Tekst: Line Scheistrøen

line@lomedia.no

Foto: Sissel M Rasmussen

sissel@lomedia.no

Hos lostjenesten står nå sikkerhet på sjøen sentralt. Når statslos Ørjan Østrem gjør jobben ombord, står et helt team bak han.

Det er fortsatt mørkt ute. Morgenen er ung. Kurt Jøsang og Pål Inge Brun har ikke tid til å vente på lyset. Om det er natt eller dag, mørkt eller lyst har ingen betydning for lostjenesten. De er alltid på vakt. 24 timer i døgnet, hele året. Det er nemlig alltid et skip. Rundt Karmøys strender går Norges tetteste båttrafikk med 120 000 bevegelser i året. 9000 av dem trenger los. Et gjennomsnittsregnestykke forteller at det blir en los-bording i timen, hele døgnet, hele året. Arbeidet gjøres av loser, losbåtførere og losformidlere – gjerne på bare en times varsel.

Team 1: Losbåtførere

Losskøyta glir fra brygga i Kopervik, hvor landets største losstasjon holder hus. Havet synes rolig, men det er aldri helt rolig i dette området hvor du kan «se» til England. Dønningene fra uværet dagene før gjør at båten ruller fra side til side. Jøsang og Brun merker det knapt. De har alltid jobbet på sjøen. Uansett vær og vind. De vet at havet gir og tar, på solskinnsdager og i vinterstormer.

– Erfaring er viktig i jobben. Vi vet at sjøen kan være tøff. Det har vi respekt for, forteller de. Losbåtførernes hovedoppgave er å hente og bringe loser til og fra skipene. I ledige stunder gjøres vedlikehold. De skryter av arbeidsplassen og arbeidsmiljøet. Turnusen karakteriseres også som god.

– Mange ønsker å jobbe i lostjenesten. Det er attraktive jobber, sier Jøsang.

Det er en time til morgenens første boring. Et skip som bestiller los går vanligvis til et fast møtested, losmerket. Jøsang setter losskøyta i god fart mot merket. I tillegg kan han følge med skipets bevegelser på skjermen, her fortelles det hvor båten befinner seg til enhver tid.

Kundene – det vil si mannskapet på skipene, men til syvende og sist rederne – liker ikke å vente. For tid er penger. Så selv om det viktigste formålet med lostjenesten er å øke sjøsikkerheten og å redusere faren for at ulykker og forurensning inntreffer, så måles utvilsomt lostjenesten på service.

– Skipstrafikken i Rogaland er stor, og mange fartøyer fører farlig last. Det betyr at risikoen for store og alvorlige ulykker er høy. Losens grundige kjennskap til farvannet og lokale forhold er den beste garantien for sikker ferdsel, sier losoldermann Henry Djupvik. Han er stasjonert ved Kystverkets regionkontor i Haugesund. De to siste årene har han ledet lostjenesten i Rogaland.

Team 2: Losen

Mannskapet på losskøyta og skipet har kontakt. De legger seg side om side i samme hastighet. Skipet kunne «spist» losskøyta til frokost, med tanke på størrelser. Statslos Ørjan Østrem tar farvel med mannskapet som han har tilbragt nesten et døgn sammen med, klatrer ned leideren og tas trygt imot på losskøyta. Samtidig fires sekken hans fra skip til skøyte. I løpet av et par minutter er det over. Båtene glir fra hverandre. Losskøyta setter umiddelbart kursen mot et nytt mål.

– Arbeidsgiveren vår vet å utnytte oss den tiden vi er på jobb. Det går fra skip til skip i de 14 døgnene vi er på jobb, sier Østrem. Han har tid til en prat i den korte tiden han er om bord på losskøyta.

– Det er viktig med hvile. En utslitt los er lite verdt. Jeg har opplevd å måtte si «stopp» til oppdrag fordi jeg ikke har vært uthvilt. Det er ikke alltid jeg får god nok søvn om bord på et skip eller på et pensjonat, forteller Østrem. Losens oppgave er å «guide» skipperen om bord i det som for losen er kjent farvann. Det er imidlertid skipperen som er sjef.

– Jeg blir godt tatt imot på båtene. Jeg opplever at skippere og mannskap om bord på skip har respekt for losen. Jeg tror også at mange vet at i Norge så setter vi sikkerheten høyt. Vi rapporterer alt, uansett hvor liten en eventuell feil skulle være. Det vi ser er at sikkerhetene om bord i skipene tas mye mer alvorlig nå enn tidligere. Mange er oppmerksomme på at hvis det skulle skje noe, så kan det medføre store økonomiske tap, miljøutslipp og ikke minst gi redere et dårlig omdømme, sier Østrem.

Og mer var det ikke tid til. Losskøyta ligger igjen side om side med neste skip. Østrem sier «ses om et par timer» til losbåtførerne og klatrer om bord i gasstankeren som skal til Kårstø. Lengden på losoppdragene varierer. De korteste kan vare en times tid, andre – som losoppdrag for et cruiseskip – kan ta flere døgn, ja opp til et par uker.

Team 3: Trafikklederne

Da det på midten av 90-tallet ble diskutert etablering av en trafikksentral for land, ble det argumentert for at trafikksentralen måtte ligge i nærheten av området den skulle overvåke. På denne måten skulle trafikklederne føle været på kroppen og få et bedre inntrykk av forholdene på sjøen. Det ble også forutsatt at det måtte rekrutteres ansatte som visste hva de prater om, slik at det ikke ble bare kontorprat.

Stedet for etablering ble Kvitsøy. De ansatte? Skippere hele gjengen. Og de er stort sett bare menn. De har gått i land, men snakker til tider som om de fortsatt er om bord på et skip.

