Aase Lionæs taler på Youngstorget i Oslo 1. mai 1961.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Historie
Slik bygget de arbeiderbevegelsen fra talerstolen
Med kraftfulle taler og brennende engasjement overbeviste de sin samtid. Bli kjent med noen av arbeiderbevegelsens fremste talere.
ragnhild.heyerdahl@lomedia.no
jan.erik.ostlie@lomedia.no
– Hans Berntsen var ikke bare én av de store. Jeg vil påstå han var den mest betydningsfulle agitatoren i norsk arbeiderbevegelse på tidlig 1900-tall, sier Harald Berntsen.
Det var neppe noen andre som stiftet så mange foreninger som Hans Berntsen på begynnelsen av 1900-tallet. Her er han fotografert i 1915.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Historikeren har nylig gitt ut bok om sin navnebror Hans Berntsen, «agitatoren som reiste rundt og stifta fagforeninger og partiforeninger, eller blåste liv og inspirasjon inn i foreninger som var i ferd med å sovne eller dø bort», som Harald Berntsen skriver i sin bok.
En agitator er en person som fremmer en sak, og som gjerne også oppildner massene i prosessen.
Agitator med stor A
Hans Berntsen ble født i 1870 litt nord for Mo i Rana. Hans omreisende virksomhet varte primært fra 1895, året da Norsk Arbeidsmandsforbund ble stiftet, og fram til 1911.
Berntsens oppdragsgiver som reisende agitator var Olav Strøm, den første lederen av Arbeidsmandsforbundet.
Berntsen reiste land og strand rundt og agiterte og dannet foreninger. Ofte reiste han med båt, hest og slede, vogn eller tog – alltid på andre eller tredje klasse i kuvogna på toget. Men han tok også beina fatt. Han hadde få valg, det gikk ikke skinner overalt.
400 foreninger var han med på å danne i løpet av en 15-16 år. I løpet av disse tidlige årene på begynnelsen av 1900-tallet vokste Landsorganisasjonen voldsomt. 5.000 medlemmer hadde LO i år 1900. Få år senere, i 1907, hadde antallet økt til 40.000, forteller Harald Berntsen.
Hans Berntsens innsats som omreisende agitator hadde avgjørende betydning, mener historikeren. Hans Berntsen var agitatoren med stor A i norsk arbeiderbevegelse.
Bernhard Hansen og thranittene
Det finnes ingen lydopptak av de første agitatorene i norsk arbeiderbevegelse. Dermed kan vi ikke vite nøyaktig hvordan det hørtes ut når de talte.
Noen slutninger kan vi likevel trekke om deres talegaver. Hvor mange arbeiderforeninger de klarte å stifte, er én måte å måle deres kvalitet som talere på.
En av de aller første agitatorene vi vet om i norsk arbeidsbevegelse, var murersvennen Bernhard Hansen.
Hansen var en del av thranitterbevegelsen og kretsen rundt Marcus Thrane, som i årene rundt 1850 forsøkte å organisere arbeiderforeninger i Christiania.
Hansen var den første arbeideren som vi vet tok offentlig til motmæle mot en embetsmann. Etter at kapellan Honoratus Halling i Aker prestegjeld hadde tordnet mot Thrane på et av thranittenes egne møter, tok Bernhard Hansen Thrane i forsvar.
– Det krevde mot, og mot var noe av det viktigste hvis man skulle organisere arbeidere på denne tiden, forteller LO-rådgiver og historiker Jonas Bals.
I «Lapplands helvete»
En annen som må ha hatt en stor porsjon mot, var Helene Ugland.
I 1897, bare 20 år gammel, forlot hun læreryrket, pakket sakene sine og begynte på en reise for å organisere arbeiderklassen og drive sosialistisk agitasjon.
Helene Ugland reiste til Sulitjelma for å organisere arbeiderne i gruvene. Til høsten kan du se henne i filmen Sulis. Her er skuespiller Alexandra Gjerpen i rollen som Helene Ugland.
Sissel M. Rasmussen
Ugland reiste nordover, til gruvene i Sulitjelma i Nordland. Sulitjelma gruber var på den tiden et av Norges største industriselskaper, og arbeidsforholdene ved gruvene var dårlige. Arbeiderne bodde trangt og kummerlig. Barnedødeligheten var høy. «Lapplands helvete» kalte den svenske agitatoren Kata Dahlstrøm gruvesamfunnet.
