Roar var på jobb på verftet i Bergen den fatale dagen for 45 år siden: – Veldig dramatisk

Hanne Kullerud Nielsen

hanne@lomedia.no

BERGEN: Regnet plasker ned og vasker brosteinsgatene rene i byen mellom de syv fjell. Annet var vel heller ikke å vente i byen som et vanlig år har 231 dager med registrert nedbør. Magasinet er på rundtur på tuftene av industrivirksomheten rundt Puddefjorden: på Laksevåg, i Solheimsviken, og på Møhlenpris. Og vi har sikret oss lokalkjent guide i Roar Abrahamsen. Lederen av Fellesforbundets avdeling 5 har bygd båter i området.

Han gikk i læra og jobbet i mange år som platearbeider ved Mjellem & Karlsen.

BYSTRAND: Den gamle dokken ved Mjellem & Karlsen er blitt rensket opp og gjort om til strand for byens befolkning. Det grønne trebygget innenfor huser i dag Cornerteateret.

Håvard Sæbø

Forskningsfartøy

– Michael Sars, Marjata, Fridtjof Nansen.

Abrahamsen mimrer over skipsnavn. Skip han har jobbet på eller var med og lage. Han begynte som hjelpearbeider. Det var pikking av rust og maling på ubåtene ved Mjellem & Karlsen. Så gikk han videre som hjelpearbeider ved skipsbygging og videre som fagarbeider.

Bare et par steinkast lengre inn i Solheimsviken lå Bergens Mekaniske Verksteder (BMV).

Begge er historie nå. Og en helt ny bydel har reist seg på tuftene.

Abrahamsen tar oss med til gamle BMV Laksevåg som med sin tørrdokk i årevis har vedlikeholdt byens stolthet, seilskipet Statsraad Lehmkuhl, og som har hatt mange urolige år bak seg hva gjelder drift og økonomi og eierskap. Klokken på administrasjonsbygget henger der ennå, og den ruvende heisekrana på 850 tonn står som et minnesmerke over byens nære historie.

KRANEN: Restene av den store krana på BMV i Solheimsviken har fått nytt liv som kafé.

Håvard Sæbø

Stolt industrihistorie

Vi vandrer lengre innover i Solheimsviken. Turister og andre tilreisende kommer sjeldnere hit, på andre siden av Sydneshaugen og Nordnes, som skiller byens våte lunger Vågen og Puddefjorden. For det er jo Bryggen, eller det bergenserne kaller Tyskebryggen, som er kjennetegnet på Bergen by, sammen med tilliggende herligheter som Fløibanen og Fisketorget. Industri forbindes gjerne med områdene utenfor byen. På strilelandet.

Men Bergen har også en lang og stolt industrihistorie. Opp gjennom årene har det vært et mylder av små og store tekstilfabrikker, det har vært produsert sko og maling. Det fins ikke noe museum over industrien eller arbeiderkulturen i Bergen. Men arbeiderne selv har samlet historien. Bergen Jern og Metall avd. 5 fikk skrevet sin historiebok til 100 årsjubileet i 1990. Og de tidligere arbeiderne ved Bergens Mekaniske Verksteder fikk for noen år siden laget en digital programserie om BMV-kulturen.

VERFT: Det var tidlig verftsvirksomhet i Solheimsviken i Bergen.

Nasjonalbiblioteket

Og kunstnerne i byen har også tatt ansvar for arbeiderhistorien. En av dem som har stått fremst på denne barrikaden, er forfatter Stig Holmås. I romanen Regn, som også er satt opp som skuespill på Den Nationale Scene, levendegjør han livet rundt verftene i området rundt Solheimsviken, der fedrene gikk på jobb og bygde båter, mødrene holdt kontroll over heimen, mens ungene fulgte storøyde med på skipsbygging og stabelavløpninger.

«Damer i glinsende minkkåper snakket østlandsk til tusenvis av bruttoregistertonn. 'Jeg døper deg til M.S. Tananger. Måtte hell og lykke følge deg på alle hav'».

« … hvis ikke vi sveisere gjør jobben vår, så revner faen meg skipene i atlanterhavsstormene eller på Biscaya. De sprekker som såpebobler og går rett til bunns, med mann og mus.»

«Kast ikke stein på glasstaket. Her arbeides inne dag og natt» (Skilt på veggen ved siden av porten til BMV i Michael Krohns gate.)

Fra romanen Regn av Stig Holmås

«Familiebedrift»

Roar Abrahamsen vokste ikke opp rundt verftsindustrien i Bergen, men veien var likevel ikke lang da arbeidslivet skulle inntas. Det vil si, veien var lang fra Askøy til Mjellem & Karlsen skipsverft i byen. Men de kom seg dit i farens båt, en ombygd dory.

