Da 500 fikk sparken, streiket Liverpools havnearbeidere i flere år: – Situasjonen er verre nå

Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Håvard Sæbø

has@lomedia.no

Liverpool: I 28 år har Bobby Morton jobbet på havna i Liverpool. Nå står han hjemme og holder rundt kona og de to barna på sju og tolv år.

Det er september 1995 og han har fått sparken fordi han nekter å ta jobben til fem kolleger som ble sparket etter en krangel om overtidsbetaling.

Både kona og barna forstår. Uten jobb, ingen penger.

– Jeg drikker en cola hver dag. Jeg kan drikke vann i stedet, sier sønnen på tolv trøstende.

Søsteren vil ikke være noe dårligere.

– Vil du at jeg skal snakke med de andre barna på lekeplassen slik at vi kan danne streikevakt slik at ingen kommer inn på skolen, pappa? spør hun.

Bobby rister på hodet.

850 dager

Brevet han fikk i postkassa var kort og brutalt, men han var ikke den eneste som hadde fått oppsigelsesbrev.

De første fem jobbet for selskapet Torside, de neste rundt 75 jobbet for det samme selskapet, men de nektet å gjøre jobben de fem som fikk sparken hadde gjort.

Utenfor porten til havna satte de opp streikevakter, og da de rundt 400 havnearbeiderne i Mersey Dock and Harbour Company ville sette inn sine ansatte, ble resultatet det samme.

MDHC-arbeiderne nektet, og fikk sparken de også.

Få dager senere er Morton på vei til den store salen på rådhuset.

Han blir var en diger kollega som er i samme ærend. Kollegaen er rød og hoven rundt øynene. Tårene renner. Da han ser Morton, stopper han opp, tørker seg rundt øynene.

– Du må aldri si til noen at jeg har grått, ber han innstendig.

Morton viser fram sitt eget oppsigelsesbrev.

– Alle vi som skal på møtet i dag har fått det samme brevet som deg, sier Morton stille.

Så går de sammen mot rådhuset. Ikke alene.

Bobby Morton var en av frontfigurene under den 850 dager lange konflikten. Her er han i første rekke som nummer fire fra venstre under markeringen 30. september 1996.

Eddie Barford/Liverpool Echo

I 850 dager varer konflikten mellom havnearbeiderne og arbeidsgiverne.

Den 26. januar i år er det nøyaktig 25 år siden den ble avsluttet, men under hele konflikten fortsetter driften på havna med utstrakt bruk av streikebrytere. Bobby Morton blir mørk i blikket når han snakker om dem.

«Scabs».

Han nærmest spytter ut ordet.

– Vi ba dem ikke ta jobbene våre, men de brydde seg ikke. Dermed var streikebryterne inne og vi sto utenfor porten, sier Morton.

Under konflikten drar Morton verden rundt for å samle støtte. I USA iverksettes det sympatiaksjoner mot skip som skal derfra til Liverpool, og det samles inn penger fra hele verden. En kvart million kroner kommer fra norske havnearbeidere.

Håpet som brast

På hjemmebane går det verre, selv om man fikk et håp da Bill Morris, leder for forbundet havnearbeiderne var organisert i, holdt en strålende tale til dem da han endelig kom til Liverpool.

– Folk jublet da han avsluttet med Liverpool Football Club sitt slagord «You’ll Never Walk Alone», men det var siste gang vi så ham, forteller Morton.

Det gikk nemlig rykter om at Morris kunne være aktuell i en kommende Labour-regjering, og at han ikke ville ha ansvaret for en slik konflikt som i Liverpool hengende over seg.

Unnskyldningen som ble brukt var at forbundet ikke kunne engasjere seg i streiken siden havnearbeiderne formelt sett ikke lenger hadde noe arbeidsforhold til bedriften, da de var oppsagt.

Under de konservative regjeringene har det blitt stadig vanskeligere for fagbevegelsen i Storbritannia. Fagforeningsknusingen startet for alvor under Margareth Thatcher sin statsministerperiode fra 1979 til 1989.

Håvard Sæbø

Heller ikke Tony Blair og Labour sin valgseier endret noe, etter 18 år med Margaret Thatcher og John Major i spissen for konservative regjeringer.

– Det skjedde ingenting, sukker Bobby Morton skuffet.

