Eline Lønnå

eline@lomedia.no

De lavest lønte i privat sektor sakker akterut, mens de på toppen drar fra.

Det viser rapporten «Lønn, kjøpekraft, fordeling og velferd 2000-2018», fra forskere ved Fafo og Universitetet i Oslo.

Forskerne har sett på utviklingen av lønn i flere bransjer, og konkluderer med at forskjellene øker.

p

Det gjelder både forskjellene mellom ulike bransjer, og innad i bransjene.

Forbundsleder Jørn Eggum i Fellesforbundet sier at det har pågått en lavlønnskonkurranse i enkelte bransjer i privat sektor, samtidig som de fleste har hatt kraftig reallønnsvekst de siste 20 åra.

– Lav organisering, mange useriøse bedrifter og stort omfang av innleide bidrar til at spesielt de lavest lønnende blir hengende etter, sier Eggum.

Hotell og restaurant økte minst

I løpet av årene mellom 2001 og 2016 økte lønna i industrien med 68 prosent i snitt, i byggebransjen med 62, mens hotell- og restaurantansatte økte med 55 prosent. Disse tallene gjelder medianen, de som står midt i lønnsfordelingen.

I rene kroner betyr dette at en industriarbeider i midten av lønnsfordelingen økte lønna si i denne perioden med 89 kroner til 220, bygningsarbeideren i midten økte med 84 kroner til samme beløp, 220 – mens en hotellansatt måtte ta til takke med 60 kroner i lønnsvekst opp til 169 kroner.

p

Industrien og byggebransjen har altså samme lønnsnivå for dem i midten. Industrien har derimot noe høyere lønnsnivå enn bygg, både nederst og øverst i lønnsfordelingen.

Uten tariffavtaler helt nederst

En av forskerne bak rapporten er Bård Jordfald på Fafo. Han påpeker at lønnsstatistikken de har brukt ikke tar hensyn hvem som er fagorganisert eller dekket av tariffavtale og hvem som ikke er det.

– Vi ser jo at det finnes arbeidere som ligger under den allmenngjorte minstelønna blant annet i bygg (lønna som gjelder for alle byggenæringen, uansett om de har tariffavtale eller ikke). Effektene av at hotell- og restaurant fikk allmenngjort tariffavtalen fra 2018 er det for tidlig å si noe om, sier Jordfald.

En av konklusjonene forskerne trekker i rapporten er imidlertid at nederst i lønnsfordelingen er det omtrent ikke tariffavtaler og de aller fleste er uorganiserte.

Økte forskjeller innad i bransjene

Forskerne har sammenliknet lønna til den tidelen av arbeidere som tjener minst med den tidelen som tjener mest. Også her ser en at forskjellene øker.

p

Blant bygningsarbeidere så utgjorde lønna til dem nederst på stigen 58 prosent at lønna til de best betalte i 2000. Men i 2016 var andelen sunket til 47 prosent. Tilsvarende tall for industrien er et fall fra 56 prosent til 49 prosent i løpet av perioden. I hotell og restaurant er det en litt annerledes utvikling, men en forsiktig økning av andelen de siste åra – som gir fasiten at de lavest lønte i bransjen tjener 51 prosent av det de høyest lønte gjør.

For privat sektor som helhet var det svært ulikt hvor mye lønna økte: De som hadde mest fra før økte også mest. Den øverste tidelen i lønnsfordelingen økte årslønna med 39 prosent i tiåret mellom 2008 og 2018. Den laveste tidelen økte derimot kun med 25 prosent.

Et av våre største problemer

Små forskjeller er et kvalitetsstempel på et samfunn, og de økende forskjellene er et av våre største problemer, mener Fellesforbundets Jørn Eggum.

– Fagbevegelsen har alltid vært opptatt å sikre små lønnsforskjeller og løfte de som tjener minst. Små forskjeller gir oss også et konkurransefortrinn. Lave lønninger hemmer innovasjon og interessen for å ta i bruk nye teknologiske løsninger. Bedrifter med for svak lønnsevne hindrer omstilling og utvikling, sier forbundslederen.

Enkelt og vanskelig

Bård Jordfald mener det er sammenheng mellom lønnsutvikling og graden av fagorganisering og tariffavtaledekning.

– Svaret er veldig enkelt, men samtidig så vanskelig. For å snu trenden må flere organisere seg og flere må dekkes av tariffavtale. Man må ikke glemme at arbeidsmarkedet også er et marked hvor tilbud og etterspørsel råder. EU-utvidelsen i 2004, medførte et tilbudssidesjokk for enkelte yrker og næringer. Tariffavtalene griper inn og regulerer det som eventuelt ville vært de rene markedsløsningene ved kraftig økning av tilbud av arbeidskraft, sier Jordfald.

Fellesforbundet kan snu trenden

Om få måneder er det klart for nytt lønnsoppgjør, og vanligvis er det Fellesforbundet som legger lista for oppgjøret gjennom frontfagsforhandligene.

– Det er vi i Fellesforbundet som kan endre trenden med økende forskjeller, slår Jørn Eggum fast. Han sier de viktigste virkemidlene i dag er overenskomstenes bestemmelser om minstelønn, garantiordninger og egne tillegg til de lavest lønnede.

p

– Vi må forsvare og videreutvikle disse virkemidlene. Problemet er at dette i utgangspunktet bare treffer arbeidstakere som er omfattet av en tariffavtale.

Eggum peker i likhet med Jordfald på allmenngjøring av tariffavtaler som et virkig verktøy i kampen mot sosial dumping.

– Fellesforbundet har i en årrekke stilt krav om styrking av allmenngjøringsordningen. Vi mener at lovens dokumentasjonskrav bør fjernes og at det må være tilstrekkelig at en av partene i tariffavtalen krever allmenngjøring, sier Eggum.