– Mjellem’en var en familiebedrift, sier Roar Abrahamsen, som hadde både sin far, en onkel, fettere og to brødre ved verftet.

– Min far kunne de stille klokken etter når han kom innover fjorden i båten sin.

Lange arbeidsdager

Det var et tøft liv på verftene. Og enda tøffere før Abrahamsens tid. Det skildres levende i programmene de ansatte ved BMV fikk laget, der tidligere ansatte og deres familier forteller. For verftene rundt Solheimsviken har sysselsatt veldig mange og brødfødt enda flere i perioder.

«Det kom tyske murere oppover for å sette opp bygninger, og til verftene kom det til og med arbeidere helt fra Østlandet», som det sies i «BMV-kulturen».

PÅ LAKSEVÅG: I dokken til BMV på Laksevåg pleier seilskipet Statsraad Lehmkuhl å få sitt årlige stell.

Håvard Sæbø

Krigene ute i verden ga god butikk for skipsbyggingen i byen. I nedgangstider, når oppdragene var få, kunne det bli nødsarbeid med veibygging andre steder for de ansatte.

Arbeidet var tungt, og HMS lå ikke fremst i hverdagen. I et av programmene fra BMV forteller en av arbeiderne at de måtte holde arbeidsklær selv, og at de gjerne gikk i en avlagt jakke og six-pence-lue.

– Lua var så full av olje at den nærmest var som en hjelm i seg selv, forteller en.

Karene jobbet 62 timers uke. Fra 6 om morgenen til 19 om kvelden. Var det overtid så kom de gjerne opp i 72 timer i uka. To matpauser var regelen i løpet av de lange arbeidsdagene. En halvtime frokost og en times middag.

Også konflikter

Noen konflikter har det også vært. I 1872 streiket håndlangerne i to uker, og det førte til at fagarbeiderne ble permittert. I 1903 var det ved BMV en lønnskonflikt som varte i tre måneder, og der arbeidsgiverne svarte med lockout. Det var den første streiken for arbeidsavtale i Bergen.

Den mekaniske industrien i Bergen kunne flyte på at de hadde godt kvalifisert arbeidskraft. Men da BMV omorganiserte driften helt på tampen av 1800-tallet, ble det reagert kraftig på at de hentet inn ufaglærte til jobben med luftklinking.

FAKSIMILER: Bergens Arbeiderblad 27. september 1975: «Dokkport brast, arbeider omkom» og 30. august 1985: «De ansatte får full kontroll».

Dokkporten brast

Roar Abrahamsen var på jobb på Mjellem & Karlsen den fatale dagen, 26. september 1975. To arbeidere jobbet på bunnen av tørrdokken, der Bjergingskompaniets «Sterkodder» var inne til overhaling. En buet vegg stengte mot den ytterste delen av dokken, som var blitt fylt med vann. Plutselig brast mellomveggen og vannet flommet inn. En av de to arbeiderne ble reddet av kamerater og en redningsbøye. Den andre ble ikke funnet igjen før de hadde greid å tørrlegge dokken igjen fem timer etterpå.

– Det var veldig dramatisk, og den omkomne hadde også en bror som jobbet på verftet og var med i redningsarbeidet, forteller Abrahamsen.

Ei ny tid i emning

I 1985 tok 500 ansatte ved BMV (Solheimsviken Verft) over den kriserammede bedriften i et forsøk på å sikre fortsatt drift. I 1986 greide de, med tidligere nestleder i klubben Kjell Høibraaten som adm.dir., å snu bedriften fra tap til overskudd og skaffe nye investorer. Men i 1989 seilte de siste fullt ferdigbygde skip ut fra Solheimsviken.

Mjellem & Karlsen ble i 2002 kjøpt av Carl Fredrik Seim med økonomisk støtte fra finansmannen Tor Arne Uppstrøm, men ble kort tid etterpå slått konkurs og overtatt av Magnus Stangeland. Seim fikk en lang fengselsstraff for slaktingen av verftet.

PÅ LAKSEVÅG: Den gamle dokken på Laksevågsiden av Damsgårdsundet er fortsatt i bruk, og den gamle krana er det mange som fortsatt vil bestå som et landemerke.

Håvard Sæbø

Nå er er det vokst fram en moderne bydel på verftstomtene. Nye, påkostede leiligheter omkranser Solheimsviken. Universitetsmiljøet, butikker, kafeer og finans dominerer området. På Møhlenpris er det det blitt badestrand der den gamle dokken til Mjellem & Karlsen lå. Områdenes gamle liv og historie er å finne igjen i enkeltelementer, som en propell og del av en kran på BMV, med navn på gamle bygg etter funksjonen de hadde.

– Tidene forandrer seg. Du kan ikke tviholde på fortida, sier Roar Abrahamsen.