– Vil du se lugaren? Jeg som ikke har redd opp køya.

Olav Skjetne og Odd Remen har egentlig ikke tid til å vise fram hvor de bor i arbeidsukene. For under den åtte timer lange vakta må de være på vakt og bare det. Nødvendige toalettbesøk og å gå og smøre seg en skive brød, er av aktiviteter som er innenfor hva de kan gjøre.

Ved hjelp av informasjon fra radarer, sentralen AIS (Automatic Identification System), kameraer og radiosamband skaffer de seg oversikt over trafikken. I tillegg kommer erfaring, lokalkunnskap og ikke minst, sunn fornuft.

De gir tillatelser til bruk av farvannet, overvåker fartøyer og tar kontakt ved mistanke om maskinproblemer, feil kurs og andre unormale forhold. De tilkaller og pålegger assistanse for fartøy ved behov. Se for deg et trafikklys i havet – det er trafikklederne som avgjør om skip får grønt eller rødt lys.

– Når vakta er over, har du bare mest lyst til å sove. Det hender av og til at det blir en tur i frisk luft og litt mat, forteller Odd Remen.

I oppholdsrommene lages alt fra enkle «Fjordlandsretter» til større lutefisk-middager, fortelles det.

De ansatte går 2-4-turnus; en uke på vakt, en uke fri, en uke på vakt, så tre uker fri.

– Sjøfolk er vant til å være lenge hjemmefra. Så dette er en særdeles ønsket turnus for vår del. Det er blant annet turnusen som gjør jobben så lukrativ, sier Fredrik Olsen-Sund, tillitsvalgt for de NTL-organiserte. Alle er stort sett organiserte, enten i LO-forbundet NTL eller i YS. Olsen-Sund forteller at konflikter hører med til sjeldenheten på arbeidsplassen.

– Her har vi det veldig bra, understreker han.

Team 4: Losformidlerne

Rommet er lite. Lufta litt tett. Herfra formidles halvparten av landets losoppdrag, – ikke mindre enn 22 000 i året. Kvitsøy losformidling, en av tre formidlinger i landet, dekker området Rogaland til Nord-Trøndelag. Børge Fyllingen har jobbet her i 20 år.

– Jeg var sjømann og seilte på en tankbåt, men i friperiodene tok jeg ekstravakter på formidlingen. Da valget sto mellom å se sønnen gå sine første skitt eller være på sjøen, var valget enkelt. Jeg begynte på formidlingen.

Da var Fyllingen 22 år. Nå kan han tenke seg å bli til han får statspensjon.

– Hvis det er noe igjen i kassa når jeg skal pensjoneres, sier han med et smil. Sentralt på skrivebordet står fasttelefonen, for her stoles det ikke fullt og helt på nettverk og mobiltelefon.

– Telefonen er vårt viktigste arbeidsverktøy. Uten telefonen er vi hjelpeløse, sier Fyllingen. Å ha direkte kontakt med losene og losskøytene er vesentlig når det kommer bestillinger.

– Da jeg begynte, lærte jeg meg telefonnumrene til alle losene i området. Det var rundt 200 nummer. Dette er et hukommelsesyrke, sier han. Fylling trives i det han karakteriserer som «en egen liten verden».

– Har vi problemer, så tar vi det opp med sjefen. Han har en god personalpolitikk. Det er en harmonisk arbeidsplass, sier han.

Team 1+2+3+4 = Sant

Blant de virkelig erfarne på arbeidsplassen er Siw Elisabeth Haagensen Kvilstad. I 25 år har hun jobbet på kontoret. I dag har hun tittelen «konsulent». Kvilstad kjenner arbeidsplassen «ut og inn», hun kan spørres om det meste og kan svarene. Ikke minst er hun en viktig «miljøfaktor», fortelles det. Nå står hun og tripper i gangen. Kvilstad vil så gjerne vise fram litt av hva Kvitsøy har å by på. Hun er glad i øyriket, som hun selv kom flyttende til fra Stavanger i sin tid. Ektemannen er fra Kvitsøy. For barna, som nå er voksne, har det vært et godt sted å vokse opp.

– Her kjenner vi alle, på godt og vondt. Vi har mye igjen for å bo på et lite sted, og så er det ikke lange reiseveien til for eksempel Stavanger hvis vi savner noe. Her har vi livskvalitet, fremfor kvantitet, sier Kvilstad.

I dag er det i overkant av 500 innbyggere i kommunen. Hovedargumentet for å etablere formidlingen og ikke minst trafikksentralen på Kvitsøy var nærheten til det aktuelle overvåkingsområdet, men også å sikre kommunens framtid med nye statlige arbeidsplasser. Men de fleste ansatte er bosatt utenfor Kvitsøy. Kvilstad og et par andre er unntakene.

– Det er likevel en viktig arbeidsplass. Nest etter kommunen er dette den største arbeidsplassen her, forteller Kvilstad.

Selv har hun forresten nettopp hatt to ukers ferie. For å feriere på sørlige breddegrader? Midt i hummersesongen? Helt uaktuelt for Kvilstad. Denne gangen ble resultatet 61 hummer. Dessverre ikke nok til å invitere alle kollegaene på hummerparty.

– Kom nå innom på «kaffi» en dag!

Losskøytas mannskap har lagt til kai hos Kvilstad. Denne gangen bare for et kort prat og for å hente besøket.

– Jeg må passe på dem litt, skjønner du. Kystverkets folk er mye alene på jobben, forteller Kvilstad litt sånn «oss imellom».

Losskøyta glir fra kai igjen. Om bord er mannskap og besøk. Det er fortsatt usikkert når neste boring blir. Men at det blir en neste gang er helt sikkert. Og da er lostjenestens mannskap på vakt – alltid. a