Tri Nguyen Dinh, LO-Aktuelt

tri.nguyen@lomedia.no

Hun er i ferd med å bli tidenes beste norske, kvinnelige svømmer, Sara Nordenstam. Det har ikke helt gått opp for henne, men det er et faktum. Den sensasjonelle bronsemedaljen i Beijing er historisk. Det er en prestasjon uten sidestykke sett i forhold til forutsetningene Norge har som svømmenasjon. Det var så stort at Kong Harald i seiersrus mente at det måtte være den største prestasjonen Norge bidro med under sommerens leker. For å sette det i perspektiv minner vi om at Norge hentet hjem tre gull og fem sølvmedaljer i Beijing.

– Der og da var det helt uvirkelig, det er det nesten fremdeles, sier Sara.

– Selv da jeg leste resultattavlen gikk det ikke opp for meg. Jeg måtte lese den om og om igjen. Det er mange jeg kan takke for at det gikk så bra. Familie, venner, trenerne, landslagskamerat Aleksander og sponsorer, sier hun ydmyk.

TAKKER LO For Sara handler ikke idrett om penger. Det handler om idrettsglede og prestasjoner. Det handler om å få ting til å gå rundt: Ha et sted å bo, mat på bordet og ressurser til å trene. Det er ingen selvfølge. I en alder av 25 er hun av og til fortsatt avhengig av støtte fra mor og far. Det er ikke noe hun er stolt av.

– Man blir ikke rik av å svømme i Norge, men det er heller ikke målet. Sponsorer er veldig viktig for oss svømmere, og særlig for norske svømmere da det er en liten idrett her i landet. Jeg vil rette en spesiell takk til blant andre LO fordi de har vært med og støttet svømmeforbundet lenge, og jeg håper vi kan ha et samarbeid også i framtida, sier Sara.

– Det var spesielt tydelig at økonomisk støtte er viktig før OL og det var mye av grunnen til at Norge lyktes tror jeg. Med midlene fra LO kom vi oss på treningsleir, den såkalte LO-leiren, i Spania. I Calella fikk vi høydetrening og trening på langbane (50meters basseng, red.anm.). Det var sunn og bra mat, ren luft og hotellet var helt topp. Det sto frisk frukt og bød seg fram, forholdene var helt perfekte. Før OL og konkurranser må hodet være på rett plass.

Sara forteller at det er spesielt vanskelig å være i Norge i mai og juni. Da titter solen fram og været blir varmere. Venner og parkliv tar mye fokus fra treningen. Det er rett og slett vanskelig å dra på Tøyenbadet når du vet at vennene dine drar på stranda.

– Hadde det ikke vært for LO-pengene hadde det ikke blitt leir, da måtte vi trent på kortbane hjemme i Norge. De gode forholdene i Calella ga oss det lille ekstra som kan være avgjørende om man får suksess eller ikke, forteller Sara.

SVØMMEFLYKTNING LO-Aktuelt møter henne i et lite tettsted langt inne i skogen, over riksgrensa, nærmere bestemt i Älvdalen i Sverige. Så hva gjør en nybakt medaljevinner fra OL i Beijing i disse usentrale trakter?

Jo, hun trener, trener for harde livet. For å hente flere medaljer, som hun har en del av fra før, kan man ikke ligge og slappe av. Klokken har bare så vidt rundet åtte om morgenen før Sara er på plass ved bassengkanten. Da er det på tide å varme opp kroppen, komme i gang. To timer med svømming venter. Og det er bare dagens første økt, av totalt fire økter som består av svømming, styrketrening og basistrening. Til sammen ca. seks timer med trening hver dag når hun er på treningsleir. Det blir mye svette i løpet av en dag når man er toppsvømmer. Man blir ikke en svømmer hvis man ikke er glad i å trene: Sara trener vanvittige 340 dager i året, riktignok er ikke alle dagene like intense.

– Vann er et fremmedelement for mennesker, forklarer Sara.

