Erlend Tro Klette

etk@lomedia.no

OSLO: – Politikere liker å si at det lønner seg å jobbe. Min erfaring er at det gjør det ikke.

Andreas Sunde har jobbet som nattevakt i hotellbransjen i 80 prosent stilling siden januar. Nå tjener han bare 2–3000 kroner mer i måneden enn han fikk utbetalt av Nav som arbeidsløs.

Om han ikke tar ekstra skift på jobben, tjener han under 20.000 kroner i måneden etter skatt.

Sunde og kollega Alexander Karlsen, som har jobbet natt på hotell i snaut to år, er frustrert over lønna.

I utgangspunktet jobber de sju netter, for så å ha fri de neste sju. I praksis blir det derimot annerledes, for å overleve:

– Jeg tjener 280.000 i året før skatt. Da må jeg ta ekstra skift for å overleve – en gang jobbet jeg 21 netter i strekk, sier Karlsen.

– Nå sliter jeg med å få mat på bordet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd hvis ikke andre folk ble syke.

* Da Sunde og Karlsen ble intervjuet jobbet begge på samme hotell, men nå er ikke Karlsen lenger ansatt der. Han sier han likevel står inne for alt som sies i denne saken, og ønsker å fortelle hvordan han har opplevd å jobbe natt i hotellbransjen.

Helsefarlig

At nattarbeid er helseskadelig, er godt dokumentert i forskning. Det øker risikoen for blant annet psykiske plager, hjerteskader og kreft, i tillegg til den åpenbare forstyrrelsen av nattesøvn og naturlig døgnrytme.

En dansk undersøkelse fra 2017 konkluderte med at nattarbeid øker risikoen for dødsfall med 26 prosent.

Problemene med å jobbe om natten kjenner Sunde og Karlsen godt til:

– Vi ofrer veldig mye for veldig lite. Jeg klarer ikke å sove når jeg vil, det skjer ofte at jeg ikke vet forskjell på natt og dag, sier Karlsen.

– Jeg kunne trengt en sykmelding, men det har jeg ikke råd til. Da mister jeg diettpenger og ekstravakter.

Sola ser de sjelden, og på vinterhalvåret nesten aldri. Sunde fikk nylig beskjed fra legen om at kroppen hans har D-vitaminnivå under en tredjedel av hva som er normalt.

– Man går hjem når sola står opp, da sier kroppen at man skal våkne. Noen ganger får jeg ikke sove. Da må jeg bare gå på jobb uansett, jeg har ikke noe valg, sier Sunde.

Må låne

Sunde bor i et anneks i Asker, etter å ha brukt et år på å finne seg et sted han hadde råd til. Reisene inn til Oslo koster snaut 1600 kroner i måneden for togbilletter.

Karlsen bor i kollektiv i Oslo, men skulle gjerne bodd alene. Med en timelønn på cirka 250 kroner, inkludert tillegg for natt, blir det med drømmen.

– Jeg vil jo spare til noe eget, men jeg må bare prøve å få råd til husleia, sier Karlsen. Han syns det er slitsomt å hele tiden måtte tenke på penger.

Karlsen forteller at han låner penger av moren sin og kompiser, for å få råd til å bli med på kafé eller dra ut en gang iblant.

Noen ganger låner han også for å ha råd til mat og leie. Da gjelder det å spare penger der man kan – står det igjen lunsj fra dagskiftet på jobben, tar han det med seg hjem som matpakke.

Sunde sier at klærne hans er flere år gamle og at skoene bør byttes ut – han sparer penger ved å ikke være sosial.

– Vi har fritid, men har ikke råd til ferie i denne jobben. Min eneste ferie i år var begravelsen til bestefar i Stavanger, sier Sunde med et skjevt smil.

Bare overleve

En ting er at lønna er lav, arbeidet kan også til tider være belastende. Stort sett jobber de to på kontoret som «hosts» – altså verter. Mye av jobben foregår på PC, i tillegg til å bistå gjester når det trengs og å gå brannrunder noen ganger hver natt.

Men å jobbe på hotell i Oslo sentrum byr også på alvorlige utfordringer:

– Hver dag må jeg gå forbi et utsatt strøk klokka tolv på natta, og det er mange skumle episoder på vei til jobb. En gang kastet noen i en bil en stein i hodet mitt, helt tilfeldig. Det er mye rusbruk her, både utenfor og inne på hotellet, forteller Karlsen.

Han og Sunde forteller at de føler seg nødt til å trå til når gjester føler seg truet eller trenger hjelp.

En gang tok fem gjester inn på et lite rom på deres hotell for å ruse seg. Én av dem tok overdose. Karlsen måtte utføre livredning til ambulansen ankom – det var hans første uke på jobb.

