Atle Rostad

atle_fr@yahoo.no

Fellesforbundets ledelse foreslår svært utilstrekkelige skritt i retning av å regulere bemanningsbransjen. Da må i stedet landsmøtet ta ansvar og sørge for vedtak på høyde med utfordringene.

Bemanningsbransjen er systematisert løsarbeid, og hører dermed ikke hjemme i det norske arbeidslivet. Dens grunnleggende virkemåte undergraver selve essensen i et sivilisert og trygt arbeidsliv: stillingsvern, medbestemmelse samt gode rammer for varsling om kritikkverdige forhold.

Like viktig; den undergraver selve forutsetningen for å bygge fagforening – vårt viktigste fellesskap.

Undergraving på høygir

Bemanningsbransjen oppnår dette gjennom løselige arbeidsforhold, rendyrkede vertikale maktforhold og usikkerhet – som igjen fostrer frykt. Landsbymuren rundt de mest utsatte gruppene på arbeidsmarkedet slår store sprekker, en tsunami av innleie bryter gjennom demningene.

For bedriftseierne er dette selvsagt ikke noe problem. Ulempene med økte forskjeller i makt og rikdom og økt usikkerhet for hundretusener av familier bæres ikke av de stadig rikere eierne; de bæres av samfunnet, av oss.

Det samme gjør ulemper som ikke er like åpenbare.

Kvaliteten i bygg og industri lider av at oppsplitting gjennom innleie fra bemanningsforetak hindrer langsiktig kompetanse- og kunnskapsoppbygging.

Korte tidshorisonter i kombinasjon med ansvarspulverisering bidrar videre i negativ retning. I stedet for å fostre høykompetente, ansvarliggjorte ansatte, fremmer innleiemodellen en lavtlønnsstrategi på bekostning av god bedriftsorganisering og høy produktivitet.

Finnes intet troverdig forsvar

Det er derfor ikke til å begripe at ikke alle politikere på venstresiden tar helhetlig stilling til problemet. Enten man er sosialdemokrat eller sosialist, finnes det intet troverdig forsvar for løsarbeiderbyråene.

Det innser nå stadig flere miljøer, blant annet den bredt sammensatte Industriaksjonen som mener en klar forutsetning for å bevare og utvikle den norske kompetanse- og høyproduktivitetsmodellen er å regulere disse helt ut.

Styrke og troverdighet?

Også forbundets nestleder Steinar Krogstad så ei stund ut til å skjerpe tonen noe, både under høringene i Stortinget og etter avdekkingen av 5%-kontraktene i vinter. Han varslet at om ikke bemanningsbransjen skjerpet seg, ville landsmøtet kreve et forbud. Det var et friskt pust, men som likevel bygget på en illusorisk forutsetning om at løsarbeiderbyråene kan disiplineres og tilpasses den norske modellen.

En helt ny studie fra byggebransjen i Bergen tyder nemlig på at tilstanden slett ikke har blitt bedre. Denne bare bekrefter mange tidligere funn i Oslo. En intensjonsavtale med BNL om stillingsprosenter for innleide er syltynn dekning for argumentet om å ”vente med forbudskrav”, slik vi kunne lese denne uken.

Landsmøtet bør i aller høyeste grad kreve et forbud, og levere nettopp hva Krogstad hintet mot i vinter, selv om retorikken nå er nedtonet.

Minst like ille i industrien

Spektakulære eksempler på sosial dumping og grov utnytting av arbeidskraft er dessuten like vanlige i industrien som i bygningsbransjen, men har oftere gått under den politiske radaren.

En ny LO-rapport om arbeidskraftsituasjonen kan derimot endre på det, da den tegner et meget dystert bilde av utviklingen i industriarbeidsmarkedet:

Oppsvinget i sysselsetting i takt med konjunkturoppgangen har blitt kanalisert inn i bemanningsselskapene, særlig for tilreisende på korttidsopphold. Løsarbeiderbransjen er dermed en garanti for tre ting: at vi ikke klarer å integrere arbeidsinnvandrere i egne bedrifter, at nedgangen sysselsettingen blant bosatte fortsetter, samt at oppstykkingen av fagforeningsfellesskapet fortsetter.

På flere verft utgjør innleide nå flerfoldige ganger den faste arbeidsstyrken. Lavlønnstilbudet fra bemanningsselskapene gjør at verftene heller ikke søker innleie fra hverandre for å avhjelpe svingninger.

Med et svært dramatisk tilbakeslag for allmenngjøringen av RKL vil dette kunne bli en enda mer krevende dobbeltutfordring i framtiden.

Innleie hinsides alle normer benyttes også på de petrokjemiske landanleggene. Og når nye oljeinstallasjoner skal skrus sammen ute på sokkelen, står innleide i dag for opp mot 90% av arbeiderne på de flere av disiplinene. I praksis er det løsarbeid som gjelder, og tomrommet for arbeidstidsregulering på sokkelen forverrer situasjonen.

Utydelige regler utnyttes

Tarifftvister om innleie i industrien treneres lengre enn langt av arbeidsgiversiden. Med gjeldende lov- og tariffregler er utfallet dessuten uvisst. Innleiekampanjen begrenses av de altfor uklare reglene for innleie i dag, slik blant annet eksemplet fra Kaefer Energy viser. Tvisten har løpt i mer enn to år uten løsning, innleien når ofte opp mot 50%.

Lønnsdannelsen i industrien foregår i all hovedsak bedriftsvis, men fungerer ikke i møte med bemanningsbransjen. Denne sørger for at fagforeningene går splittet inn i lønnskampen. Arbeidsgiverne har lagt seg til en strategi som består i å teppebombe lokale arbeidskonflikter med innleide streikebrytere.

I praksis har de nå fått en historisk ny måte å sette arbeidsfolk opp mot hverandre i arbeidskonflikter. Man må nesten tro de klyper seg i armen, for det høres jo for godt ut til å være sant.

Som en konsekvens faller lønnsutviklingen i industrien ifra. Det innebærer at en større andel av lønnskravene vil pløyes inn i det sentrale oppgjøret på frontfaget. Samtidig blir handlingsrommet mindre med hensyn til å få på plass andre viktige reformer; en av frontfagets kjernefunksjoner.

Helt avgjørende veiskille

Industrien er dermed minst like hardt rammet som bygning. Fellesforbundets to største bransjer er altså så gjennomsyret av bemanningsselskaper at selve fokuset på tariffutvikling flere steder fortrenges av den desperate kampen mot innleie. Slik kommer vi oss slett ikke videre.

Vi kan tidvis være uenige om mye og mangt i dette mangslungne forbundet. Likevel; hvis vi ikke sammen klarer å ta prinsipiell stilling mot bemanningsbransjen – selve lakmustesten på om vi er en fagforening på høyde med utfordringene – vil det være et skudd mot vår troverdighet som arbeiderbevegelsens spydspiss.

Jeg har imidlertid tro på at over 500 kamerater vil hjelpe ledelsen å innse dette.

Godt landsmøte!