Atle Rostad, tillitsvalgt i olja

To dramatiske politiske omveltninger har de siste to tiårene ført til en delvis nedsmeltning av den norske arbeidslivsmodellen. Først fikk vi et frislipp av bemanningsbransjen, deretter en utvidelse og deregulering av det felleseuropeiske arbeidsmarkedet gjennom EØS-avtalen. Kombinasjonen av disse to har vært katastrofal.

Når arbeidskraft behandles som en hvilken som helst konjunkturbestemt innsatsvare, kollapser selve grunnlaget for det ellers bejublede partssamarbeidet. Både stillingsvernet og lovrespekten smuldrer opp, arbeidsvilkår og produktivitet forverres. Kortsiktige, egoistiske profitører - derav mange kriminelle - tjener rått på utviklingen.

En tsunami av organisert løsarbeid har slått inn i flere bransjer, mens det politiske svaret siden 2007 stort sett har bestått i å dele ut øsekar.Etter finanskrisa har fortrengningen i arbeidslivet senket yrkesdeltagelsen blant bosatte i Norge. Likevel evner ikke våre folkevalgte, selv etter halvannet tiårs ensidig nedslående erfaringer, å ta problemet ved rota.

Innstramming?

Opposisjonsflertallet på Stortinget stemte nylig gjennom enkelte innstramminger: ulovliggjøring av ”fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag”, samt at kun fagforeninger med innstillingsrett kan godkjenne (avtale) innleie utover lovens strenge begrensninger.Førstnevnte endring er klart viktigst, og vil kunne bety mye for mange vikarbyråansatte så lenge regelen faktisk etterleves og håndheves. Erfaringer med bemanningsforetak tilsier imidlertid at disse med all mulig kreativitet vil sno seg rundt, og søke å videreføre sin lukrative, organiserte løsarbeidervirksomhet. Her må alle være på vakt.

Strengere kriterier for godkjenning av innleie er en god intensjon, men forutsetningen for at det skal virke etter hensikten er imidlertid ennå ikke til stede. For å komme dit, må vi få på plass en effektiv måte å stoppe ulovlig innleie i mangel av en slik avtale, det være seg gjennom pålegg eller straffeansvar. Uten det er innskjerpingen lite verdt.

Havner ikke i retten

Etter nåværende lovbestemmelser er det nemlig den innleide selv som må prøve det ulovlige innleieforholdet for retten gjennom en sak mot innleiebedriften – også etter lovendringen. Dette er et svært usannsynlig scenario, og skjer bare i helt spesielle tilfeller. Når man kjenner maktforholdene i arbeidslivet, sier det seg egentlig selv: gi meg den innleide arbeideren som både tør og kan påkoste å anlegge sak alene, med hele bransjens argusøyne rettet mot seg og sin yrkesframtid…

Ufarlig å bryte loven

I en rettssak oppnår man i beste fall fast ansettelse hos innleier. Utover det er lovovertredelsen helt risikofri. Virkemidlene loven oppstiller for å sikre sin egen etterlevelse er dermed håpløst utilstrekkelige. Utallige arbeidsgivere, også de vi gjerne liker å kalle ”seriøse”, bryr seg nemlig fint lite om de bryter loven så lenge ulovligheten i realiteten aldri vil prøves for retten. De navigerer ikke etter et moralsk, men et funksjonelt kompass. Dette paradokset er et stort politisk problem som må rettes opp i.

Tjener de kriminelle

Langtekkeligheten i rettstvister tjener kortsiktige interesser i særdeleshet. Behandlingstiden kan sågar overskride varigheten av selv større byggeprosjekter, mens de mest lyssky virksomhetene gjerne skifter ham allerede før stevning er tatt ut.Da må kartet tilpasses terrenget. Tilsynsmyndighetene må få den nødvendige myndigheten til å stoppe ulovlig innleie uten å måtte gå den lange veien gjennom rettssystemet.

Spekulerer i innleie

Innen vedlikehold i olja, hvor jeg selv er tillitsvalgt, er omfanget av innleieproblemet om mulig enda større enn i bygningsbransjen. Hos min egen bedrift har det vært nesten tre ganger så mange innleide i aktivitet som egne ansatte til og med juni i år. Samtlige store virksomheter på området har lenge spekulert i manglende rettsprøving av innleien.Det ville de nok også kunne fortsette med, hvis det kun var for lovens (svake) virkemidler. Men heldigvis finnes det andre verktøy til disposisjon for tillitsvalgte.

Kollektiv søksmålsrett

Rett etter valget i 2013 fjernet de blåblå den kollektive søksmålsretten fra loven. Men de kunne (selvsagt) ikke oppheve tariffavtalene. Både i fellesbilag 8 i NHO-overenskomstene og i flere andre tariffområder gjelder akkurat de samme begrensningene som i loven. Det betyr at en tarifftvist om innleie gjerne kan ende i arbeidsretten. For alle praktiske formål er dette en kollektiv søksmålsrett, men som dessverre har stått ubrukt siden bestemmelsens opprinnelse i 2012. Det bør være et tankekors for mange tillitsvalgte, men absolutt et verktøy å ta i bruk jo før jo heller. Det har vi gjort hos oss.

Som en hver annen rettstvist løses den ikke over natten, men vil likevel være ett av flere nødvendige verktøy i påvente av at et (nytt?) stortingsflertall innser behovet for et langt mer effektivt lovvern. Forhåpentligvis ”glemmer” de da ikke behovet for håndhevelse.

Lovregler uten effekt gjør rettsprinsipper til skamme. Det er ikke en rettsstat verdig.

Atle Rostad

Erlend Angelo