– Vi ofrer så mye av helsa for å jobbe natt. Andre som jobber natt tjener mye mer, som i helsevesenet. Jeg ville ikke sitte der når jeg er 60 år og angre på livet, sier Karlsen.

At man jobber sju dager og så har sju dager fri, skal i teorien gjøre det lettere å leve med nattarbeidet.

Andreas Sunde opplever at han bruker flere dager på å snu døgnet, eller må døgne. Da går friuka veldig fort. Ikke minst når man uansett alltid er på jakt etter ekstra skift for å spe på inntekten.

– Man blir sliten og desorientert av å leve sånn. Det skjer at jeg ikke vet hvilken dag det er. Det er forskjell på å leve og overleve – jeg gjør ikke mer enn å overleve i denne jobben, forteller Sunde.

– Vi ofrer så mye av helsa for å jobbe natt, sier Alexander Karlsen (til venstre). Andreas Sunde har D-vitaminnivå under en tredjedel av hva som er normalt.

Erlend Tro Klette

Få alternativer

Det åpenbare spørsmålet er kanskje hvorfor Karlsen og Sunde ikke bytter jobb?

Svaret er for det første at det er lettere sagt enn gjort å finne ny jobb med bedre lønn. Særlig uten høyere utdanning.

Sunde kan tenke seg å bli lokomotivfører, men forteller at de høye opptakskravene gjør det vanskelig.

Karlsen har erfaring fra andre bransjer, men der varierte både vaktene og lønna. Selv om han nå tjener dårlig, er i det minste lønna i fast stilling forutsigbar. Lav inntekt er fortsatt bedre enn ingen inntekt.

Det andre problemet er at lønna er like dårlig i resten av bransjen. Kollegaer som har byttet arbeidsgiver tjener like lite. Ifølge Sunde og Karlsen er det beste man kan håpe på at arbeidsgiver betaler minstelønna på Riksavtalen, som de får. Alternativet er dem uten tariffavtale, som betaler mindre.

– Man tjener ikke mer noe annet sted, Riksavtalen er for lav. Vi er ikke fornøyde, det er altfor dårlig lønn, sier Sunde.

Verken han eller Karlsen ønsker at deres arbeidsgiver skal navngis, mest fordi de mener det er bransjen som helhet som er problemet. Sunde syns hotellene som går med store overskudd burde kunne lønne sine ansatte rettferdig («hos oss er det nesten alltid stappfullt»), men at de i stedet drives på en måte som utnytter folk.

– De vil åpenbart ha folk med små stillinger, gjerne unge som jobber ved siden av studier og ikke kjenner rettighetene sine. Veldig få ser denne bransjen som en karrierevei, mener Sunde.

Kritisk til omfanget av nattarbeid

– Nattevaktene var blant dem som kom best ut av vårt siste oppgjør, det var viktig for oss, forteller forbundssekretær Clas Delp i Fellesforbundet, som var forhandlingsleder for arbeidstakerne i årets lønnsoppgjør på Riksavtalen.

Der ble tilleggene for natt, kveld og helg økt med ti prosent, og nattillegget for nattevaktene fikk en særskilt økning på 13 kroner.

Delp mener det er uheldig at man har et mønster i bransjen der noen få tar hele belastningen ved å jobbe natt:

– Oppfatningen er at man må ha faste nattevakter. Det er ingen lov eller bestemmelse som sier at man må gjøre det sånn. I den enkelte klubb og bedrift kan man organisere annerledes, og fordele den helsemessige byrden ved å jobbe natt, sier forbundssekretæren.

– Man kan stille spørsmålet: Må det gjøres sånn i bransjen, å jobbe sju dager på, sju dager av? Det man har som verktøy i Riksavtalen er forhandlingsrett om vaktlister og arbeidstid på hver enkelt arbeidsplass. Har man gode forslag til løsninger, må man fremme dette.

Delp sier at lønnsnivået i bransjen er lavt, men at man uansett ikke kan betale seg bort fra problemene med varig nattarbeid:

– Det er godt dokumentert at veldig mye nattarbeid ikke er bra for helsa til folk. Får man mer betalt, blir ikke helseskadelig arbeid mindre skadelig.

Forbundssekretæren forteller at det også har vært et problem over mange år at arbeidsgiverne i bransjen ønsker mer deltid.

– Det har vært en utvikling mot at det skal være en fleksibel arbeidsstokk som skal jakte på ekstravakter. Det har vært en bevisst strategi fra arbeidsgiverne, mener Delp. Han sier at noe av det viktigste forbundet jobber for er å skape grunnlag for flere hele stillinger og mer forutsigbare vilkår for arbeidstakere.

– Man blir sliten og desorientert av å leve sånn, sier Andreas Sunde (til venstre).

Erlend Tro Klette