SEKRETARIATET: Rashid Nawaz sørger for at det blir servert kaffe til folket under møtene i sekretariatssalen i Folkets Hus.
Sissel M. Rasmussen
Rashid Nawaz startet som renholder i Folkets Hus i 1999. Nå er han «bydelsordfører» for 33.000 innbyggere
Faren jobbet mye. Moren var analfabet og snakket ikke norsk. Rashid Nawaz fikk lite oppfølging i oppveksten. Som lokalpolitiker i Oslo er barn og unge som er viktigst for ham. Får ungene det bra, blir samfunnet bedre.
sissel@lomedia.no
Rashid Nawaz bor på Stovner. Han elsker Stovner. Er stolt av bydelen sin. Av Stovnertårnet. Det som han var med å bestemme at skulle bygges. For 30 millioner kroner. Tårnet har blitt den reneste turistattraksjon. Folk valfarter hit.
– Det er verdt pengene. Du skulle sett det om kvelden, det lyser helt fantastisk, sier han.
STOVNERTÅRNET: Rashid Nawaz er stolt over å ha vært med på å bestemme at bydelen skulle bruke mange millioner på å bygge Stovnertårnet i sentrum. Byggverket er veldig populært og folk fra hele Oslo kommer hit.
Sissel M. Rasmussen
Et forsiktig barn
Rashid var bare 10 år da han kom til Norge – 4. mai 1984. Han reiste alene fra Pakistan til faren sin som bodde i Oslo. Under mellomlandingen i København fikk han hjelp til å finne fram av Khalid Mahmood, daværende høyrepolitiker i Oslo, som forbarmet seg over gutten. Det var så vidt han kjente igjen mannen som ventet på ham på Fornebu. Han hadde ikke sett faren siden han selv var fire-fem år gammel.
– Jeg kom rett fra landsbygda i Kharian i Pakistan. Storfamilien vår bodde på et gårdsbruk med kyr og høner. Vi hentet melk fra kuene og malte mel fra eget korn. Livet foregikk mye ute i det fri. Overgangen til en liten byleilighet var stor. Jeg følte meg innestengt der.
Ensomt
Den tre år eldre storebroren var allerede kommet hit. Også han var ti år da han kom. Faren delte leilighet med fetteren sin. Rashid følte at han bodde med tre voksne menn, selv om storebror Khalid bare var en tenåring. Han var mye alene. Det tok to år før mor og storesøster kom til Norge.
– Jeg syns det var krevende. Det første var å lære norsk. Mangelen på språk gikk selvfølgelig ut over de andre fagene. Ikke minst engelsk, som jeg gjerne skulle ha kunnet mer av. Den yngste sønnen min blir ti år nå, og jeg er imponert over hvor mye engelsk han kan allerede.
Linn (38) ble «naver»: – Jeg så et system hvor effektivitet er viktigere enn å hjelpe sårbare mennesker
UTSIKT: Fra toppen av Stovnertårnet kan du se veldig langt.
Sissel M. Rasmussen
Arbeidslivets gleder
Sykkelen ble redningen for den 13-årige Rashid. Da kunne han farte rundt. Ha avisbudjobb og egentjente penger. Den første lønninga var på rundt 400 kroner. Han beholdt 50 kroner selv og ga resten til pappa «Khan».
– Jeg var kjempestolt og ville bidra. Vi hadde ikke mye penger. Men jeg følte ikke at innsatsen ble verdsatt nok. Det var jo bare småpenger. Men for meg var det stort.
Men han fikk beskjed om én ting: «Når du får deg en ordentlig jobb, må du huske én ting, gutten min – du må organisere deg».
Faren var industriarbeider ved gamle Grorud jernvarefabrikk og organisert i Jern og Metall. Han jobba skift, og Rashid var mye alene hjemme de første åra. Siden toalett og bad var i kjelleren i firemannsboligen der de bodde, syntes guttungen det var skummelt å gå ned dit alene. På fredager slutta arbeiderne ved fabrikken tidligere. Det var ukas høydepunkt når han fikk være med og dusje på jobben til pappa og få yoghurt fra kantina.
