Petter Pettersen

petter@lomedia.no

Mens vi feiret grunnloven og vår egen selvstendighet på fjorårets nasjonaldag, kom ukrainske Serhii Yepur til landet.

Sammen med kona og deres to barn hadde han flyktet fra havnebyen Odesa og Putins invasjon og angrepskrig.

– Da krigen startet tenkte vi at det ikke ville vare så lenge, kanskje én uke eller én måned. Men det tok mye lengre tid og jeg bestemte meg for å flytte familien min bort fra Ukraina.

Etter en kortvarig periode i Romania, som ikke ga nok jobb eller inntekt for at familien kunne overleve, flykta de videre nordover til Norge. I likhet med 32 400 andre ukrainere på flukt i fjor.

Språk i industrien

Det ble til slutt Kongsvinger for den ukrainske familien. Her går sønnen på 12 og datteren på 16 år på skole. Norsken tok det ikke lang tid før barna behersket nokså greit, ifølge faren.

Kona er konditor og jobbet som det i rundt ti år i hjemlandet, men uten engelskkunnskaper blir det vanskelig. Hun går derfor på norskkurs i håp om å få jobbe med faget sitt etter hvert.

For Serhii selv har det vært vanskelig å knekke den norske språkkoden. Intervjuet med Magasinet Styrke foregår på en blanding av norsk, engelsk og ukrainsk. Svarene på morsmålet leses inn på telefonen før en app oversetter til norsk eller engelsk for ham.

– Jeg er gammel og lat, men jeg skal lære norsk, smiler han.

I april i år startet han på språkopplæring ved industribedriften Schutz. De produserer rundt 400.000 plasttanker til industriell bruk i løpet av året.

Bedriften har en avtale med den kommunale voksenopplæringa og Nav om å ta inn flyktninger i kortere tidsrom for språkopplæring og arbeidstrening.

– Vi har mange inne på omvisning, men det er en intervjuprosess i forkant. For de må ønske være her og de må passe inn, sier hovedtillitsvalgt Kai Fjeld i LO-forbundet Styrke.

Slik påvirker Putins krigføring også plastindustrien i Innlandet.

Det har vært vanskeligere for den 42 år gamle familiefaren å lære seg norsk, enn det var for hans to barn. Men han er fast bestemt på at han skal lære språket fordi det gir han mange flere muligheter.

Kasper Holgersen

Forsørger familien

I Ukraina hadde 42 år gamle Serhii utdanning som ingeniør, men jobbmarkedet gjorde at han jobbet med salg i ulike bransjer.

Inntekten han og kona tjente brukte de på seg selv og barna, men også på foreldrene sine og på Serhiis bestemor.

Både foreldrene, svigerforeldrene og bestemoren har blitt igjen i og rundt Odesa. En strategisk viktig havneby som jevnlig har vært utsatt for bomber og angrep siden krigen startet.

Hver måned sender familien fortsatt penger til de eldre slektningene. Derfor har det også vært helt avgjørende å få inn noe mer enn pengene fra sosialhjelpen.

– Det er ikke noe for meg for jeg har alltid tatt vare på familien. Derfor snakket jeg med ledelsen her og fikk et vikariat.

Mest kroppsspråk

I dag jobber han på REKO-avdelinga til bedriften. Der smelter de brukte plasttanker om til paller. Men norskkunnskapen er fortsatt ikke helt på plass.

Heldigvis består arbeidsuniformen av både hørselsvern og noen ganger ansiktsmaske, så de kommuniserer uansett aller mest gjennom hender og kroppsspråk. Så er det i tillegg 18 nasjonaliteter i bedriften, der flere av dem snakker russisk, som gjør det lettere.

– På jobb går det helt fint. Jeg forstår fordi jeg kan arbeidsoppgavene og kjenner prosessene her, selv om jeg ikke alltid kan svare sjefen min på norsk.

Det gjør noe med selvfølelsen og tryggheten når du må manøvrere på språk du ikke kan flytende. Og når du har fire språk i hodet som Serhii – ukrainsk, russisk, engelsk og norsk – kan det være en krevende prosess å oversette dem imellom.

– Men jeg må lære meg norsk skikkelig. Da er det mange jobbmuligheter som åpner seg og jeg kan bygge en karriere her.

Tankene som produseres på Kongsvinger brukes til industriell bruk og selges til bedrifter i hele Norden. Her lyses de opp for å sjekke at det den er i orden og uten hull eller andre mangler.

