Tekst: LINE SCHEISTRØEN

line@lomedia.no

FOTO: YLVA SEIFF BERGE

ylva.berge@lomedia.no

Sissel M Skoghaug har allerede sikret seg plass. Når Birken på ski går av stabelen i midten av mars neste år, er planen å stå på startstreken. For hun skal ha revansje.

— Jeg bare må bevise for meg selv at jeg kan gå fortere enn i år. Har du sjekket tida? Ikke gjør det. Tida var elendig. Men jeg hadde altså store gnagsår på hælen.

Den nye nestlederen i Fagforbundet liker å holde seg i form. Hun løper mest. Som barn og ungdom brukte hun «all» fritid på idrett, spesielt langrenn.

— Spesielt i perioder med mye jobbing er det befriende å ta en joggetur. Det er restitusjon for meg. Jeg tømmer hodet og får overskudd, sier Skoghaug. Både i familien og på jobben er hun omringet av andre som også trener.

Men bare for å ha det skrevet: Skoghaug er et konkurransemenneske og hun liker ikke å tape, men i voksen alder handler idrettsprestasjoner mer om «å slå egen tid» enn å vinne løp eller skirenn. Og når samtalen dreier over på jobb, snakker Skoghaug om samarbeid, om teamarbeid og om at alle er like mye verdt på en arbeidsplass, enten de er hjelpepleiere, sykepleiere eller leger.

Selv er hun utdannet både hjelpepleier og sykepleier. For begge yrkesgruppene bør det være naturlig å være medlemmer i Fagforbundet, mener Skoghaug.

Allerede som 18-åring ble hun medlem i Fagforbundet. Da jobbet hun som assistent på en institusjon for utviklingshemmede i Nordreisa, en kommune nord i Troms.

— Det var liksom ikke noe spørsmål om jeg skulle bli medlem eller ei. Det var en selvfølge. Mamma var medlem i den gang Norsk Kommuneforbund og pappa var medlem og tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet.

Men da Skoghaug begynte på sykepleierutdanningen i Tromsø byttet hun forbund og ble medlem i Sykepleierforbundet. Da hun igjen kom ut i arbeidslivet møtte hun flere sykepleiere som snakket varmt om det å være medlemmer i den gang Norsk Kommuneforbund. Skoghaug byttet igjen forbund. For henne var det som å komme hjem. Hun ble fort tillitsvalgt på arbeidsplassen.

I dag har Skoghaug permisjon fra Tromsø kommune der hun jobbet som enhetsleder på Kroken sykehjem. Sykehjemmet er Utviklingssenter for sykehjem i Troms. Skoghaug er opptatt av utdanning, men alt må ikke skje på skolebenken. Den faglige utviklingen på arbeidsplassen er vel så viktig, mener hun.

— Vi må sørge for kunnskap om hverandres kompetanse. Vi må bli mer profesjonsnøytrale. I dag ligger det ikke så mange hindringer for hvem som kan gjøre hva i helsevesenet, men det skulle vi ikke alltid tro. Ta for eksempel helsefagarbeidere: Det er arbeidsoppgaver de ikke får gjøre til daglig fordi andre mener de ikke har kompetanse. Det merkelige er at når vi kommer til 1. juledag og nyttårsaften så ber vi helsefagarbeidere om å gjøre nøyaktig de nevnte arbeidsoppgavene.

— Ting tar tid. Vi har fortsatt mye å hente på blant annet godt informasjonsarbeid om hvorfor sykepleiere skal være medlemmer hos oss, sier Skoghaug og hvis vi lar henne fortsette kan hun komme med alle gode argumenter for medlemskap. Skoghaug liker å snakke, men ønsker også å være en god lytter.

Hun liker å jobbe med verving og organisasjonsbygging.

— For meg er det viktig å være «ute» i organisasjonen og ha tett kontakt med virkeligheten der tillitsvalgte og medlemmer er og jobber. Det nytter ikke å klage på at folk ikke dukker opp på medlemsmøter eller fagforeningsaktiviteter. Hvis folk ikke kommer til oss, så må vi møte dem der de er, og det mener jeg Fagforbundet er gode på, sier hun.

I møte med Skoghaug er det ikke tvil om at hun er nordfra. Dialekten, om så litt normert, røper henne kjapt, men det er nesten så en kan savne en mer typisk nordnorsk ord-drakt.