– Derfor må jeg være der mye for å bli i ett med vannet, bli en fisk, sier hun før hun hopper uti det svenske klorvannet.

Grunnen til at vi må til Sverige for å treffe Sara er merkelig, men fornuftig nok: Oslo har bare en langbane. Norge er det landet i Skandinavia som har færrest slike baner, med bare tre stykker totalt. Til sammenligning har Reykjavik tre langbaner. Reykjavik ligger i et land hvor det finnes like mange innbyggere i hele landet som det finnes i Oslo. Da begynner vi å nærme oss forklaringen til hvorfor vi befinner oss inni skogen hos søta bror: Det finnes altså et slikt basseng her i Älvdalen. De har 4 000 innbyggere. Sara må altså reise på treningsleir for å kunne svømme på langbane så mye hun vil. Forrige sesong hadde hun over 200 reisedager.

FLERE VIL SVØMME – Tenk hvilken svømmenasjon Norge kunne vært hvis forholdene lå til rette. Hva hvis flere kunne satset på svømming på heltid. Da kunne vi virkelig konkurrert med de beste. Drømmen er i første omgang at vi får opp interessen i Norge slik at myndigheten vil satse på flere og bedre svømmeanlegg, det ville vært bra både for toppen og bredden. Ingenting er bedre enn om mine medaljer i mesterskap kan få flere unger til å interessere seg for svømming og sunn idrett. Da er alt slitet på treningene verdt det.

Allerede nå har interessen for svømming eksplodert. Etter at Sara og Aleksander Daler-Oen gjorde OL-suksess har flere fått øyne opp for svømming. Svømmeklubbene får henvendelser som aldri før og køene vokser. Det er rett og slett ikke kapasitet nok til å ta imot alle på grunn av de dårlige forholdene i Norge.

– Det er tragisk at vi må si nei til så mange. Hvis Norge hadde bygd flere 50 meters bassenger så er ikke det bare bra for eliten, men også for unge og gamle. Vi kunne hatt flere kurs i svømmeopplæring, babysvømming, vanngymnastikk, synkronsvømming, mosjonssvømming, svømming for blinde og funksjonshemmede blant mye annet. I tillegg kunne de som vil satse på svømming ha bedre tilgang på langbane enn vi har i dag. Et 50 meters basseng er rett og slett større og kan brukes av flere. Det tror jeg også er samfunnsøkonomisk med tanke på folkehelsa.

FORBILDE Sara er medlem, og en viktig del av Lambertseter Svømmeklubb. Det er her hun har vokst opp og utviklet seg. Fra å være liten og uerfaren har hun nå blitt suksessfull og verdensvant. Hun har blitt det store forbildet for mange yngre svømmere.

– Svømmingen har gitt meg så utrolig mye, så har jeg muligheten vil jeg gi noe tilbake. Det er givende å vite at man kan inspirere andre. Jeg tror mange blir motivert når de ser at hullet mellom verdenseliten og klubbsvømmere i Norge ikke er uoverkommelig, en av deres egne har jo klart det. Saras OL-medalje har nok inspirert mange, men den har også inspirert Sara sjøl. Etter å ha vurdert å legge opp like før OL har hun nå skrinlagt den tanken. Nå er det OL i 2012 som gjelder. Men før det blir det både VM og EM, sistnevnte mesterskap går allerede nå i desember.

– Nå skal jeg bare kjøre på framover. Dette er bare begynnelsen. Da jeg var ti år hadde jeg som drømmemål å ta medalje i OL. Nå er drømmemålet mitt å ta gull. Jeg har jo klart å oppnå drømmemålet en gang før, så man vet aldri. Jeg vet i alle fall at jeg kan svømme fortere enn jeg gjør nå, vet hva jeg må utvikle for å bli bedre.

Til det kreves det trening og atter trening. På langbane. Det betyr flere reisedøgn for Sara. Etter oppholdet i Älvdalen får hun to dager i Oslo, før det bærer av sted igjen. Da til Kypros med landslaget.