Han er fremdeles medlem i Labour og stemmer Labour ved hvert eneste valg, siden alternativene er verre og han vil bruke stemmeretten sin.

– Men jeg tror ikke lenger på dem, sier Bobby Morton.

Fowlers T-skjorte

En av de 500 havnearbeiderne som fikk sparken, var Liverpool-spilleren Steve McManaman sin onkel.

McManaman var fra Liverpool-bydelen Bootle, som hadde opplevd nedgangstider og stor arbeidsledighet på 1960- og 70-tallet, og som selv etter årtusenskiftet regnes for å være et av de fattigste områdene i hele Storbritannia.

Før en Europacupkamp våren 1997, ble han og lagkameraten Robbie Fowler enige om å vise sin støtte til havnearbeiderne i hjembyen.

Fowler, som vokste opp i en av de andre fattige bydelene, Toxteth, fortalte til Transportarbeideren i 2014 at meningen var å vise fram havnearbeidernes T-skjorte etter kampen. Det ble med tanken. 

– Da jeg scoret ble jeg litt revet med, og tenkte at dette var det rette øyeblikket, sa Fowler. 

Målfeiringen hans der han viser fram Dockers-strøya med bokstavene C og K som var identiske med Calvin Kleins logo, gikk verden rundt. 

– Da jeg scoret tenkte jeg at dette var det rette øyeblikket å sette fokus på havnearbeiderkonflikten i Liverpool, sier Robbie Fowler. Målet og feiringen kom 20. mars 1997 i en europacupkamp mot Brann. Liverpool vant 3-0.

Andrew Teebay/Liverpool Echo

Havnearbeiderne hadde fått laget en T-skjorte som de solgte for å få inn penger. T-skjorta hadde tatt logoen til Calvin Klein, og en dag ringte Kleins advokat og truet med å saksøke havnearbeiderne for å ha stjålet logoen.

– Jeg trodde det var e som spøkte med meg, så jeg sa at han kunne hilse Mr. Klein å si at dersom det kom et søksmål ville alle våre støttespillere over hele verden slutte å kjøpe Calvin Klein-produkter. Så la jeg på telefonen, ler Bobby Morton.

En time senere ringte advokaten tilbake og ga tillatelse til å bruke logoen så lenge konflikten varte.

Bjørnebye-støtte

Den målgivende pasningen sto Liverpools venstreback, Stig Inge Bjørnebye, for.

Til Magasinet for fagorganiserte forteller Bjørnebye at det ble litt snakk om situasjonen til havnearbeiderne etter kampen.

– Jeg ble nysgjerrig og satte meg inn i saken, og siden jeg passerte havna til og fra trening, så kjørte jeg ned der en dag for å vise støtte til havnearbeiderne og deres sak, sier Bjørnebye.

Han var verken den første eller siste «kjendisen» som dukket opp hos streikevaktene, men i motsetning til mange av de andre, kom ikke Bjørnebye med et haleheng av journalister og fotografer.

– Plutselig var han bare der og stilte seg opp sammen med oss. Han var ikke der for å bli tatt bilde av sammen med oss. Han var der for å vise oss støtte, og var den av kjendisene som gjorde sterkest inntrykk på meg, sier Tony Nelson som organiserte streikevaktene under konflikten.

Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt fikk havnearbeiderne stor støtte. Ved porten inn til havna var det mange som stilte opp for havnearbeiderne.

Eddie Barford/Liverpool Echo

Samfunnsengasjert

Bjørnebye som nå er sportssjef for AGF Aarhus i Danmark, forteller at han ofte tenkte på hvor privilegert han var sammenlignet med andre i Liverpool, og at han ønsket å engasjere seg i andre ting enn bare fotball.

– Jeg har aldri vært noen barrikadestormer i forhold til fagbevegelsen, men jeg har alltid vært samfunnsengasjert. Å vise støtte til havnearbeiderne var derfor også et behov jeg selv hadde for min egen samvittighet, forklarer han.

Derfor var det heller ingen grunn for ham til å gjøre noe stort nummer av at han skulle besøke streikevaktene. 

– Jeg har vært veldig privilegert som har fått holde på med fotball, men jeg har aldri vært spesielt glad i den oppmerksomheten som ofte følger med. Samfunnsengasjementet har vært viktig for meg for å få en balanse. Det dekket et behov for å sette ting i perspektiv, sier han oppriktig.  

