Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Oscar Torp drømte om en «tenkende medlemshær» da Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) ble stiftet.

Arbeiderpartiets formann og kommende statsminister så lengre fram i tida enn den pågående politiske kampen. Det var arbeiderbevegelsen som skulle bygge framtida. Da var det helt nødvendig at «man har folk som er helt innforlivet i den socialistiske tankegangen».

Men den politiske og ideologiske skoleringen kunne man ikke overlate til noen andre. «Denne siden av opplysningsvirksomheten må vi selv påta oss å utføre», konkluderte Torp i sin hilsen til AOF i 1932.

Et stort vakuum

Arbeiderbevegelsens pionerer forsto tidlig at kunnskap og opplysning var viktig i klassekampen. Haakon Lie minnet om et gammelt uttrykk som sa at «kapitalismen har bygd seg et festningsverk i hvert eneste menneskesinn».

Martin Tranmæl understrekte på landsmøtet til Arbeiderpartiet i 1933 at «Opplysning, kunnskap er det sterkeste våben arbeiderklassen nogensinne har hatt og vil få». Like fullt hadde arbeiderbevegelsen problemer med å samle innsatsen.

I 1927 skrev Meddelsesbladet (LO-Aktuelt) om en kunnskapstrang ute hos medlemmene som bare ventet på å bli vekket. Samme året foreslo Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) at det ble etablert en sentral ledelse av opplysningsarbeidet. Og i 1928 ble Felleskomiteen for Arbeidernes Opplysningsvirksomhet stiftet med sentrale personer fra LO, Arbeiderpartiet og AUF i ledelsen.

Året etter ble Haakon Lie ansatt som fastlønnet sekretær. Den kommende mektige partisekretæren hadde både det nødvendige engasjementet og gjennomslagskraften. I februar 1931 samlet LO-kongressen seg bak et vedtak om å etablere AOF. 12. desember 1931 møttes AOFs representantskap til sitt konstituerende møte.

AOF var i full aktivitet fra 1. januar 1932, med Haakon Lie som sjefssekretær.

ARKITEKTEN: «Vårt arbeide er viet den indre front», sa Haakon Lie. Gjennom AOF ønsket han å forme menneskenes sinn.

Sissel M. Rasmussen

Krevende aktivitet

De første årene var AOFs arbeid sterkt preget av Arbeiderpartiet, mens LO betalte regningene. Mye av skoleringsarbeidet foregikk som kveldsskoler og studiesirkler ute i kommunene. Lokale ildsjeler bidro til en sterk vekst i både antallet studiesirkler og deltakere. En av de store utfordringene var å finne lokaler. Mange borgerlig styrte kommuner var negative til at AOF kunne bruke klasserom eller andre offentlige lokaler. Kanskje ikke så rart når mye av innholdet besto av tillitsvalgtarbeid, organisasjonsspørsmål, sosialistisk ungdomsarbeid, og arbeiderbevegelsens og sosialismens teori og historie og fagforeningskunnskap.

Katrine Nordbø

Propagandaen forsvinner

Halvar Lange som våren 1938 ble den første bestyreren av LO-skolen på Sørmarka, var en av flere som ønsket mindre propaganda og mer saklig opplysningsarbeid. I 1945 vedtok LO-sekretariatet at propaganda-arbeidet skulle løsrives fra AOF. Det var helt nødvendig for å sikre at AOF kunne utvikle seg som en opplysningsorganisasjon. 1950- og 60-årene ble en sterk vekstperiode, tross fraværet av statlig økonomisk støtte. Organisasjonen ble bygd ut med nettverk av lokale AOF-foreninger over hele landet. Økonomisk skulle det også lysne. Fra rundt en halv million kroner i statsstøtte på 60-tallet mottok AOF i 1974 hele 15 millioner kroner. Enda viktigere var avtalen i 1970 mellom LO og arbeidsgiverforeningen NAF om opprettelsen av et opplysnings- og utviklingsfond. OU-fondet som økonomisk sikret skoleringen av de tillitsvalgte, ble i løpet av de første to tiårene tilført rundt én milliard kroner. Penger som AOF i stor grad styrte bruken av.

Erlend Angelo

Storhetstiden over

De neste tiårene skulle derimot bli mer krevende for AOF med kutt og omstillinger. Båndene til Arbeiderpartiet ble også svakere og forsvant formelt på begynnelsen av 2000-tallet da det ble slutt på at partiets ledelse var representert i AOFs forretningsutvalg.

I 2005 ble det vedtatt at LO-forbundene overtok kontrollen av ou-midlene. Nå var det opp til forbundene om de ville kjøpe tjenester av AOF, som fortsatte som et rent studieforbund. Men kursen var uklar og det ble gjennomført utredninger og strategiarbeid for å sikre framtida.

I 2010 overtok Tove Johansen ledelsen av AOF. Den nye visjonen er at AOF skal være «Arbeidslivets kompetansepartner». Egenkapitalen er kraftig styrket, og antallet ansatte har vokst fra 25 til snart 90.

Kilder: AOF; Arne Kokkvoll: Av og for det arbeidende folk; Arthur Danielsen: Kultur i bevegelse (Arbeiderhistorie 2008)

Den nye visjonen til AOF er å være «Arbeidslivets kompetansepartner».

Håvard Sæbø