Gro ble forbildet
Da Gro Harlem Brundtland drev valgkamp på Stovnersenteret i 1986, ble Rashid mektig imponert. Kunne en kvinne være partileder og statsminister? Det hadde han aldri opplevd før. I hans liv kunne kvinner bare være «statsministre» hjemme. Han ble motivert og inspirert. Spiren til eget engasjement ble sådd der.
– Mamma var analfabet og fikk aldri skolegang. Hun lærte ikke norsk heller og snakker bare urdu. Siden søsteren min var 16 år når hun kom hit, fikk hun bare tilbud om norskkurs, ikke skole.
Det var ikke meningen at familien skulle komme hit. Khan skulle bare jobbe et par år og tjene penger, og så dra hjem igjen. Det ble ikke slik, og familien måtte komme hit isteden. Med en far som jobbet sent og tidlig og en mor som ikke snakket norsk, ble det lite oppfølging og organisert aktivitet på Rashid.
– Mine foreldre var ikke der for meg. Slik vil ikke jeg være, slår han fast.
Aktuelt: Dette er det nye ytre høyre: Høyt utdannet, godt voksen og med god inntekt
Hjertesaker
Det er muligens her hjertesakene hans kommer fra: Barns oppvekstvilkår, fattigdom og integrering. Stovner bydel har omkring 60–70 prosent innbyggere med innvandrerbakgrunn. Han er opptatt av at foreldre må ha tid og rom for å være til stede i barnas liv. Tid til å dra på tur, leke, bade og støtte opp når barn er med i organisert aktivitet.
– Det koster penger. Derfor er det så viktig at folk kommer i arbeid. Det er mange fattige i dag også. Jeg får vondt når jeg ser det. Selv var jeg aldri på sommerferie. Å komme på skolen etter ferien og alle forteller at de har vært på hytta, i Spania, på badetur, mens jeg hadde vært hjemme og gjort ingenting. Det var veldig vanskelig.
Arbeid er vinn-vinn, mener Rashid Nawaz.
– Om både mor og far jobber, gir det høyere inntekt, og dermed vil familien ha bedre råd. Barna kan delta på fritidsaktiviteter, og det gir bedre integrering. Fremdeles er det for mange unge kvinner her som har høy utdanning, men som er hjemme med barn og mottar kontantstøtte. Derfor er jeg imot kontantstøtten, den har ødelagt mye for integreringsarbeidet, sier Nawaz.
Giftermålet
I februar 1994 sto Norge på hodet når OL på Lillehammer gikk av stabelen. Men det fikk ikke Rashid med seg. Om det var tilfeldigheter eller «ment to be» som det kalles, skal være usagt. Året før var nemlig far Khan i Pakistan og møtte tilfeldigvis en kamerat han tjenestegjorde med i militæret. De kom godt overens og han hadde en datter i passende alder. Og Rashid var gifteklar, ifølge far. Dermed var det avgjort.
– Jeg gjorde som pappa sa. Jeg torde ikke opponere. Det var et arrangert ekteskap. Vi møtte hverandre første gang 10. februar 1994, den dagen vi giftet oss. Det var spennende og skummelt. Men jeg er glad for at vi har bygd opp kjærligheten fra bunnen av. Det har gått bra, smiler han.
Rashid var opptatt av likestilling og ville at hans kone skulle bli selvstendig. Sadia jobber nå som assistentlærer på en skole, og ekteparet feiret sølvbryllup i 2019. Sammen har de fått fire barn, to jenter og to gutter.
– Alt dette er som et eventyr for våre barn. De skjønner ikke hvordan det går an å bygge et liv sammen på den måten. Men det er ingen tradisjon jeg fører videre. Mine barn får velge selv. Går det galt, får de ta skylda sjøl. Da kan de ikke skylde på meg, ler han.