Stig Inge Bjørnebye spilte for fotballklubben Liverpool da havnearbeiderkonflikten pågikk.Han møtte havnearbeiderne utenfor porten inn til havna. Det blir han hyllet for av havnearbeiderne.

NTB

Tony Nelson kan ikke få skrytt nok av støtten som Bjørnebye viste.

– Folk gjenkjente ham umiddelbart, men han var ikke der for å vise seg fram. Han ønsket bare å vise støtte til kampen vår. Ikke som en fotballspiller, men som et medmenneske med samvittighet, sa Tony Nelson til nettsiden The Set Pieces for noen år siden.

Det var imidlertid ikke bare Liverpool-spillere som engasjerte seg.

– Alex Ferguson, manager i Manchester United, var en bra mann, og også Duncan Ferguson fra Everton støttet oss, forteller Nelson.

Stoppet trafikken

Hver eneste dag i den 2,5 år lange streiken står de streikevakt foran porten til havna. Mange blir banket opp og arrestert av politiet, men etter en ekstremt vellykket aksjon med hjelp av taxisjåfører i Liverpool, blir det roligere.

– Jeg kjente en taxisjåfør og ba ham om å få med seg andre sjåfører til å kjøre rundt og rundt i den store rundkjøringen utenfor hovedporten til havna. På kort tid skapte det trafikkaos i hele Liverpool-regionen, fordi køene forplantet seg, forteller Morton.

Resultatet var at politimannen som tidligere hadde ledet styrken som hadde angrepet de streikende med batonger, nå spurte Morton hva som skulle til for å få avsluttet aksjonen.

– Jeg ba ham om å holde seg unna oss en halvtime hver morgen og ettermiddag, samt å gi oss beskjed når de skulle komme med batongene sine. Da ville vi forlate stedet rolig. Det aksepterte han, så resten av konflikten stengte vi havna en time hver eneste dag, uten at vi fikk problemer med politiet, sier Morton.

Her ved innkjøringen til havna i Seaforth satte havnearbeiderne opp sine streikevakter i en såkalt picket line. Den som krysset linjen, var å anse som streikebryter.

Håvard Sæbø

Fem døde

Om det gikk enklere ved porten til havna, så var det fremdeles en svært vanskelig situasjon for de 500 havnearbeiderne og deres familier som sto helt uten inntekter.

De fikk verken streikebidrag eller arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp, og var helt avhengige av økonomisk støtte som ble samlet inn.

Likevel var det aldri noe spørsmål om å gi seg for havnearbeiderne. Et økonomisk tilbud fra arbeidsgiverne ble kontant avslått i en hemmelig avstemning, men da fem havnearbeidere døde på kort tid etter det Morton hevder skyldes det umenneskelige presset de streikende havnearbeiderne levde under, var det tid for å sette strek.

De dødsfallene snudde også stemningen blant havnearbeiderne, selv om de i utgangspunktet mente man burde fortsette konflikten.

Den 26. januar 1998 var den opprivende konflikten historie.

– Vi gikk fra den ene begravelsen til den andre. Det kunne ikke fortsette slik, sier Morton.

– Vi fikk ikke støtte fra forbundet eller Labour under konflikten, men vi fikk mye internasjonal solidaritet. Derfor går jeg med et gummiarbånd med "You'll never walk alone again" hver eneste dag, sier Bobby Morton.

Håvard Sæbø

Fikk unnskyldning

Havnearbeiderne som hadde vært ansatt i Mersey Docks and Harbour Company fikk 25.000 pund i sluttvederlag.

De 80 fra Torside fikk kun 5000 pund, da de stort sett var unge arbeidere uten familie. Ingen fikk jobbene sine tilbake.

– Vi var svartelistet, og mange av de som var involvert kom aldri tilbake i jobb igjen, sier Morton.

Selv tok det et par år før Morton, som da var rundet 50 år, fikk seg jobb. Nå som forbundssekretær i forbundet som ikke hadde støttet dem under konflikten, Unite.

– Forbundet fikk ny ledelse som hadde et helt annet syn på konflikten. De kom med en offentlig unnskyldning til oss, forteller Morton.

Havna i Liverpool er den nest største i Storbritannia etter Felixstowe ved Ispwich på den engelske østkysten. Likevel er det stadig havna og havnearbeiderne i Liverpool som får mest omtale. Det mener havnearbeiderne skyldes konflikten fra 1995-1998.

