sentral rolle i arbeidet med å sikre leietakernes rettigheter, forklarer Højte mens han triller sin sykkel videre på det isete underlaget.

Etter noen minutter unna stopper vi. Højte peker på 8–10 høyblokker som ligger på en forhøyning i landskapet.

Stedet heter Bellahøj, og blokkene er Danmarks første høyhus. De ble oppført på slutten av andre verdenskrig.

– Alle disse leilighetene, cirka 500 i tallet, er allmenne boliger. De er i ferd med å bli renovert, sier Højte.

Claus Højte har vært i LLO i 28 år, de siste tolv som direktør. I den perioden har det skjedd mye. Ifølge Højte er liberaliseringen av boligmarkedet noe av det mest markante.

– Alle boliger som er oppført i Danmark etter 1991, kan leies ut fritt. Uten regulering.

FAGBEVEGELSEN SENTRAL: Siden allmenne boliger ble tilgjengelige for over 100 år siden, har den danske fagbevegelsen vært med.

André Kjernsli

Ungene blir boende hjemme

Det betyr at prisene på leiemarkedet, akkurat som i Norge, stiger kraftig.

Højte har selv tre barn i 20-årene som fortsatt bor hjemme. De skal snart ut på boligmarkedet, og det er all grunn til å tro at det blir tøft.

LLO-direktøren forteller at den danske middelklassen for lengst har fått kjenne på dette.

– Gjennomsnittsalderen på hjemmeboende barn stiger, forteller han.

Problemene er størst i de store byene, og det er dit unge folk drar for å ta utdanning og få jobb. Højte forteller at netto tilflytting til København er 10.000 mennesker i året.

Han sier at allmenne boliger fyller flere oppgaver i det danske boligmarkedet. Dels er det en rimelig mulighet for å komme seg inn på markedet, dels er det med på å regulere prisene på det private boligmarkedet i landet. Han forteller at nåløyet er trangt.

– Man må stå i kø før man får tilbud om en bolig. Alt fra fem til tjue år.

Oslo: Ungdom aksjonerte for en bedre boligpolitikk: – Høyres bolighaier kan ta seg en bolle

Nasjonal boligpolitikk

En ikke-kommersiell boligsektor tilsvarende de danske allmenne boliger finnes ikke i Norge, selv om det lenge har vært snakket om en «tredje boligsektor» også her.

13. februar skal Stortinget ta stilling til et forslag fra SV om å «utrede og foreslå en modell for en tredje ikke-kommersiell boligsektor» i Norge. I forslaget vises det blant annet til den danske modellen.

– Norge har nå en av de mest liberalistiske boligmarkedene i Europa. Boligpolitikken som i etterkrigstida sørget for utjevning mellom fattig og rik fungerer ikke lenger, sier stortingsrepresentant for SV, Kari Elisabeth Kaski, til LO-Aktuelt.

Hva mener LO i Norge?

Også norsk LO slår i sitt handlingsprogram fast at organisasjonen vil jobbe for å styrke en ikke-kommersiell leiesektor i Norge.

I første omgang betyr det flere kommunale boliger og flere boliger for studenter og lærlinger. Mange som kvalifiserer til kommunal bolig får ikke et tilbud fordi det er for få boliger, påpeker LO-sekretær Kristin Sæther.

Samtidig er LO også opptatt av å utvikle politikk for en ikke-kommersiell sektor for bredere lag i befolkningen, ikke bare for studenter og vanskeligstilte, forklarer Sæther i en e-post til LO-Aktuelt.  

– Mangel på leieboliger har medført at leietakere må finne seg i dårlige rettigheter og korte kontrakter til skyhøye priser som vanskeliggjør sparing til egenkapital. Da blir veien lang til å bli boligeier. Vi trenger med andre ord en leiesektor som støtter opp om eierlinja, skriver Sæther.

Sosialdemokratisk prosjekt

Tilbake i tomannsboligen til Mads og Marie forteller paret at det finnes en rekke leieforeninger der man kan sette seg opp på lister for å etter hvert få tilbud om bolig. Fordi det kan ta mange år før man får det første tilbudet om bolig, setter mange foreldre egne barn på slike lister.

Også parets to sønner står på en sånn liste, forteller Marie.