POPUPTESTING: Bydelsutvalgslederen er svært fornøyd med at de har fått en teststasjon midt foran Stovner senter, hvor kan bare kan stille seg i kø for å bli koronatestet. Enkel tilgang betyr veldig mye
Sissel M. Rasmussen
Gullbilletten
Selv sluttet Rashid på videregående etter andreåret og fikk jobb som pleieassistent på et sykehjem på Stovner. Der hang det plakater fra Kommuneforbundet, og Rashid husket farens formaninger. Han meldte seg raskt inn i fagforeninga. Renholdsjobben i Folkets Hus i Oslo dukket opp i 1999.
– Jeg ble kjempeglad for å få jobb i LO. De har mine verdier. Det var gullbilletten for meg.
Han tar etter hvert fagbrev i renhold, blir tillitsvalgt i Arbeidsmandsforbundet og går gradene. I 2003 er Rashid Nawaz den eneste delegaten på forbundets landsmøte med innvandrerbakgrunn. Han er veldig stolt.
– Jeg fikk være med på kurs, og vi var en hel uke i Sulitjelma i april i 2003. Det var et kultursjokk for meg. Ei uke var nok, ler han, men blir raskt alvorlig.
– Det er fremdeles altfor få med innvandrerbakgrunn som får verv i fagbevegelsen. Noen må vike. Kanskje er kvotering eneste veien å gå, sånn som for kvinnene, spør han seg.
Nå jobber Rashid Nawaz som servicesekretær i administrasjon og serviceavdelingen i LO. Han sørger for bestillinger og at bevertning er på plass ved møter og lignende, internt i LO. Derfor måtte han bytte forbund og gå inn i Handel og Kontor. Rashid savner sitt gamle forbund, det er ikke helt det samme med HK. Veien til verv er vanskeligere.
– Jeg får lettere innflytelse og større gjennomslag som lokalpolitiker enn som fagforeningsmann, sier Nawaz.
Og da Sadia ikke forsto hvorfor det var viktig at hun fagorganiserte seg, meldte han like godt kona inn i Fagforbundet. Resultatet var høyere lønn og en fornøyd Sadia, som deretter vervet flere nye medlemmer til fagforeninga.
Les også: Pandemiforsker: – Det er alltid de som har minst fra før, som rammes hardest under kriser
FRA ARBEIDSMAND TIL HK: Rashid Nawaz, ansatt i serviceavdelingen i LO.
Sissel M. Rasmussen
Stovnerbyen
Bydelsutvalgsleder Rashid Nawaz syns tittelen burde være bydelsordfører. Det ville vært lettere å forstå, siden bydelsutvalget er bydelens politisk valgte ledelse.
– Det høres ut som man leder et nedsatt utvalg. Det er forvirrende for mange, sier Nawaz.
Akkurat nå er bydelslederen mest opptatt av tre ting: Koronatesting, koronavaksiner og Islam Net.
– Trangboddhet, fattigdom og høy innvandrerbefolkning gjør at korona smitter lettere her. Folk føler seg urettferdig beskyldt for smittespredning. De har ikke vært på skiferie i Østerrike, eller i Brasil og Sør-Afrika. De jobber i butikken, kjører trikken, bussen eller drosjen din. De står i førstelinja, understreker Nawaz.
Nylig ble det også kjent at den konservative muslimske organisasjonen Islam Net har kjøpt en næringseiendom på Haugenstua som de ønsker å bruke som religiøst senter. Nawaz frykter at de skal bidra til å radikalisere ungdom i bydelen.
– Nå som alt er stengt ned, er det lettere for dem å fange de unge sårbare guttene. Både Islam Net og Sian (Stopp islamiseringen av Norge) er fiender av demokratiet vårt, sier Rashid Nawaz.
Aktuelt: Dette er det nye ytre høyre: Høyt utdannet, godt voksen og med god inntekt
Rashid Nawaz
Alder: 47 år.
Aktuell som: Servicesekretær i administrasjonsavdelingen i LO og bydelsutvalgsleder (Ap) i Stovner bydel i Oslo. Bydelen har 33.316 innbyggere.