— Hvis du mener om jeg banner mye? Nei, det har jeg aldri gjort.

Det er fristende å henge nettopp det på oppveksten. Hun forteller om en trygg og god barndom i Oksfjord i Nordreisa, sammen med foreldre og to brødre. Læstadianismen var imidlertid tett på, så tett at Skoghaug for eksempel husker at de gjemte kortstokker da de fikk besøk av sterkt troende familiemedlemmer. I dag karakteriserer hun seg som kristen.

— Også er jeg litt same og litt kvensk, det er vi vel alle i det området, sier hun og smiler. Hun kunne stått i samemanntallet, men opplever ikke å ha en samisk identitet. Hun snakker likevel varmt om prosjekter hjemme som tar vare på den samiske kulturen.

Sånn sett er det nok viktigere å være medlem i Arbeiderpartiet. Gjennom verv i Fagforbundet har hun vært engasjert i det fagligpolitiske samarbeidet. Hun beklager naturligvis at de rødgrønne tapte stortingsvalget i høst, og deler fagbevegelsens skepsis til den nye regjeringen.

Da hun selv tapte kampen om å bli leder i Fagforbundets Seksjon helse og sosial på landskonferansen for seksjonen i oktober, lot hun nederlag være nederlag og gledet seg heller over tilliten hun fikk som nestleder. Men hun rakk ikke å gjøre så mye, for bare en måned senere ble hun noe overraskende valgt som nestleder i Fagforbundet. Hun går til oppgaven med en brukbar porsjon ydmykhet.

— Jeg skjønner at det er et verv som vil kreve mye av meg, men jeg gleder meg, sier Skoghaug. Forbundets nye ledelse har ikke rukket å gjøre den endelige ansvarsfordelingen. Av saker som står Skoghaug nært er tverrfaglig samarbeid mellom yrkesgrupper, og synliggjøring av høgskolegruppene og andre yrker med lengre utdanning i forbundet.

Etter å ha hatt hjemmekontor i Tromsø i noen år, tok familien steget og flyttet sørover for et og et halvt år siden. I dag bor familien i Fet kommune. Hvorfor de havnet nettopp der? Det handler mest om avstander, fra hjem til Oslo og fra hjem til Gardermoen.

— Vi fant huset på nettet og kjøpte det usett. Det gikk fint det. Vi er heldige. Nå bor vi 20 min fra Oslo, men likevel på landet. Jeg har fått mer tid med familien etter at vi flyttet fra Tromsø og sørover.

Hun mener nettopp spørsmålet om fritid får for liten oppmerksomhet i debatten rundt heltid og deltid i helsevesenet.

— Heltid og fast jobb skulle vært en selvfølge. Det ene er at det handler om å ha en lønn å leve av, men dette handler også om å ha forutsigbar fritid slik at du på forhånd vet når du har tid til å være sammen med barn og den du bor sammen med, og ha tid til å være sammen med andre du er glad i.

Skoghaug veier sine ord når hun utfordres på Sykepleierforbundets nei til å jobbe mer enn hver tredje helg. Det er ikke første gang under samtalen hun begynner et resonnement, stopper opp og sier: «Hvordan skal jeg få sagt dette slik at det blir riktig?», så ser hun ut av vinduet, tenker og etter en kort stund begynner hun resonnementet på nytt. Skoghaug er opptatt av å være tydelig.

— Vi har medlemmer som jobber hver helg. Hvis flere er med på å dele belastningen, også sykepleiere og de som er fritatt fra å jobbe i helger, så vil belastningen på den enkelte bli mindre. Det handler om solidaritet med hverandre, sier hun.

Hun gir ektemannen Dag-Otto mye av æren for hva som skjer i hjemmet. Skoghaugs arbeidsdager, inkludert mange reisedøgn i året, er ikke alltid forenelig med familielivet. Sammen har de en sønn på 11 år. Begge har barn fra tidligere forhold. Skoghaug har en sønn på 22 år og i tillegg to voksne «bonusdøtre».

To av dem bor fortsatt nordpå. Det er naturlig for Skoghaug og familien på tre å reise ofte på besøk.

— Jeg savner venner og familien, fjellene, naturen — ja av og til også været.

For Skoghaug kan ikke marka i sør helt måle seg med fjellene i nord. Men hun har sikkert noen personlige rekorder hun kan slå begge steder.