Slik tolket kunstnere terroren 22. juli – og slik ble det mottatt

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jens Stoltenbergs taler satte standard for hvordan 22. juli skulle omtales, sier Anne Gjelsvik, professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medievitenskap ved NTNU.

Hun mener at Arbeiderpartiets posisjon i denne terroraksjonen er blitt underkommunisert, og at det fins svært lite i de kunstneriske og kulturelle uttrykkene som politiserer terrorangrepet.

Markerer: AUF, Ap og LO jobber sammen mot høyreekstremisme og rasisme gjennom hele 2021

Refleksjoner om kunstens betydning

I år er det ti år siden terroren rammet regjeringskvartalet i Oslo og Utøya. 77 mennesker mistet livet. Året 2021 vil markere dette på ulikt vis. Også i form av bøker.

Den første boka har allerede kommet og heter «Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder». Boka er redigert av Anne Gjelsvik som har fått med seg 14 medforfattere fra ulike kulturfelt, blant annet Ingeborg Hjorth, forsker ved Falstadsenteret.

Boka inneholder fagartikler om flere av de kunst- og kulturuttrykkene som allerede er skapt med basis i hendelsene 22. juli og har blitt en kombinasjon av fagartikler og kunstneriske uttrykk.

De spesialinviterte bidragsyterne fikk sine konkrete oppgaver, og alle unntatt en sa ja til å være med. Kunstnerne stilte sitt allerede publiserte materiale til disposisjon for det bokprosjektet som Gjelsvik i 2019 fikk Universitetsforlaget til å tenne på.

22. juli-markering uten klemmer: – Jeg synes det er ganske trist

Saken fortsetter under bildet.

UØNSKET: Vanessa Bairds To Everything There is a Season (2013) var bestilt til regjeringskvartalet, nærmere bestemt i Helse- og Omsorgsdepartementet, men befinner seg nå i Norsk Kulturråd fordi de ansatte ikke ønsket det.

Fra boka Bearbeidelser av Anne Gjelsvik

Akademisk bok

Utgangspunktet for boka er forskningsrådsprosjektet «Face of terror», som tar opp terrorisme i et internasjonalt perspektiv og er lokalisert til NTNU i Trondheim. Det startet i 2016 og har knytet til seg medievitere, filmvitere og en litteraturforsker.

– Vi fant tidlig ut at vi måtte gjøre noe spesifikt på 22. juli, sier Gjelsvik.

Det manglet imidlertid ikke stemmer – heller ikke i AUF – som mente at terroren på Utøya skulle det ikke lages filmer om, det ble for sterkt og nærgående. Skjønt, filmer har blitt lagd, og denne boka drøfter betydningen til flere av dem.

– Det ble raskt skrevet en del bøker, både skjønnlitterære og faglitterære – hvorfor skulle det ikke lages filmer? sier Gjelsvik som innrømmer at det har blitt en ganske akademisk bok, men ei bok hun likevel håper også kan leses av så mange som mulig.

Saken fortsetter under bildet.

FORKASTET: Monumentet Memory Wound (2013-14) av Jonas Dahlberg vant den første konkurransen, men ble seinere droppet fordi en stor del av naboene ikke ønsket det. Det skulle vært på Sørbråten.

Fra boka Bearbeidelser av Anne Gjelsvik

Tap, traumer og minner

I tida rett etter 22. juli 2011 var flere talere, blant annet Kong Harald, inne på at «nå var nesten alle ordene brukt opp».

– Så hvorfor enda flere ord?

– Det er fortsatt nesten ubeskrivelig at noe sånt som 22. juli kunne skje. Men kanskje kan kunsten bidra med andre uttrykk eller bruke ord på en annen måte. Det har gått noe tid, og vi kan uttrykke ting i dag som ikke var mulig den gangen, sier Gjelsvik.

Så kan vi lure på hvem og hva som skal bearbeides gjennom denne boka og de kunstneriske og kulturelle uttrykkene som allerede fins.

– Også Norge som nasjon har behov for bearbeidelser. Men dette har vært et veldig tungt materiale å jobbe med og vanskelig å holde en akademisk distanse til. Det er jo ikke så lenge siden det skjedde, sier hun.

