Markus tok opp kampen mot fascisme og jødehat

Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Utenfor kontorene til det norske fascistpartiet Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti i Torggata på Oslos østkant var avisa Ekstrabladet stilt ut i glassmontre. Her skrek norske høyreekstremister på 1930-tallet ut sitt mørke budskap.

Ikke alle bøyde nakken og fant seg i det.

Tvers over gata for redaksjonslokalene holdt tobakksfabrikken Glotts til, eid av jødiske Moritz Glott. Her jobbet mange av byens jødiske arbeidere, blant dem Markus Sender.

Sammen med en kamerat gjorde han det til sin oppgave å smadre avismontrene som spredde jødehat og annet fascistisk tankegods.

Markus Sender er en av mange antifascister som er beskrevet i den nye boka «Våre kamper – Mot rasisme og fascisme 1865-1940».

Forfatter Jonas Bals er malersvenn og historiker, og han har ambisjoner om å fortelle en litt annen historie enn den som dominerer i bokhandlenes hyller og i filmversjonene på Netflix.

Les også: Hannas navn blir aldri glemt, takket være snublesteinene

Gjemt og glemt

– Jeg vil få fram en del av historien som ikke har vært så mye framme. Arbeidsfolk er i stor grad gjemt og glemt, og noen enda mer glemt: kvinner og innvandrere. I Norge på 1930-tallet var innvandrerne i stor grad jødiske. Mange av de antifascistene jeg skriver om var det jo noen som ville at vi skulle glemme fullstendig – ved å utrydde dem og slette alle spor.

Det sier Bals, som mener det trengs en motvekt til de utallige bøkene som er skrevet om gjerningsmennene og toppfascistene, med en slags skrekkblandet fryd – mens ofrene blir framstilt endimensjonalt nettopp som ofre.

– Det er et utall tøffe og modige mennesker som gjorde motstand, både da fascismen vokste fram og senere mot regimene.

Sto sterkt også i Norge

Jonas Bals beskriver fascismen i Norge som en ideologi som appellerte til ulike folk, av ulike årsaker.

– Noen var høyborgerlige og så fascismen som et bolverk mot arbeiderbevegelsen. For andre var det anti-semittismen og voldsforherligelsen som trakk, sammen med førerdyrkelsen. Fascistiske ideer sto sterkt i borgerlige aviser, og i grupper som Fedrelandslaget og det væpna Samfunnsvernet. En kan trygt si at selv om Norge ikke hadde noe fascistisk masseparti før den tyske invasjonen i 1940, sto fascistiske ideer en stund veldig sterkt også her.

Bals peker på flere kjennetegn ved fascismen, nemlig en ultranasjonalisme som gjerne går hånd i hånd med en tro på at ydmykelser nasjonen har vært utsatt for skal rettes opp. Helt sentralt står en grunnleggende idé om at det finnes et hierarki der ikke alle mennesker har like stor verdi.

TALE: Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling beskyttes av hirden på et torgmøte. Bildet er tatt av amatørfotograf Mikkel Sveinhaug fra Ringsaker, trolig på Hamar, en gang mellom 1935 og 1939. Det var vanlig at anti-fascister forsøkte å hindre nazistene fra å holde sine møter.

Mikkel Sveinhaug / Wikimedia Commons

Mange sentrale skikkelser i arbeiderbevegelsen her til lands så tidlig farene fascismen utgjorde. Men det var ikke pøblene de sloss med ute i gatene de så på som aller farligst – den store trusselen var at fascistenes tankegods skulle bli stuereint og få innpass i de store, borgerlige partiene og arbeidsgiverforeningene.

Et stort problem for den antifascistiske kampen i mange land, ikke minst i Tyskland, var at arbeiderbevegelsen var splittet og ofte preget av dyp gjensidig mistillit. Jonas Bals mener Norge langt på vei representerer et unntak, og at selv om Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti var uenige både i ideologi og praksis, fungerte «folkefronten» mot fascismen ganske bra på grasrotnivå.

Østkantungdommen

Ikke minst blant radikal østkantungdom var det en sterk, antifascistisk holdning. Seinere statsminister Einar Gerhardsen var en viktig drivkraft, en gang uttalte han om Quislings parti Nasjonal Samling at «vi skal sylte dette lille drittpartiet». Men også kommunisten Viggo Hansteen i den intellektuelle kretsen Mot Dag var en viktig ideolog for antifascistisk kamp.

Både AUF og NKU møtte gjerne fram i tusentall hver gang NS eller andre fascister forsøkte seg med politiske møter i arbeiderområder. De skulle kjeppjages, her var det ikke snakk om å spørre dem pent om å la være å komme. De antifascistiske forkjemperne ville holde østkanten fri for fascister, og tvinge dem til å holde seg på vestkanten.

UNGE RADISSER: Samling i NKU, Norges kommunistiske ungdomsforbund. Malersvenn Markus Sender bak og helt til venstre.

Organisert maler

Markus Sender var NKUer, altså ungkommunist. Han var jødisk og som malersvenn var han organisert i det som i dag ville vært Fellesforbundet. Foreldrene var jødiske innvandrere fra Bialystok som i dag ligger i Polen, men som fram til 1920 var del av det russiske riket. Mange østeuropeiske jøder flyktet fra forfølgelser rundt 1900, og en del endte i Norge. Mange av dem bosatte seg i arbeiderstrøket nederst på Grünerløkka i Oslo, også Esayas og Rakel Senderowitz. De bodde i Markveien 61. Rakel var analfabet og jobbet på tekstilfabrikk, mens faren var tobakksarbeider på Glotts – og sosialist.