Flere agitatorer, deriblant Hans Berntsen, hadde gjort forsøk på å tale til arbeiderne, men alle hadde blitt jaget vekk. Helene Ugland skal ha vært den første som klarte å gjennomføre et agitasjonsmøte for gruvearbeiderne. Det skjedde om natten, nede i gruvegangene.
Møter som dette var ulovlige, og Helene Ugland risikerte fengsel.
Hvordan hun virket på tilhørerne, kan vi bare gjette oss til. Det vi vet, er at da hun talte i Stockholm på 1. mai 1901, var hun en av talerne som samlet flest tilhørere rundt seg.
– Det er en indikasjon på at hun hadde ordet i sin makt, sier Jonas Bals.
En «gudbenådet» taler
Det er mye vi ikke vet om de første agitatorene. Men én ting de hadde til felles, var at de alle hadde lest mye litteratur.
Bernhard Hansen skal ha hatt tilgang på sin onkels bibliotek og hadde lest mye. Helene Ugland var svært interessert i litteratur, og skrev selv dikt. Også Hans Berntsen var belest.
– Han var født med en svak helse. Derfor ble det naturlig at han leste bøker, sier Harald Berntsen om sin navnebror.
Å kunne formulere seg godt skriftlig kan være en fordel, men er ikke nødvendigvis ensbetydende med å være en god taler. Det er mange penneknekter som ikke har gjort seg godt på talerstolen, påpeker Jonas Bals.
Martin Tranmæl, en av de viktigste lederskikkelsene i norsk arbeiderbevegelse i forrige århundre, talte sjelden med manus. Han var kjent som en kraftfull agitator og folketaler. Ja, i Store norske leksikon er han beskrevet som en «gudbenådet taler».
Martin Tranmæl var kjent som en sterk agitator. Her taler han på Youngstorget i1937.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Tidlig på 1900-tallet sto Tranmæl i spissen for Fagopposisjonen, den radikale fløyen av fagbevegelsen. Hans agitasjon var avgjørende for at Det norske Arbeiderparti i 1918 ble et revolusjonært parti.
Tranmæl støttet flere ulovlige streiker, og ble også fengslet for sin antimilitaristiske agitasjon.
«Ingen mann i Norge har vel vært mere hatet av overklassen i Norge enn ham, men ingen har vel vært mere elsket av underklassen», skrev hans venn Gunnar A. Knutsen i et notat. Det forteller Bals i sin historiebok «Streik!».
På 1930-tallet ble den tidligere så revolusjonære Tranmæl like avgjørende i å ta arbeiderbevegelsen i en annen, mer reformistisk retning.
Hjertet står bak taleren
Men Tranmæls glødende innlegg til folkemassene ville falt fullstendig igjennom i dag, mener Jonas Bals.
På folkemøter gjaldt det å tale høyt. Hans talemåte ville ha virket teatralsk, tror han.
– Vi har blitt litt vaksinert mot slike voldsomme flammende talere. Både Hitler og Mussolini lærte formspråket av datidens arbeiderbevegelse, men de brukte det til å predike rasehat og undertrykkelse, ikke nestekjærlighet og solidaritet.
For mange av de tidlige agitatorene var gjerningen nærmest et kall. De hadde et brennende engasjement og en sterk solidaritetsfølelse, påpeker Bals.
Og det å ha hjertet med seg er avgjørende om man skal lykkes som taler, mener historikeren.
– Det er et latinsk ordtak som sier at «hjertet står bak taleren». Man må begynne med politikken, ikke med retorikken, sier Bals.
I et intervju på sine eldre dager ble Martin Tranmæl spurt hva som er hemmeligheten ved god agitasjon.
«Det er ingen hemmelighet, det er noe en vil», svarte Tranmæl.
Rett fra levra
Det ekte engasjementet på talerstolen kjennetegnet også en langt senere lederskikkelse i arbeiderbevegelsen.
Yngve Hågensen var LO-leder fra 1989 til 2001, og har blitt omtalt som en av LOs mest markante ledere i nyere tid.
«Med Hågensen fikk LO (…) en leder med mange av den gammeldagse folketalerens eller agitatorens egenskaper, der sterk ordbruk var godt samstemt med et aktivt kroppsspråk», skriver Trond Bergh i tredje bind av LOs historie. Ingen tidligere LO-leder hadde hatt en så markant profil utad som det Hågensen fikk, hevder Bergh.
