Tekst: Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Foto: Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

På kaia i Verdal ligger to digre stålunderstell. Snart skal de ut i Nordsjøen og holde oppe produksjonsplattformer på feltene Edvard Grieg og Martin Linge. Utpå vårparten seiler de ut Trondheimsfjorden. Hva de 380 medlemmene i verkstedklubben på regionens største arbeidsplass da skal gjøre, er uvisst.

For selv om oljeeventyret dundrer videre ute på sokkelen, sliter norsk leverandørindustri med å sikre seg de store kontraktene. Oljeselskapene ser etter billigst mulige alternativer, og ender ofte opp med å handle i Asia. Åtte store prosjekter, verdt 25 milliarder kroner, er sendt ut av landet av de store oljeselskapene, med Statoil i spissen. «Asia-syken» preger altså leverandørindustrien.

– Vi er best

Slik sett er Kværner Verdal i en særstilling: De konkurrerer med europeiske verft, i Nederland, Spania og Italia – ikke asiatiske. «Jacketene» (understellene) de er spesialister på, er rett og slett umulige å frakte hele veien fra Korea til Nordsjøen. Foreløpig.

– Bedriften jobber med kontrakter på noen mindre fabrikasjoner. Vi har troen på det, sier klubbleder Ståle Knoff Johansen.

Klubben på Verdal er vant til oppturer og nedturer. De vet hvordan det kjennes med «kaldt verksted», med oppsigelser og permitteringer. Likevel, det er ingen farbar vei å henge med nebbet og deppe over usikre framtidsutsikter. Så de jobber på, for å sikre videre liv på verkstedet.

Superveteranen Terje Tuset, med 39 år på verftet, lar seg ikke merke med verken den sure vintervinden som visler over anlegget eller de tomme ordrebøkene. Han er sikker i sin sak:

– Vi har livets rett. Vi er kanskje de beste i Europa på dette her!

Tuset nikker over mot Edvard Grieg-jacketen. At det er her på Verdal man får kvalitet og trygg levering, det er i hans øyne helt opplagt. Det er det imidlertid ikke på bestillerkontorene hos mange av de store oljeselskapene – og særlig Statoil. Klubben er særdeles irritert over det de mener er Statoils manglende samfunnsansvar.

– Det er staten som eier Statoil, ikke omvendt, sier klubbsekretær Ola Larsen. Han mener myndighetene må gjøre sin del av jobben for å sikre jevnt tilsig av arbeid i leverandørindustrien, ikke minst ved å spre tildelingen av lisenser i tid.

Statoil har ikke svart på Magasinets henvendelser for å få deres syn på saken.

Billigere på sikt

Da det svenske oljefirmaet Lundin fikk tildelt utbyggingen av Edvard Grieg, valgte de Kværner som sin leverandør.

– Det er dyrere sveisere her, men det er billigere på sikt å få levert ferdig produkt til avtalt tid og kvalitet, sa prosjektdirektør Bjørn Sund til Teknisk Ukeblad.

Verdal-klubben sier det samme:

– Vi er kanskje ikke konkurransedyktige på anbudsprisen. Men vi tar dem på leveringsprisen, sier verkstedklubbens sekretær Ola Larsen.

Tidligere i år kom Rystad-rapporten, som viste at norske verft er konkurransedyktige – når man ser bak tallene. Ja, Rystad-rapporten viser faktisk at norske verft til syvende og sist er billigere enn sine asiatiske konkurrenter. Forsinkelser og store oppfølgingskostnader er årsaken. Selv om norske verft har høyere produksjonskostnader, blir sluttsummen lavere. De norske slår konkurrentene på bedre leveransesikkerhet, kortere tid på prosjektene og helt ferdige produkter – som ikke trenger månedsvis med (dyre) tilreisende ingeniører for å sikre at kvaliteten er god nok. For mens norske verftsarbeidere takler endringer i prosjektet som oppstår underveis, er evnen til akkurat det dårligere i Asia, ifølge Rystad-rapporten.

Skandaleprosjekt

Rystad-utvalget regnet ut kostnadene ved utbyggingene i kiloprisen på installasjonene. I kontraktene lå norske verft på 390 kroner kiloen, mot 300 i Korea. Men da installasjonene sto klare til bruk, var bildet endret. Da var prisen i Norge 440 kroner kiloen, mot 593 i utlandet.

Skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå er Yme, plattformen som må skrotes og hogges opp uten noen gang å ha vært i drift. Da den ble levert fra Abu Dhabi hadde den en mangelliste på 23.000 punkter. Prisen: Tolv milliarder kroner. Minst – for det baller fortsatt på seg med kostnader. Den norske staten tapte minst fire milliarder i manglende skatteinntekter.

Seint på høsten i fjor, ble nok en rapport om verftenes konkurranseevne, Konkraft-rapporten, levert. Der har representanter for oljenæringen sittet sammen med representanter for Fellesforbundet og LO og sett på mulighetene for norske verft i framtida:

– Rapporten viser at verdien av vår petroleumsvirksomhet er mer enn det vi greier å pumpe opp av bakken. Det dreier seg like mye om vår kompetanse og evne til faktisk å utvinne den, sier forbundssekretær Jørn Eggum i Fellesforbundet. For leverandørindustrien er den største og viktigste landbaserte industrien i Norge i dag.

Men går det i retning av at norske verft blir vedlikeholds- og sammenstillingsverft som ikke produserer komponentene selv? Verdal er nevnt som et av stedene der dette kan bli en realitet.

– Komponentene til Johan Sverdrup skal produseres i Kina og forhåpentligvis monteres her, sier Ståle Knoff Johansen.

Den store frykten både hos tillitsvalgte og i bransjen er at kompetansen for nybygg forsvinner ut av landet. Da kan ringvirkningene bli store. Uten større nybygg-prosjekter rammes hele næringskjeden, slår Konkraft fast.

For de ansatte er utsiktene usikre. Dersom ikke norske verft langs kysten vinner kampen om de store kontraktene, er ikke veien lang til permitteringer og på sikt oppsigelser. Dermed vil verftene miste kompetanse som er bygget opp over lang tid, og igjen stå svakere neste gang de skal konkurrere.

– For oss er det helt avgjørende at vi ikke mister kompetansen som er bygget opp her gjennom mange tiår, selv om det skulle komme en periode med «kaldt verksted», sier Johansen.

Produktiviteten

I Konkraft-rapporten slår partene fast at det er og blir kompetansen som er Norges sterkeste fortrinn i en rå, internasjonal konkurranse om byggekontraktene. Den største utfordringen er kostnadene, ifølge rapporten.

Derfor må produktiviteten til norske verft være i stand til å forsvare kostnadene.

– Oljeselskapene gir klare meldinger om at de har en utfordring med høye kostnader. Norske verft må ta dette på alvor om de skal vinne kontrakter på nybygging i Norge. Vi i arbeidsgruppen mener at norske verft kan være konkurransedyktige i tiden som kommer. Det er ikke for sent å gjøre noe, men bransjen må ta tak i utfordringene nå og styrke sin konkurranseevne, sier lederen for utvalget bak rapporten, Liv Monica Stubholt fra Kværner, til Stavanger Aftenblad.

Konkraft-rapporten peker på at den geografiske nærheten til sokkelen og det gode samarbeidet mellom de ulike leddene i produksjonen er viktige bidrag i å gjøre norske verft konkurransedyktige.

Et annet viktig punkt der norske verft må bli bedre er på standardisering. I dag skjer mye av produksjonen som skreddersøm for det enkelte prosjektet, og det er mye dyrere enn standardisert.

Skjebnetid

Neste år skal det avgjøres hvem som får byggingen av store deler til blant annet Johan Sverdrup-feltet 140 kilometer vest for Stavanger. Jørn Eggum i Fellesforbundet mener det er svært viktig hvordan det går med konkurransen om disse prosjektene.

– Oljedirektoratet presenterte for en tid tilbake en rapport som tilsynelatende konkluderte med at det ikke spiller noen rolle hvor plattformene bygges. Konkraft-rapporten konkluderer motsatt. Nå må vi sørge for at både næringen selv og myndighetene følger opp anbefalingene. Syretesten blir den forestående utbyggingen av Johan Sverdrup-feltet, påpeker Eggum.

Også Kværner Verdal håper å få en del av utbyggingen av gigantfeltet Johan Sverdrup. Lykkes de, vil kaia i Verdal igjen bli fødested for de svære stålinstallasjonene som bringer olje og velstand til Norge. Lykkes de ikke, er framtida igjen uviss.

– Vi har klart oss gjennom vanskelige tider før. Vi skal klare det igjen, sier klubbleder Ståle Johansen.