Kasper Holgersen

Viktig for integrering

Og mulighetene som finnes er han ikke eneste ukrainer som har sett.

Arbeidsminister Tonje Brenna kunne nylig rapportere om at nesten 85 prosent av de ukrainske flyktningene som hadde tatt introduksjonsprogrammet, nå er i utdanning, arbeid eller andre kvalifikasjonstiltak, skriver Kommunal Rapport.

Kongsvinger tok imot 120 ukrainere i fjor og skal bosette 130 i år.

Samarbeidet med bedrifter i regionen har vært veldig viktig for Glåmdal Interkommunale Voksenopplæringssenter (GIV):

– Det gir mulighet til å praktisere det språket som det undervises i på skolen. Arbeidsplassene er også en viktig arena for å få forståelse av hvordan det norske arbeidslivet fungerer, skriver daglig leder Gry Høgberg i en e-post.

I tillegg til å lære om konkrete ting som sikkerhetskultur på arbeidsplassen, trekker hun fram mulighetene det gir for å bygge nettverk og åpne dører til jobb etter praksisen.

1 av 4 ukrainere i alderen 20–66 år og som har innvandret til Norge etter Russlands invasjon er i jobb i juli 2024, ifølge tall fra SSB.

Å delta i det norske arbeidslivet er veldig viktig i integreringa, ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI). I tillegg til å få nye relasjoner og bekjentskap, gir det selvstendighet, økt tilhørighet og er en stopper for fattigdom og forskjeller.

– Helt problemfritt

Men hvordan har det vært for de ansatte ved plastbedriften i Kongsvinger med stadig nye kolleger som lærer seg norsk?

Jo, utelukkende positivt, skal vi tro tillitsvalgt Fjeld.

– Det har vært helt problemfritt. Så synes mange det er veldig ålreit at vi kan yte litt mer for andre, og at vi kan oppfylle samfunnsoppdraget om at de skal integreres.

For tillitsvalgt Kai Fjeld og resten av kollegene har det kun vært positivt å få Serhii og andre flyktninger inn i bedrtiften.

Kasper Holgersen

Arbeidsspråket er i hovedsak norsk, men språkbarrieren har vært minimal. Om det har vært noen utfordringer, har de dratt nytte av at det er flere som snakker lignende eller samme språk.

I tillegg mener Fjeld det er avgjørende at de som starter hos dem har et ønske om å jobbe og om å bli integrert.

– Det har vært en vilje og en driv som gjør det veldig morsomt å jobbe med, og den beste måten å lære seg norsk på er å jobbe. Da er et samarbeid mellom bedrift og kommune kjempeviktig. Og jeg synes det er morsomt å se at det fungerer så godt også.

Daglig leder Erik Platek i Schutz vektlegger også samfunnsansvaret de tar på seg med glede ved å ta imot ukrainere for at de skal integreres.

De ser på det som en vinn-vinn-situasjon:

– Selv om det krever litt ekstra tilrettelegging, er det uten tvil en givende, viktig og riktig handling for både individene og samfunnet, skriver han i en e-post, og legger til at de ser fram til å fortsette samarbeidet med kommunen.

Fast jobb

Serhii forteller at han er evig takknemlig for at han fikk sjansen til å tjene egne penger, at han fikk en fot innenfor døra inn til det norske arbeidsmarkedet og fikk sin første jobbreferanse i Norge gjennom språkopplæringa og vikariatet hos Schutz.

– Det er veldig viktig fordi det er vanskelig å finne en jobb hvis du kommer hit uten noen bakgrunn eller referanser. Det er veldig fint at de har gitt meg og andre denne sjansen fordi det er et viktig første steg inn i det norske samfunnet, sier han.

Når vikariatet hans er over ved plastbedriften ser det ut til at han forsvinner videre til en annen industribedrift i området.

Der har han fått et tilbud om fast jobb. Framtida ser lys ut, hvert fall i Norge.

Om han og familien noen gang flytter tilbake til hjemlandet, kan han ikke gi et endelig svar på. Barna vil bli værende her, for de gode utdanningsmulighetene gir dem utsikter til et godt liv. Men alt avhenger av om og når krigen er over.

– De aller fleste ukrainske jeg kjenner vil tilbake til Ukraina. Men for oss avhenger det av hvor lenge krigen varer. Kanskje er den over i morgen og vi kan flytte tilbake, kanskje ikke. Det vil være vanskelige tider og mindre muligheter der uansett når eller hvordan krigen ender, understreker Serhii.