Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Du har krav på et tak over hodet, men ikke krav på en bolig, forteller Evelyn Dyb, en av de fremste ekspertene på bostedsløshet i Norge.

– Når boligen ryker, mister du mye sjøltillit og havner fort helt på bånn, sier Dyb – som i tjue år har forsket på boligsosiale temaer.

Nylig ga hun ut boka «Bostedsløs. Politikk og praksis», ei bok som tematiserer livet som bostedsløs på gata og i det offentlige rom.

Benevnelsene de har gått under i årenes løp er mange: landstryker, løsgjenger, ufb-er (ufb = uten fast bolig) og uteligger.

Saken fortsetter under bildet.

SOSIOLOGEN: Evelyn Dyb har forsket på problematikken rundt bostedsløshet i 20 år.

Jan-Erik Østlie

Færre bostedsløse

At antallet bostedsløse har gått dramatisk ned de siste 20 årene, skyldes ifølge sosiolog Evelyn Dyb primært to grunner:

Husbanken og de store bykommunene har satsa ekstra på denne gruppa – helt uavhengig av hvilken regjering som har sittet med makta. I tillegg har innretningen på denne satsingen vært det hun kaller en boligledet politikk, en politikk som innebærer et fravær fra kravet om å vise boevne, at den moralistiske linja er lagt bort.

De siste 15-20 årene før årtusenskiftet ble den generelle boligpolitikken lagt om i mer liberalistisk retning, det ble mer privatisering. Husbanken var ikke lenger en bank, men ble mer et velferdsdirektorat hvor de bostedsløse ble en definert målgruppe.

Byfenomen

Bostedsløshet er et typisk byfenomen her til lands. Men tallene for Oslo ligger ikke relativt sett høyere enn i Bergen.

By- og regionforskningsinstituttet NIBR, hvor Dyb er seniorforsker, holder nå på med en ny kartlegging av de bostedsløse. Dette gjør de hvert fjerde år.

Dyb forteller imidlertid at det hele tida har vært bostedsløse i alle typer kommuner, og med en stigende andel med økt kommunestørrelse.

Når det gjelder de senere årenes reduksjon av bostedsløse, er det et fenomen som Norge sammen med Finland er alene om i Europa. I Sverige, for eksempel, er situasjonen en helt annen. Der har den økt.

Tidligere straffbart

I boka si trekker Dyb en del historiske linjer. Om bostedsløshet ble oppfattet som et større samfunnsproblem tidligere, syns hun er vanskelig å si. Men en gang var det straffbart – løsgjengeri kombinert med drukkenskap medførte fengselsstraff. Og det var portvoktere i det offentlige rom. Før du ante ordet av det, befant du deg på tvangsarbeidsleiren Opstad, det som i dag er Åna fengsel. Dette ble utgangspunktet sett på som noe progressivt siden samfunnet ga deg en ny sjanse, men ble raskt oppfattet av den bosteds- og arbeidsløse ofte med et stort alkoholproblem som en dobbeltstraff. Du ble liksom sett på som siste sortering, et opphold på Opstad var stigmatiserende.

Saken fortsetter under bildet.

FÅ KVINNER: De fleste bostedsløse i Norge er menn, forteller Evelyn Dyb.

Jan-Erik Østlie

Menn med lav utdanning

I boligpolitiske diskusjoner i Norge er ofte spørsmålet om du leier eller eier viktig. Dette er en virkelighet som ligger hinsides de bostedsløses hverdag. De bostedsløse er en gruppe mennesker som trenger hjelp, det er derfor de er bostedsløse.

– Men det er viktig at vi heller ikke stakkarsliggjør dem, sier sosiologen.

– Hvem er den typiske bostedsløse i dag?

– Den statistiske bostedsløse er en mann, om lag 35 år med et rusproblem som har vært bostedsløs lenge, som har et lite nettverk og et relativt lavt utdanningsnivå, sier Dyb.

Hun presiserer samtidig at ikke alle kommer fra barnehjem eller ressurssvake hjem. Bildet er langt fra så entydig.

Kvinner og migranter

At kvinnene nesten er fraværende i bostedsløshetsstatistikken, er et faktum. Så kan man jo lure på grunnene til dette.

Ofte tenker vi kanskje at kvinner, de skal da ikke ligge ute på gata!

Dyb forteller om kvinner som «usynlige» bostedsløse, at de blir i en relasjon for å ha tak over hodet. Og at de kanskje bytter dop mot sex. At det er sånn er mer antagelser, ikke forskningsbelagt.

– Noen blir bostedsløse ved samlivsbrudd, faktisk flere menn enn kvinner, forteller hun.

– Og hva med migrantene, du skriver i boka at de er svakt overrepresenterte blant de bostedsløse. Hvorfor?

– Dette er et vanskelig felt å dokumentere blant annet fordi de som ikke har oppholdstillatelse, for eksempel de fattige tilreisende som verken har noen rettigheter eller et legalt arbeidsforhold, er svært vanskelige å kartlegge.

Færre mottar bostøtte: – SV mener ordningen er blitt dårligere

Tidsbegrensning som bostedsløs?

Antagelig er vi mange som synes at litt i underkant av fire tusen bostedsløse i Norge er skammelig. Dyb mener at dette er ett av de mest negative trekkene ved velferdssamfunnet. Mens ansvaret er plassert i sosialtjenesten.

– Hva kan, skal og bør gjøres?

– Vi må opprettholde trøkket, sier forskeren

Hun forteller at myndighetene har en nullvisjon, men hva betyr det?

– Det er illusorisk å tro at folk ikke mister boligen sin og skaffer seg en ny med en gang. Kanskje burde det innføres en tidsbegrensning på hvor lenge folk kan være bostedsløse. Men å skaffe folk en bolig betraktes ikke som en lovpålagt oppgave.

– Hva med de politiske partiene, er det noe håp hos noen av dem?

– Nei, her er det ingen av dem som kommer verken bedre eller dårlige ut enn andre, sier Evelyn Dyb.