Jon ble avisbud for å finansiere drømmen om Beatles-plater. Det endte med 48 år i yrket

Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

has@lomedia.no

OSLO: Stedet er Dælenenggata 35 i Oslo. Datoen er 30. desember 1897. Inne i leiligheten til Amalie Pedersen samles 10–15 avisbud for å danne Avisbudenes Forening.

125 år og en uke senere samler avisbud seg nok en gang på den samme adressen. Nå for å henge opp en minneplakett i regi av Selskabet for Oslo Byes Vel.

Det første visste ikke Jon Wiig noe om da han som 15-åring i 1971 slo opp øynene noen kvartaler unna i leiligheten han bodde i. Han skulle derimot snart lære mye om å være avisbud.

– Jeg var 15 år og drømte at jeg hadde alle Beatles-platene. Da jeg våknet hadde jeg ingen, forteller Jon Wiig.

Det var bare en ting å gjøre. Å skaffe seg jobb.

Jon Wiig ble avisbud for å finansiere drømmen om Beatles-plater. Den drømmen ble realisert.

Håvard Sæbø

48 år på jobb

– Jeg gikk ned til Aftenposten og dagen etter begynte jeg å gå med aviser. Jeg ville ha Beatles-plater og stereoanlegg, forklarer det nå snart 67 år gamle pensjonerte avisbudet.

48 år etter at han begynte å gå med Aftenposten i Oslo sentrum, var det slutt.

– De skulle stadig lage nye ruter og sette ned tida på hver rute. Da gikk jeg lei og sa opp.

Han skjønte raskt at timingen for å bli pensjonist var perfekt.

– Da jeg begynte i 1971 gikk jeg med én type avis og hadde håndskrevne lister på hvor jeg skulle levere. Da jeg sluttet var det utallige produkter som varierte fra dag til dag og elektronisk budbok. Under pandemien ble det enda mer. Jeg skjønte at det var mye armer og bein i den perioden, sier han.

Jon Wiig begynte som avisbud i 1971. Drøyt 48 år etter at han startet, ble han pensjonist for tre år siden.

Håvard Sæbø

«Gamle tanter»

Om ikke det var mye brød, juice, blomster og andre pakker som skulle leveres ut på 1890-tallet, så var presset på avisbudene i hovedstaden likevel så stort at en del avisbud så et behov for å organisere seg.

I Vegard Holms bok «Fra husmødre til kolleger – fagorganiserte avisbud gjennom 100 år – 1897-1997» kan man lese at det deltok 10–15 avisbud på stiftelsesmøtet til Avisbudenes Forening. Samtlige var kvinner, og ifølge Holms bok var det ikke mange menn som var avisbud før på 1980-tallet.

Jon Wiig husker godt de kvinnelige avisbudene da han begynte å gå med avisen høsten 1971.

– Det var nesten bare «gamle tanter» som satt nede i kjelleren i Seilduksgata der vi hentet avisene. De hadde en rute på morgenen og en på ettermiddagen, og hadde det som deltidsjobb. Det var også «de gamle tantene» som var med i avisbudforeninga. Jeg ble ikke medlem der, forteller han.

Hanna Andersen var med å starte Arbeiderbladets budklubb i 1915. Hun satt som leder helt til klubben ble lagt ned i 1955.

Arbeiderbevegelsens arkiv

Selskapsklubb

Avisbudenes Forening var ikke tilsluttet noe eget LO-forbund. Det skjedde først i 1956. Foreningen hadde siden 1920 vært en del av den faglige samorganisasjonen, men LO krevde at de som var med der også måtte være tilsluttet et LO-forbund.

Det gjorde at foreninga strengt tatt ikke hadde noe valg, dersom de skulle få hjelp under konflikter.

LOs organisasjonskomité hadde funnet ut at Norsk Transportarbeiderforbund var stedet for avisbudene å være, og der har de blitt værende siden. Fra 1. juni 2019 fulgte de med NTF inn i Fellesforbundet.

Den første store kampen til Avisbudenes Forening sto mellom 1911 og 1919. Det gjaldt kravet om å slippe å jobbe på søndager, men da avisbudene markerte kravet med fane i 1. mai-toget i Oslo i 1911 fikk de to som bar fanen sparken.

