Kai Hovden

kai@lomedia.no

Vivian Solhaug er tillitsvalgt hos Nammo, og jobber til daglig med planlegging av produksjonen av «tolvsju» – 12,7 millimeter patroner til bruk i mitraljøser og rifler.

– Det er hektiske dager.

Mye handler om å etterfylle lagre etter at en rekke nasjoner har donert utstyr til Ukraina. Men hos Nammo var det høyt tempo også lenge før Russland gikk inn i Ukraina.

– Vi er ikke avhengige av denne krigen – vi skulle gjerne vært den foruten, sier Solhaug.

Hvem som er kunder av Nammo, vil hun ikke gå inn på. Det er norske myndigheter og et eksportkontrollregelverk som kontrollerer alt salg av forsvarsmateriell.

128 år med ammunisjon

Allerede i 1896 startet ammunisjonsproduksjonen på Raufoss, den gang under navnet Rødfos Patronfabrik. Dermed har generasjoner vært vant til å leve tett på denne typen produksjon, og plasseringen var strategisk valgt.

Mjøsa ligger som en beskyttelse mot eventuell invasjon fra Sverige.

Nå er også svenskene med i Nato, og verden ser ganske annerledes ut. Men fremdeles er sikkerheten avgjørende.

Vi spør om den pågående krigen i Ukraina har ført til enda strammere tiltak for Solhaug og hennes kollegaer.

– Det er nok iverksatt flere tiltak, men ikke av den inngripende typen som vi merker i arbeidshverdagen, forteller hun.

Produksjonen og produktenes natur tilsier at det fra før har vært satset stort på sikkerhet rundt anlegget.

Bevisst på hvor hun jobber

Det er ikke mangel på folk som har søkt seg til Nammo, men hvilke tanker gjør du deg når det du er med på å produsere potensielt kan ta liv?

– Det er selvsagt noe du må tenke på før du søker deg hit, sier Solhaug.

Det er ikke alle som ønsker å jobbe med produksjon av ammunisjon, slår hun fast.

Selv har hun vært hos Nammo i 27 år, først som operatør og nå som funksjonær takket være ledere som så potensialet i henne.

– Som nasjon er det viktig å ha et sterkt forsvar. Derfor mener vi det er viktig å produsere det vi gjør. Her i området er det så innarbeidet, men du må ta et bevisst valg om du synes dette er greit å jobbe med, sier hun.

Solhaug er klar på at det ikke passer for alle. Det kommer både av hva sluttproduktet i ytterste konsekvens kan brukes til, men også av at du kan bli arbeidende på en linje hvor eksplosiver er en del av arbeidshverdagen.

– Du blir jo heller ikke ambulansemedarbeider om du ikke tåler å se blod, illustrerer hun.

Bildet viser montering av M72 panservernrakett. Våpenet ble i sin tid utviklet i USA, og har vært brukt av det norske forsvaret siden 1966, ifølge Store norske leksikon. 

Nammo

Åpen samtale

Fredrik Tangeraas er konserndirektør for kommunikasjon i Nammo. Vi har spurt ham om hvilke rutiner selskapet har ved nyansettelser, mer presist når det kommer til dette å produsere ammunisjon.

– Nammo lager både sivile produkter som jakt- og konkurranseammunisjon, sjøsikkerhetssystemer og rakettmotorer til romfart, samt spesialammunisjon og rakettmotorer for missiler som skal bidra til å styrke Norges, Nordens og NATOs forsvarsevne. Det er viktig at Nammo-ansatte har et bevist forhold til markedene vi betjener og produktene vi lager, og som en del av ansettelsesprosesser er det naturlig å ha en åpen samtale om det, om rammene vi jobber innenfor og etikk, svarer Tangeraas i en e-post. 

Han forteller videre at de ansatte er stolte av hva de bidrar til via jobben.

– Når det handler om Nammos samfunnsoppdrag, som er å bidra til å styrke Norges, Nordens og NATOs sikkerhet, så opplever vi at det er noe som skaper mye stolthet og engasjement blant våre ansatte. 

Vivian Solhaug forteller at det også jevnlig sendes ut e-poster knyttet til etiske retningslinjer og sikkerhet, eksempel; hvilke regler gjelder ved tjenestereise med mer.

Ikke opplevd ubehag

Historikken tilsier vel at det ikke er på Raufoss folk hever øyenbrynet dersom du forteller at du jobber hos Nammo. Men vi spør allikevel Solhaug om hun har opplevd reaksjoner.

– Jeg har aldri opplevd at noen har reagert på hvor jeg jobber, og kjenner heller ikke til at noen andre har erfart noe slikt. Men jeg har heller aldri flagget høyt hva jeg jobber med verken her eller i tidligere jobber, sier hun.

Men så er hun ikke av typen som snakker så mye jobb privat.

Solhaug ser ikke bort fra at det finnes folk i lokalsamfunnet som har andre tanker om ammunisjonsproduksjon enn henne og kollegaene, noe som må være helt greit.