Håvard Sæbø

Kjøpte nattklubb

Tony Nelson fikk også jobb på Casa Bar, en nedlagt nattklubb som havnearbeiderne kjøpte for penger de fikk fra overskuddet på dokumentarfilmen som Ken Loach laget om konflikten.

Den ble pusset opp og åpnet i år 2000 som et velferdssenter som tilbyr rådgivning i forbindelse med statlige støtteordninger som man kan ha krav på. Pengene til driften kommer fra donasjoner og baren som ble etablert i 1. etasje.

– Fagforeningene jobber ikke med velferdsordninger, og skjemaene man må fylle ut for å få støtte er så kompliserte at selv jeg så vidt får det til, smiler Nelson.

I tillegg til den hjelpen benyttes Casa Bar som et samlingssted for fagbevegelsen, enten det er streikemøter eller annet.

– Casa Bar er blitt et samlingspunkt for fagbevegelsen i hele regionen, sier Nelson.

– Casa Bar har vært et senter for sosial rettferdighet i 22 år, sier den tidligere havnearbeideren Tony Nelson. Havnearbeiderne kjøpte det som da var en nattklubb i etterkant av havnekonflikten.

Håvard Sæbø

Bønn fra arbeidsgiverne

På havna i Liverpool er man tilbake til normal drift, selv om det i høst var streik grunnet uenighet om ny tariffavtale. I dag er det nesten 600 havnearbeidere på havna, og flere vil det trolig bli.

Samtlige er organisert, takket være blant annet Tony Nelson og Bobby Morton.

Etter konflikten kom nemlig arbeidsgiverne med en bønn om de kunne hjelpe til med å gjenopprette den ødelagte tilliten havna i Liverpool hadde i markedet.

Det svarte Morton ja til, men krevde at MDHC sluttet å bruke bemanningsbyrået som hadde forsynt havna med streikebrytere, og at de ansatte nye havnearbeidere fra et annet byrå i faste stillinger.

Da arbeidsgiverne noen måneder senere aksepterte kravet, ble Tony Nelson og en tidligere kollega fra havna, Terry Teague, engasjert for å verve medlemmer, samt å få organisert arbeidet til de tillitsvalgte.

Mange ble arrestert og banket opp under havnekonflikten, men Bobby Morton som var en av lederne, slapp alltid unna. - Det ga meg kallenavnet Teflon. De fikk aldri noe på meg, sier Morton.

Håvard Sæbø

Gir kunnskapen videre

Da det var i boks, vendte Nelson og Teague tilbake til Casa Bar, og der er det nok å gjøre. Både når det gjelder å hjelpe de som trenger det, men også å skolere nye generasjoner tillitsvalgte.

– Situasjonen i Liverpool og Storbritannia er verre nå enn i 1998, men det vi lærte gjennom konflikten på havna, forsøker vi å lære bort til nye og yngre tillitsvalgte, sier Nelson.

Han innrømmer at han gjerne skulle hatt dagens teknologi som hjelpemiddel under havnekonflikten på 1990-tallet.

– Vi måtte ringe 500 personer. Nå kan du bare trykke på en knapp, så når du alle på et øyeblikk. Det hadde gjort det lettere for oss, sier han.

– Når unge havnearbeidere får sparken, har du ikke tid til å analysere situasjonen. Du må agere, sier Tony Nelson.

Håvard Sæbø

Ingen anger

Fra han var 15 år til han fikk sparken 22 år senere jobbet Nelson som havnearbeider. På spørsmål om han savner jobben, svarer han ja – etter litt betenkningstid.

– Det er en klisjé, men det var egentlig ingen jobb, men en livsstil, understreker han.

At livet til de 500 havnearbeiderne tok en brå vending en septemberdag i 1995, fordi de nektet å krysse streikelinja som ble satt, er derimot ikke noe han angrer på.

– Noen har ment at vi burde krysset linjen, gått på jobb som vanlig og analysert situasjonen før vi startet aksjonene. Men når unge arbeidere får sparken, er det ikke tid for å analysere. Da må du agere. Om noen ramler i elva, så står du ikke på elvebredden og analyserer om han er kald eller om han kan svømme, poengterer Tony Nelson.

– Da hopper du uti for å redde livet hans!