Pål Hellesnes, journalist i Klassekampen

Under debatten om valg til LOs ledelse på kongressen sa kokken Helge Galtrud fra Oppland «Velkommen til Jurassic Park», med referanse til lukkede og lite demokratiske prosesser. Har poenget hans mer allmenn gyldighet for LO? Er LOkongressen et politisk verksted for alle, eller prega av bøttekottpolitikk og bakromsavtaler?

Medaljens forside: LO er med sine 867 000 medlemmer ryggraden i norsk arbeiderbevegelse. Gjennom å være med i LO kan en menig arbeider påvirke ikke bare sine egne arbeidsforhold, men også viktige spørsmål i norsk politikk. Gjennom LO har man sikret arbeidsmiljølov, medbestemmelse og tiltak mot sosial dumping.

Medaljens bakside: LO er en topptung, tungrodd organisasjon, som gjennom historiske politiske bindinger sikrer aksept for politikk store deler av medlemmene ikke har interesse av. Gjennom LO har norske arbeidere fått moderasjonslinje, og aksept for store pensjonskutt.

Begge disse sidene kommer godt til syne når LO samles til kongress. På den ene sida er kongressen en imponerende oppvisning i arbeidermakt. Dette er plassen der en butikkarbeider fra Trondheim kan komme og fremme krav om sikring av uførepensjon, og kanskje vinne flertall og påvirke hele landets regjering. Dette er plassen der en industriarbeider fra Karmøy kan stille Norges statsminister til veggs for manglende industrikraft. På LO-kongressen kan et lokalt medlem gjennom sin forening få fremmet forslag som ender opp med å få avgjørende innflytelse på norsk politikk. For oss som mener arbeidsfolk bør ha makt i samfunnet er det rent ut sagt vakkert.

Men dette er også et arrangement der det finnes tusen synlige og mindre synlige filtre, som friserer og blokkerer grunnplansaktivistenes meninger. Til årets kongress stilte medlemmene 1410 forslag. Det er et imponerende engasjement. Men hvor mange av disse endte opp med å være «ansett innarbeida» i hjel? Og hvor mange tydelige standpunkt forsvant i redaksjonskomiteens tåke? Selv om et forslag har tilslutning fra et stort flertall av LOs medlemmer, er det slett ikke sikkert at det ender opp med å bli vedtatt på LOs kongress – spesielt om det er politisk kontroversielt.

Det er ikke noe mystisk i dette. I alle store organisasjoner eksisterer det en spenning mellom styring ovenfra, og makt nedenfra. De som sitter i tunge posisjoner får et annet perspektiv på sakene, enn menige medlemmer. Hensynene man skal ta er annerledes, og både politiske saker og muligheter framstår på forskjellig vis. Det er heller ingen hemmelighet at i arbeiderbevegelsens historie har begrepet «arbeiderstyre» tidvis tatt form av «styring over arbeiderne», heller enn «styre av arbeiderne».

Nylig reiste boka «Deltakerne» friske spørsmål om hvordan folk fl est kunne få mer makt i samfunnet gjennom deltakende demokrati, og hvordan arbeidere kunne få mer makt over egne arbeidsplasser. Bokas hovedpoeng er at om man viser tillit til folk, og gir dem makt til å påvirke egen virkelighet, tar folk fornuftige valg. Organisasjonene blir vitalisert, og arbeidet effektivisert. Muligens kunne boka være nyttig lesning foran neste LO-kongress, om fire år.

LO-Aktuelt nr. 9/2009