Ved å minnes disse grusomme hendelsene finner noen kanskje et politisk engasjement, mens andre finner trøst.

– Og det fins de som sliter med reelle individuelle traumer, sier Ingeborg Hjorth som har skrevet artikkelen «Skriket og stillheten» – om det nasjonale minnestedet ved Utøya. Dette har vist seg å bli en vond sak, ikke minst for naboene.

Saken fortsetter under bildet.

OGSÅ OMSTRIDT: Denne skissen til minnesmerke på Utøyakaia er heller ikke endelig godkjent. Det foregår for tida en rettssak om det skal oppføres.

Fra boka Bearbeidelser av Anne Gjelsvik

Lite politisering

Både Gjelsvik og Hjorth erkjenner at det fins kunstneriske uttrykk basert på 22. juli som er så nærgående at de ikke egner seg for alle.

– Erik Poppes film Utøya 22. juli er vond, men nødvendig. Den er sterk, og den er der for ofrenes og de pårørendes skyld. Men de må jo ikke se den hvis de ikke orker, sier Gjelsvik som har skrevet artikkelen om nettopp denne filmen.

To av talene til daværende statsminister Jens Stoltenberg er også trykket i boka og diskutert i en egen artikkel. Talene er forsonende, og lite politiske. Ikke overraskende, mener Hjorth.

En teatermonolog basert på en av terroristens egne tekster ble satt opp både i Norge og i Berlin. Det vakte en del harme, og det fins en tekst om dette i boka også.

– Det er vanskelig å gi terroristen en scene, men samtidig handler dette også om å forholde seg til den politiske ideologien bak handlingen. Å gjøre teater av det er kunstnerisk vanskelig, ikke moralsk forkastelig per definisjon, men det har mange fallgruber, sier Gjelsvik.

Saken fortsetter under bildet.

Jan-Erik Østlie

Aldri glemme!

Noen vil minnes 22. juli, andre glemme og fortrenge. Noen av minnestedene er lavmælte, andre er mer skrikende. Ifølge Hjorth handler det ofte om en villet intensjon. Noen skal vekke oppsikt, mens andre skal være mer forsonende.

– Det er et sterkt behov hos oss for å minnes ting, også det som er uhyggelig og trist. Minnearbeidet har mange ulike funksjoner, for eksempel at det kan inngå i en læreprosess. Det kan også synliggjøre den smerten mange bærer på, og markere at vi ser den. Minnesteder er der også for å vise respekt for de som er borte, sier Hjorth.

VG-monteren på avveie

VG-monteren i Akersgata og ett av maleriene til billedkunstneren Vanessa Baird led en trist skjebne. Glasset på avismonteren, et såkalt hendelsesvitne, ble sprengt i filler, ble flyttet og gjort om til et kunstprosjekt før det nå ganske nylig er på plass der det en gang sto. Når det gjelder Bairds utsmykkingsmalerier til tre ulike departementer som var hadde bestilt før 22. juli, ble ett av dem så politisk kontroversielt at det havnet i Kulturrådet i stedet. Argumentet var at de ansatte ikke orket å se det fordi det minnet for mye om 22. juli.

– Vi skal ha respekt for at kunstverk kan vekke sterke assosiasjoner, men denne historien sier også mye om maktforholdet mellom oppdragsgivere og kunstnere. For dette er en form for sensur av kunsten som er problematisk, sier Anne Gjelsvik.

VG-MONTERET: Dette monteret i Akersgata så opplevde terroren på nært hold, ble skadet og flyttet. I dag er det på plass igjen.

Jan-Erik Østlie

Saken fortsetter under bildet.

Bokas mål

Hva skal denne boka tjene til? De siste ordene i Anne Gjelsviks innledning går sånn: «Håpet er at denne boken kan gi ny innsikt i kunstens betydninger både for de som husker og de som trenger å påminnes. Målet med «Bearbeidelser» er å synliggjøre og reflektere over hvordan 22. juli har blitt behandlet i ord og bilder, og belyse betydningene de ulike kunst- og medietrykk har hatt for hvordan vi husker og forstår 22. juli 2011 i dag.»