Da Hågensen gikk av som LO-leder i 2001, beskrev daværende statsminister Jens Stoltenberg ham som «en LO-leder som vil gå over i historien som en av de mest markante, handlekraftige og engasjerte som LO noensinne har hatt».
Sissel M. Rasmussen
Svein-Yngve Madssen var redaktør i LO-Aktuelt i Hågensens tid som LO-leder.
Han beskriver Hågensen som en fysisk taler med sterk personlig utstråling. Ofte lente han overkroppen godt over talerstolen og fektet med armene eller pekefingeren når han talte.
– Et annet kjennetegn var håndbaken som han bevisst strøk under en høylytt, snufsete nese, forteller Madssen.
Hågensen kunne framstå som temperamentsfull og sinna. I taler kunne han både banne og slå neven i talerstolen.
– I et humorprogram på NRK sa Trond Kirkvaag til Yngve at «det er sagt om deg at du er velsignet med et stort hode og en kjempekraftig kjeft». Hans evne til å nå verbalt fram med sitt budskap i taler, foredrag og møter var utvilsomt en stor styrke.
Samtidig var han både kunnskapsrik og en svært dyktig politisk håndverker. Han var også flink til å bygge personlig tillit hos motparten, mener Madssen.
– Han ble oppfattet som ekte. Ingen var i tvil om hva han mente og at det var oppriktig.
De glemte kvinnene
Men kvinnene – hvor er de?
De fantes. Men mange av de tidlige kvinnelige agitatorene har blitt visket ut av historien, bevisst eller ubevisst, forteller Bals.
Under Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 var det kvinnelige fabrikkarbeidere som streiket. Likevel vet vi lite om kvinnene som ledet streiken, men mye om mennene som støttet dem, påpeker han.
– Bare det å få kvinnene til å forlate fabrikken, med den personlige risiko det innebar, forteller oss at det må ha vært noen sterke agitatorer der inne. Men vi vet ikke hvem de var.
Én som har fascinert Jonas Bals, er Aase Lionæs. Lionæs var i mange år en av Arbeiderpartiets fremste kvinnelige politikere, og hun var også helt sentral i oppbygningen av Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF).
Da hun talte til AUFs landsmøte i 1931, var hun opptatt av at partiet måtte ha et svar på ungdomsledigheten. I stedet for å snakke i ideologiske fraser og store vendinger om kapitalismen og sosialismen var hun opptatt av hva partiet konkret kunne gjøre i folks liv – her og nå.
Aase Lionæs var i mange år en av Arbeiderpartiets fremste kvinnelige politikere.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
– Dette var nye toner. Det markerte et brudd med den gamle måten å tale på i arbeiderbevegelsen. I Lionæs sine taler var det mindre slagord og mer substans, og hun hadde gjennomslagskraft, sier Bals.
En annen kvinne med talegaver var Helga Karlsen (1882-1936). Karlsen var en populær politiker, kjent for en muntlig stil og kjappe replikker. I 1927 ble hun valgt inn som Arbeiderpartiets første kvinnelige representant på Stortinget.
Det i seg selv er en indikasjon på at hun må ha vært en svært dyktig taler. Men i dag er hun nærmest glemt, påpeker Bals.
– Dyktige talere trengs
Jonas Bals er ikke i tvil: Det er fortsatt er behov for gode agitatorer i arbeiderbevegelsen.
– Vi kommer til å fortsette å møtes. Folk som vurderer å organisere seg, trenger å høre overbevisende argumenter fra noen som har et ekte engasjement, og som har greie på det de snakker om.
Jonas Bals mener at det fortsatt er behov for gode talere i fagbevegelsen.
Sissel M. Rasmussen
Kommunikasjon og politisk påvirkning har blitt mer profesjonalisert. Når fagbevegelsen samles, inviteres det gjerne inn eksterne talere og innledere. Men arbeiderbevegelsen må passe på at tenke- og talearbeidet ikke outsources til andre, mener Bals.
– Vi må sørge for at arbeiderbevegelsen utvikler sine egne, dyktige talere. Da må vi bruke anledningene til å slippe folk til, gi dem støtte og mulighet til å lære gjennom å feile.
Journalisten har tidligere jobbet sammen med Svein-Yngve Madssen i LO-Aktuelt. Han er nå pensjonist.