Etter den første verdenskrig vant imidlertid avisbudene fram. Et forbud mot søndagsaviser ble innført i april 1919, og dermed forsvant også behovet for folk til å gå med avisen på søndager.

Fra 1911 til 1919 kjempet avisbudene mot å måtte jobbe på søndager. Til slutt vant de fram. Tegningen stod på trykk i arbeiderbevegelsens vittighetsblad Hvepsen i 1911.

Jens R. Nilssen (BONO)

Vant streiken i 1994

Arbeidskamp har det blitt på Jon Wiig også. Etter at han hadde jobbet som avisbud i fem år ved siden av skole og utdanning fram til han dro i militæret, kom han tilbake som sjåførbud i 1977.

Tre år senere var han med på å etablere Distribusjonsklubben. Den besto først og fremst av sjåførbud, og Wiig satt i styret i nesten 40 år.

Selv om avisbudene stort sett var kvinner, var ikke Wiig det første mannlige tillitsvalgte avisbudet. Da Aftenposten fikk egen avisbudklubb i 1926, var det med Rudolf Kringler som leder.

Det skulle imidlertid gå nesten 90 år før Avisbudenes Forening fikk sin første mannlige leder. Kristian Fjeldsgård overtok som formann i 1984, men ni måneder senere ble det på nytt valgt en kvinnelig leder, da Fjeldsgård mistet jobben.

Helt siden starten i 1897 hadde Avisbudenes Forening kjempet fram bedre forhold for avisbudene, men den første avtalen som med rette kan kalles en tariffavtale kom ikke på plass før i 1936. Det var med Dagsavisens forgjenger, Arbeiderbladet.

Det var også på 1930-tallet at avisbud utenfor Oslo begynte å organisere seg. Det ble etablert klubber på Lillestrøm, Ski og i Bærum, Bergen, Moss, Trondheim, Lillehammer og Tønsberg.

Avisbudene hadde allerede streiket mange ganger de første tiårene som egen forening, men de tapte de fleste streikene grunnet dårlig organisering og ditto organisasjonsgrad. Avisbudene var ikke omfattet av storlock-outen i 1931.

Den første streiken etter at foreningen ble en del av Transportarbeiderforbundet kom først i 1994. Den varte for øvrig i 18 dager, og ble karakterisert som en full seier for avisbudene.

Året etter krevde avisbudene en landsomfattende tariffavtale, men det kom først på plass ved årtusenskiftet.

Fungerende leder Ole-Sivert Prytz (til venstre) i Distribusjonsklubben og initiativtakar Jan Svenningsen i klubben avduker minneplaketten i Dælenenggata 35 der Avisbudenes Forening ble stiftet i 1897.

Tormod Ytrehus

Angrer ikke på yrkesvalget

I Jon Wiig sin karriere som avisbud mellom 1971 og 2020 var det stor forskjell på lønna til de vanlige avisbudene og sjåførbudene som han selv var en del av. Faktisk fikk de igjennom at de skulle ha mer enn dobbelt så godt betalt som de vanlige budene.

Det er senere blitt endret, men den gode lønna var grunnen til at Wiig aldri så seg om etter noen annen jobb. Dessuten likte han å jobbe om natta, og angrer ikke et sekund på at han ble avisbud.

– Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg valgt den samme yrkeskarrieren en gang til, påpeker han.

Det selv om han fikk et visst rykte fordi han var ekstra kresen på arbeidsverktøyet sitt.

– Mange kjørte rundt i kassebiler, mens jeg hadde både Mercedes og Audi A8. Jeg tilbrakte så mange timer i bilen at jeg ville ha noe ordentlig å kjøre i, smiler han.

Men det var ikke bare fine biler som ble finansiert gjennom jobben som avisbud. I leiligheten hans står det flere stereoanlegg, og i et rom har han en hylle full av CD- og LP-plater.

– Drømmen ble virkelighet til slutt. Nå har jeg alle Beatles-platene, sier Jon Wiig.

Mye lest: Da Isabelle skulle få lønna si, fikk hun beskjed om at hun skyldte arbeidsgiveren penger