Yngvil Mortensen

yngvil.mortensen@lomedia.no

Moussa El Jeries «Abu George» sovnet stille inn natt til i går, etter lang tids sykdom. FriFagbevegelse re-publiserer derfor portrettet av Abu George vi skrev i 2012, da han gikk av med pensjon.

Det virker ikke helt som han tror det, at han nå pakker sammen sakene på kontoret i 9. etasje over Youngstorget. Siden 1995 har han holdt til i LOs internasjonale avdeling.

Før tilværelsen i stabile Norge var livet hans et av utallige palestinske med handling nok til en spenningsroman. Om slektninger spredt for alle vinder, med minner fra et liv et helt annet sted, gjerne om et tre der huset en gang sto i det som var Palestina. De tolv barnebarna hans er fjerde generasjon flyktninger fra al-Bassa, like ved Libanon, i åsene et par kilometer fra havet.

Derfra emigrerte Abu Georges far under første verdenskrig til Argentina der han jobbet som havnearbeider. Tilbake i Palestina etter krigen giftet han seg med henne som ble Um Moussa – Moussas mor – og sammen drev de som olivenbønder.

I krigen som fulgte etableringen av Israel i 1948, var landsbyens motstandsmenn maktesløse i møtet med de jødiske militsene. I slutten av mai 1949 var alle 3000 innbyggere jaget på flukt, de fleste av dem til Libanon, til en stor leir ved kysten. Moussa husker ennå lyden av skudd da de dro. Den ett år gamle broren var festet til eselet, som moren leide. Fire år gamle Moussa og faren gikk til fots.

«Hvordan skal vi leve her?», sa mor og far, og det blir ennå sagt i de palestinske leirene.

I al-Bassa er det i dag en kibbutz, en militær flyplass og en mindre by. Israelere bor i de få av landsbyen hus som ikke ble jevnet med jorda. En kirke og en moské står igjen, de forfaller.

I Libanon fullførte Moussa videregående skole, og begynte å jobbe allerede mens han gikk på skolen. Familien levde på rasjonene fra FNs organisasjon for palestinske flyktninger, og uten inntekt, hvordan skulle han ellers betale for utdanning? Som mange palestinske menn i leirene, fant Moussa jobb som bygningsarbeider, et av yrkene som var og er lovlig for palestinerne i Libanon.

– Det var som å ta i brann, å håndtere armeringsjernet om somrene. Om vintrene en kulde som borrer seg inn i knoklene. I åtte år bygde han hus for libaneserne.

I 1967 ble Moussa, som også var medlem i den palestinske frigjøringsorganisasjonen Fatah, valgt som en av Den palestinske arbeiderunionens representanter for bygningsarbeiderne i en av 15 palestinske flyktningleirer i Libanon.

– Vår kamp i eksil var mer politisk enn sosial, sier han om fagbevegelsens rolle den gangen. Han ble tillitsvalgt på heltid i Arbeiderunionen.

– Kampen handlet mest om anerkjennelse av det palestinske folkets rettigheter, sier han.

FAGORGANISERT: I 1967 ble Abu George, som også var medlem i den palestinske frigjøringsorganisasjonen Fatah, valgt som en av Den palestinske arbeiderunionens representanter for bygningsarbeiderne i en av 15 palestinske flyktningleirer i Libanon.

Sissel M. Rasmussen

Bevisstheten om et palestinsk folk, enda mindre om deres rettigheter, var minimal, også i norsk LO. Da Abu George og Arbeiderunionen for første gang besøkte Norge i 1978, møtte han leder for internasjonal avdeling Kaare Sandegren.

«Jeg er en venn av Israel, hvorfor kommer du til meg?», sa Sandegren da. Senere satt Abu George igjen på hans kontor, og fikk en annen beskjed:

«Du kan dra og presentere den palestinske saken for våre kolleger i hvilket land du vil», sa Sandegren som åpnet mange dører.

Etter inngåelsen av Oslo-avtalen i 1993 brøt Abu George med Arbeiderunionen i eksil, og sluttet seg til PGFTU, bevegelsen som organiserer palestinske arbeidere og funksjonærer i de okkuperte palestinske områdene. Det skjedde etter at PLO-ledelsen med Oslo-avtalen hadde fått etablere seg på Vestbredden og i Gaza, og Yasir Arafat utnevnte ledelsen i Arbeiderunionen til ministere.

– Man kan ikke være minister og fagforeningsleder på samme tid, mente Abu George.

Selv fikk han tilbud om å bruke sin erfaring fra den palestinske fagbevegelsen og kunnskap om Midtøsten i LO.

Med Abu George i spissen har LO vært med på å utvikle fagbevegelsen i arabiske land, diktaturer. Et av Abu Georges hjertebarn har vært å få kvinnene med og fram. I Jemen for eksempel, var han med på å arrangere kurs for tillitsvalgte menn og kvinner, men hver for seg. To år etter satt mennene og kvinnene i samme rom, rett nok på hver sin side av rommet, men sammen.

– Da vi begynte arbeidet i Jemen var det ingen fagorganiserte kvinner. Nå utgjør de 35 prosent av medlemmene, sier han.

Han trekker også fram samarbeidet med ICATU, the International Confederation of Arab Trade Unions og USTMA, den tilsvarende regionale organisasjonen for fagbevegelsen I Nord-Afrika.

– LO har gjort en stor jobb og er et forbilde for fagbevegelsen i disse regionene, mener han.

– Når man ser på fagbevegelsen i arabiske land, kan jeg si at på tross av okkupasjonen er den palestinske fagbevegelsen mer aktiv enn i andre arabiske land. For ti år siden diskuterte vi om det var mulig å drive faglig arbeid under okkupasjon. Det har vist seg at svaret er ja. Flere og flere forbund inngår kollektive avtaler med palestinske arbeidsgivere.

«Fredsprosessen kan ikke stoppes», sa Abu George til LO Aktuelt i 1996 om den allerede da haltende prosessen mellom Israel og palestinerne.

I dag sier han håpet lå bak den skråsikre uttalelsen.

– Jeg håper fortsatt. Det vil ta tid, men det er ikke noe alternativ til fred. Israelerne kan ikke utrydde oss og vi kan ikke utrydde dem. Til slutt får vi én demokratisk stat for begge folk. For nå, den palestinske selvstyremyndigheten bør avvikles og Israel ta ansvaret for okkupasjonen.

Mens Israel i praksis annekterer mye av Vestbredden i ro og mak, og Gaza er under israelsk blokade, blir det palestinske statsprosjektet mindre og mindre.

– Jeg støtter en boikott av israelske varer fra Israel og de israelske bosettingene, sier Abu George.

Det er ingen fremmed tanke for LO. I uttalelsen om Palestina fra LO-kongressen i 2009, sto det at: «Hvis FN-sporet ikke fører fram, må den norske regjeringen gå i bresjen for en internasjonal kampanje mot okkupasjonen. En oppfordring til internasjonal boikott må vurderes.» I utkastet til LOs handlingsprogram for 2013-2017 er dette borte, men trolig kommer det forslag fra forbund som tydelig tar til orde for økonomisk boikott.

Det var med stort vemod han sluttet i LO 1. september. Men, sluttet – ikke helt. På sin første dag som pensjonist reiste han til Tunisia sammen med sin arvtaker Fazel Sabetzadeh og nestleder i avdelingen, Ellen-Kathrine Fauske, begge arabisktalende.

– Jeg har ikke tenkt på hva jeg skal gjøre. Men jeg håper jeg fortsatt kan være til nytte for LO, sier Abu George.