De liker at man i allmenne leieforeninger går sammen om både vedlikehold og uforutsette kostnader. At den gamle, ensomme damen ikke står igjen alene med regningen. De ser på det som et stort, sosialdemokratisk prosjekt.

Mads sitter også i styret i den leieboerforeningen de selv er en del av. En av årsakene er at han ønsker å være en stemme for de som ikke roper høyest.

– Det blir lett sånn at de som er flinkest til å argumentere får viljen sin. Jeg vil gjerne være med å balansere dette, hjelpe de som ikke har de samme ressursene, forklarer han.

Økonomisk frihet

I forbindelse med flyttingen for 13 år siden, vurderte de også å spare penger for å ta opp lån og kjøpe noe. Når de nå ser tilbake, er de glade for at de valgte å flytte hit.

At de slipper å betjene et stort lån, eller å bekymre seg for uforutsette utgifter.

– Må vi skifte vinduer eller taket blåser av, er vi ikke alene om å dekke utgiftene, sier Mads.

Leieforeningene har såkalte varmemestere ansatt. Varmemesterens viktigste oppgave er å holde oppsyn med boligenes tilstand, og sørge for at reparasjoner og utskiftninger gjøres til rett tid.

– De skaffer håndverkere og fungerer som prosjektleder de gangene noe må gjøres, forklarer Mads.

FULL GASS: I det et av sønnene kommer hjem er Marie i gang med en litt sein middag. – Jeg tror ikke han vil være med på bildet, smiler Mads.

André Kjernsli

Krav til leietakerne

Har man først fått en fot innenfor, kan man i prinsippet bo i en dansk allmenn bolig resten av livet. Men ikke uten krav fra leieforeningen man er en del av.

Skal man for eksempel flytte inn i en familiebolig, stilles det ofte krav til at leietakerne enten har inntekt eller er studenter.

Det stilles også strenge krav til hvem som skal bo i de ulike leieforeningene. Alder, familiesituasjon og inntekt er viktige parametere. Men også om man er tidligere straffet. Målet er å få et homogent bomiljø.

Allmenne boliger kan derfor ikke sammenlignes med de kommunale boligene vi har i Norge.

Det finnes allmenne boliger som passer til hele livsløpet. I tillegg til familieboligene finnes også studentboliger og eldreboliger.

Finansieringen av allmenne boliger er en kombinasjon av lån og 8–12 % støtte eller lån fra stat og kommune til oppføringen. Staten tjener på konvertering av lån til de allmenne boligene.

I 2022 hadde den danske stat en nettofortjeneste på 650 millioner danske kroner på de allmenne boligene. Husleien for de som flytter inn, skal dekke utgiftene på lånet og vedlikehold av bygget. Ingen skal ha inntekter eller overskudd på leiesummen. 14 prosent av alle boliger som er oppført i Danmark de siste ti årene er allmenne boliger.

Prisgalopp

LO i Norge mener det er verdt å se på om den danske boligmodellen har muligheter som kunne vært overført til Norge. Danskene har andre forutsetninger og virkemidler som er interessante når det kommer til kommunenes verktøykasse og tomtepolitikk, mener Kristin Sæther. Samtidig er vårt utgangspunktet er et annet, minner hun om.

I etterkrigstiden, da de nordiske landene utviklet sin sosiale boligpolitikk, valgte danskene å ta utgangspunkt i ikke-kommersielle leieboliger, mens den norske linjen var at folk skulle eie sin egen bolig gjennom boligkooperasjonene, påpeker hun.

– Alle de nordiske boligmodellene har utviklet og endret seg med samfunnsutviklingen, men det er nok ganske tydelig at «eierlinja» i den norske modellen er den som ble kraftigst påvirket av høyrevendingen og markedsorienteringen på 80-tallet. I praksis avviklet vi den allmenne sosiale boligsektoren vår, og avpolitiserte med det de til da viktigste boligpolitiske virkemidlene, skriver LO-sekretæren.

Konsekvensene av markedsorienteringen av boligpolitikken ser vi nå med stadig mer ulikhet på boligmarkedet, mener Sæther.

– Som i arbeidslivet må vi ha et sikkert sikkerhetsnett for de som «faller utenfor», understreker hun.