Her blir skoleskipet fra 1889 satt i stand igjen

Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Erlend Tro Klette (foto)

FREDRIKSTAD: Ved kai på Isegran ligger seilskipet Dyrafjeld, og de siste arbeidene på inventaret gjøres ferdig.

Snart er den gamle hardangerjakten, som ble bygget i 1889 og i mange år tjenestegjorde som fraktskip for varer langs norskekysten, klar for nye eventyr.

Mens skipet opprinnelig fungerte som datidens lastebil og sørget for frakt av fisk og kalk, er den i dag skoleskip eid av Oslo kommune – og erklært vernet av riksantikvaren.

Extreme makeover

Gamle treskip må med jevne mellomrom overhales. I dette tilfellet kan det håndverkerne på Isegran fartøyvernsenter har utført på henne beskrives som en «extreme makeover».

80 prosent av alt treverket i skroget under vannlinja er skiftet ut, i tillegg til all innredning og mye annet.

Det er ikke en enkel og liketil jobb å restaurere gamle og verneverdige skip. Alt skal skje med riktige håndverksmetoder, og resultatet skal bli mest mulig likt det som var standarden da skipet ble bygget.

Derfor trenger de som jobber på Isegran mye kunnskap om gamle håndverksmetoder, i tillegg til å dokumentere at alt blir gjort riktig.

Sånn sett kan Isegran fartøyvernsenter beskrives som en blanding av skipsverft, museum, håndverkshub og forskningsinstitusjon.

Beliggenheten på den lille øya Isegran midt i Glomma rammer virksomheten inn i en sterk historisk tradisjon. Her har det vært forsvarsverker helt tilbake til 1200-tallet.

Rundt 25 håndverkere og skipsentusiaster av ulike valører jobber her ute.

– Interessen for skip er variabel, fra litt lunken til fullstendig besatt, forteller Tim Morris.

Selv tilhører han den besatte kategorien.

Morris’ spesialitet er å lage master og bommer i tre, men han er også involvert i driften av senteret, som en av eierne.

ILDSJELER: Tim Morris, Henri Holler og Bendik Nilsen Bergendal brenner for trebåter og historiske skip.

Erlend Tro Klette

Isegran fartøyvernsenter er drevet som et ideelt aksjeselskap, og har fått status som regionalt fartøyvernsenter. Målet er å bli et nasjonalt senter, sammen med de tre andre lignende sentrene i landet.

– Ordreboka her er full langt fram i tid, sier Morris.

Gamle håndverk

Det er et mangfold av prosjekter som går parallelt ute på Isegran.

Klubbleder Henri Holler har for det meste jobbet på Dyrafjeld-prosjektet. Han er båtbygger og kom til Norge fra hjemlandet Tyskland for å kunne jobbe med trebåter.

Nestleder Bendik Nilsen Bergendal som er arkeolog og børsemaker, har ansvaret for støperiet. Her lages beslag, bolter, hengsler og andre bronsedeler som trengs til skip.

– Vi har også et større prosjekt med å dokumentere hva som finnes av slike deler. Mye kunnskap om både støping og om gjenstander er i ferd med å gå tapt, og må skrives ned, sier han.

Nettopp det å ta vare på gamle håndverkstradisjoner er en viktig del av virksomheten. Kunnskap som sitter i hender og hoder må videreføres for ikke å dø ut. Samtidig må det hele tiden letes etter nye måter å gjøre ting på, for her er det ikke produksjon på samlebånd som foregår.

– Det er mye kreativitet og allsidighet i sving her ute, det er små «problemer» som må løses på løpende bånd, sier Holler.

Å gjøre ting solid og med riktige metoder er dyrt og tidkrevende.

– I gamle dager var arbeid billig og materialer dyrt. Nå er det helt omvendt, konstaterer Tim Morris.

Erlend Tro Klette

Erlend Arntzen Dale

Erlend Tro Klette

Erlend Tro Klette

Landets eldste skip til sjøs

Oppdragene er også svært forskjellige, fra å skifte ut noen planker til total restaurering som foregår over flere år.

I en av hallene på Isegran ligger det blant annet et enda eldre skip, jakten «Jelse» fra 1766. Den vil ikke være klar for sjøsetting før om noen år.

– Da tror vi det vil være landets eldste skip til sjøs, altså skip som kan brukes aktivt til sjøfart, sier Tim Morris. Han mener det å sette i stand gamle fartøy er å ivareta en viktig del av vår felles historie.

– Det er viktig å vite hvor man kommer fra, og kysthistorien er en veldig stor del av norgeshistorien. Vi tar vare på kulturen, samtidig som vi sørger for at håndverksfag holdes i hevd og ikke forsvinner, sier han.

Lenger ute på Isegran er det ikke restaurering, men nybygging som foregår. Her samles et større miljø frivillige trebåtentusiaster, blant annet for å bygge en helt ny skipsbåt (en lettbåt plassert ombord i et skip).

Isegran fartøysenter er involvert ved at en av deres båtbyggere bistår de frivillige som prosjektleder, og sørger for flyt og tilgang til materialer til rett tid.

– Du kan godt kalle oss en god blanding av idealisme og business, sier Morris.