– Markus gikk på skole i sju år, så måtte han ut og tjene penger. Først som feiegutt på Glotts fabrikk, så som hjelpegutt på byggeplass. Slik kom han inn i maleryrket, og han organiserte seg. I 1938 var han ferdig utdannet maler, sier Bals.

Han innrømmer at han kjenner en ekstra nærhet til Sender (som Markus forenklet navnet sitt til) fordi de begge var malersvenner og jobbet med organisering av bygningsarbeidere.

Sammen med sin jødiske kamerat, blikkenslager Svend Gettler, var Markus dypt involvert i antifascistisk aktivisme. De smadret monterne der Ekstrabladet skrek ut sitt jødehat, de rev ned plakater – og klistret opp sine egne. Så seint som i 1942 ble han arrestert av tyskerne for dette – men unnslapp. Trolig ble han reddet av sitt mer norskklingende navn og at han forsto tysk, fordi han kunne jiddisk (et germansk språk hovedsakelig snakket av østeuropeiske jøder) og dermed skjønte hva tyskerne snakket om.

– I mai 1942 fikk Markus en advarsel om at han måtte gå under jorda og flykte til Sverige. Han og kona Esther kom seg over, men familiene deres ble arrestert da de forsøkte å komme seg i sikkerhet i nøytrale Sverige. De ble sendt til nazistenes utrydningsleire og myrdet.

AKTIVIST: Svend Gettler (øverst) var blikkenslagersvenn og ungkommunist. Sammen med Markus Sender knuste han blant annet montrene til fascistavisa Ekstrabladet i Oslo. Gettler ble myrdet i Auschwith i 1943.

Foto: Privat

Samholdet var sterkt

Markus Sender fortalte etter krigen at han som barn fikk kommentarer som «Jøde, jøde, sparer penger og kjøper fruktbutikk!», men at han stort sett håndterte det greit og at det var et sterkt samhold i arbeiderklassemiljøet han vanket i.

– Han var medlem i bokseklubben Fagen 26 (kortform for Fagforeningenes Idrettsforening av 1926) som var del av arbeideridretten. Politisk var det naturlig for ham å søke seg til kommunistene, han så seg rundt i Europa og så at det var de som kjempet hardest mot fascistene. Det var naturlig for ham å bli tiltrukket av kommunistpartiet som var sterkt engasjert i kampen mot dem som ville jødene til livs, forklarer Bals.

IDEOLOG: LO-advokat Viggo Hansteen.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Også gjennom læreguttgruppa i Malersvennenes forening, ei gruppe Markus var med å stifte, ble det diskutert strategier for å kjempe mot fascismen. LO-advokat Viggo Hansteen var involvert i disse diskusjonene.

Strategier mot fascismen

Jonas Bals skisserer opp ulike antifascistiske strategier.

• Forstå fascismen for å kunne bekjempe den. Fascismen er en selvstendig kraft og ikke bare et redskap for kapitaleierne.

• Å kjempe mot rasisme og anti-semittisme, å tilbakevise rasebiologien og den såkalt «vitenskapelige rasismen».

• Selvforsvar, og å være i stand til å ta fascismen før den blir for sterk. I mellomkrigstida var denne strategien sterkt knytta til arbeideridretten, særlig boksing og bryting. Organiserte arbeiderverngrupper stilte for eksempel i beredskap som vakter når mot Mot Dag debatterte med de mange nazistene i universitets- og gymnasmiljøet på Oslo vest.

• Å klare å gi svar på det fascistene påstår de har svaret på, særlig sosial nød og arbeidsløshet. Uten konkrete løsninger på dette driver en lett arbeiderklassen inn i armene på fascistene.

• Organisere de uorganiserte. Bals trekker fram dannelsen av forbundet for skog- og landarbeidere som et direkte mottrekk fra LO for å unngå at disse gruppene skulle bli mobilisert for fascismen.

Fortsatt en trussel

Disse strategiene er fortsatt aktuelle, sier Bals. Selv om han har skrevet en historiebok, er det mye å hente i historiske lærdommer for dagens antifascister.

– Fascismen ble grundig diskreditert, selv om den etter krigen overlevde bak lukkede gardiner. Når vi nå ser at den fascistiske trusselen kryper fram på mange områder, er det ekstra viktig å vite hva fascisme er.

Han trekker fram faren ved at deler at arbeiderklassen er i ferd med å bli arbeidende fattige, og at det er ekstremt viktig at fagbevegelsen får grep om dem. Hvis ikke er det en stor fare for at farlig tankegods av den typen Andrew Tate står for får slå rot.

– At alle er sin egen lykkes smed står i direkte motstrid til solidaritet som et middel til selvhjelp. Denne holdningen er jo ikke fascisme, men det er ganske tydelig hvilken retning det leder oss i, sier Bals.

FORFATTERen: Jonas Bals i Markveien på Grünerløkka, utenfor huset der familien Sender bodde. Bals har kommet med første bind om motstandskampen mot fascismen i Norge.

Håvard Sæbø