Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

– Jeg visste ikke at jeg var tater før jeg var 14-15 år, men jeg hadde hele tiden en følelse av at jeg var annerledes. At jeg ikke hørte til, forteller Iris Haug Holm.

Fant roen

Den 59-år gamle restaurantkokken vokste opp i det hun opplevde var en «vanlig» norsk familie.

Rotløsheten til Iris, og det som hun senere forsto trolig skyldtes en vanskelig oppvekst også for hennes mor, skapte så mange konflikter på hjemmebane at Iris flyttet.

Hos kjæresten ble hun tatt imot med åpne armer. De snakket et helt annet språk som Iris plukket opp. Det var romani.

Iris følte seg hjemme, og begynte å lure på om også hun kunne være romani, eller tater som det også kalles. Da hun klarte å få tak i dåpsattesten til moren, falt alt på plass. Moren til Iris var tater.

– Jeg fant en egen ro da jeg oppdaget det, sier hun.

Somrene tilbringes på Sanda camping en mil fra Bø i Telemark, men tross taterblod i årene, står den vogna på samme sted hele tiden. – Vi ser etter en mindre kjørevogn, så vi får reist litt også, sier Iris.

Roy Ervin Solstad

Skulle «fornorskes»

Allerede i 1584 kom en lov som slo fast at tatere ikke fikk ha opphold i Norge.

I 1897 ble Foreningen til Modarbeidelse av Omstreifervesenet etablert. Det var en misjonsorganisasjon som fikk i oppdrag av Kirkedepartementet å assimilere taterne, med andre ord å få taterne til å gi avkall på egen kultur og identitet.

Tvangssterilisering og opprettelse av barnehjem og arbeidskolonier skulle bidra til denne «fornorskningen».

Først i 1986 ble assimileringspolitikken avviklet og i 1998 ratifiserte Norge Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Taterne/romani-folket var en av fem som fikk slik beskyttelse i Norge sammen med sigøynere/romfolk, skogfinner, kvener og jøder.

Samme år kom en uforbeholden beklagelse fra regjeringen for behandlingen Norge hadde gitt taterne.

Musiker og historieforteller: Meningen med Elias Akselsens liv er å reise rundt og formidle taternes historie

– Ikke bare min kamp

Alt dette fant Iris ut da hun begynte å grave i sine røtter, og da kom også innrømmelsen fra moren. Hun delte imidlertid ikke Iris sitt syn på eget opphav.

– Dette er ingenting å være stolt av, Iris, sa moren min.

Men Iris hørte ikke på det øret, og har i voksen alder blitt en svært ivrig forkjemper for taternes rettigheter. Nå er hun nestleder i Taternes Landsforening.

– Jeg kjemper ikke bare min kamp, men mine besteforeldres kamp, understreker hun.

Interessen har smittet over på ektemannen, Terje Karlsen, som mange kjenner som faglig sekretær i Fellesforbundet. Det renner også litt taterblod i ham.

– En av mine oldefedre var tater, smiler Terje, som også sitter i styret i landsforeningen.

Iris Holm Haug stod på stand for Taternes Landsforening under Kulturytring i Drammen i juli.

Roy Ervin Solstad

Vil ha tatersenter

Totalt anslås det at det er rundt 30.000 tatere og etterkommere av tatere i Norge.

– Blant Fellesforbundets medlemmer finnes det helt sikkert mange tatere, så det hadde jo vært fint om flere ville engasjere seg, oppfordrer Terje Karlsen.

Nå står kampen om å få et senter for taterne, men det innrømmer de begge ikke er helt enkelt, da taterne ikke var bofaste, men reiste landet rundt som handelsfolk og håndverkere.

– I Holbergs gate i Oslo holdt Norsk Misjon blant hjemløse til. Hvis vi hadde fått det huset, hadde det vært et klapp på skuldra til taterne, sier Terje Karlsen.