Jan-Erik Østlie (LO Media)

Avisa Klassekampen har intervjuet statsminister Jens Stoltenberg som uhemmet skryter av den norske modellen der arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene velger å snakke sammen isteden for å gå til åpne konflikter – sånn vi i disse dager ser det for eksempel i Frankrikes gater. Tidligere var det Hellas og Spania som ble rammet.

Og bak det hele sitter regjeringen Stoltenberg med den økonomiske kontrollen og synger. Ikke lenger Internasjonalen, men Ivar Aasens ”Mellom bakkar og berg ut med havet, heve nordmannen fenge sin heim”. Sånn styrer vi unna sosial uro i verdens rikeste land.

Kanskje burde Stoltenberg tatt en tur innom Richard Wilkinson også, den engelske forskeren som har ”bevist” at jo mindre forskjeller det er i landet, jo bedre har vi det. Wilkinson tar imidlertid andre seg av, den siste som jeg hørte lovprise den britiske forskeren var professor Per Fugelli, sosialmedisiner og årets vinner av Karl Evang-prisen

I Europa er det politikernes varslede kutt i velferdsgoder, og særlig i pensjonsrettighetene, som kaster bensin på det politiske bålet. Men det har ulmet lenge. Finanskrisa forsterket det hele.

Og om ikke finanskrisa er ille nok, så er også høyrekreftene på sterk frammarsj. Noen av dem har til og med slagord og retorikk som vi burde få frysninger på ryggen av. Og de nærmer seg furet værbitt også. Vårt naboland Sverige opplever en høyrebølge som er skremmende for flere enn dem som opplevde andre verdenskrig.

Med dette bakteppet er det sjølsagt godt og trygt med den lovpriste norske samarbeidsmodellen, sist feiret av mange menn i mørk dress da Hovedavtalen rundet 75 år.

Til KK sier statsministeren: ”Den (den norske pensjonsreformen) sikrer både gode pensjoner, gjør det lønnsomt å jobbe og sikrer økonomien i folketrygden. Det har vi fått til i god dialog med fagbevegelsen. Jeg har inntrykk av at den dialogen har de lite av i Frankrike.”

Samtidig understreker Stoltenberg at han ikke lar seg uroe av utviklingen på gateplanet i Frankrike. Fordi vi holder orden i økonomien og sikrer lav arbeidsledighet pluss har et mye mer rettferdig skattesystem, så unngår vi søreuropeiske tilstander i Norge, mener Stoltenberg. Dessuten har vi fagforeninger som tar ansvar for helheten – også i økonomien.

Paradokset her til lands er politisk. For mens den tilstanden som statsministeren beskriver også hylles av både den konservative Kåre Willoch og radikale røster langt til venstre for sosialdemokratene, blåser det også en høyrevind i Norge.

Siden det foreløpig bare er på meningsmålingene partier som Høyre og Fremskrittspartiet har fått et solid flertall, så kan vi kanskje koste på oss å kalle dette for en flau bris. Men fortsetter denne vinden, og øker den i styrke, bør vi nok begynne å snakke om mer enn fornybar energi og det geniale ved vindkraft.

Det mest betenkelig av alt, sånn jeg ser det, er at den politiske venstresida – den som befinner seg til venstre for arbeiderpartiet – for tida er mer død enn rød. Og er alt annet enn det korrektivet den i sine beste stunder kan være til en høyredreid sosialdemokratisk politikk.

Fortsetter denne utviklinga er jeg redd vi kan få søreuropeiske tilstander i Norge også. Det er litt rart at sosialdemokratene alltid må få en kald høyrevind i ansiktet før de tar på seg anorakken, skjønner alvoret og skifter kurs.

Jan-Erik Østlie (LO Media)

Avisa Klassekampen har intervjuet statsminister Jens Stoltenberg som uhemmet skryter av den norske modellen der arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene velger å snakke sammen isteden for å gå til åpne konflikter – sånn vi i disse dager ser det for eksempel i Frankrikes gater. Tidligere var det Hellas og Spania som ble rammet.

Og bak det hele sitter regjeringen Stoltenberg med den økonomiske kontrollen og synger. Ikke lenger Internasjonalen, men Ivar Aasens ”Mellom bakkar og berg ut med havet, heve nordmannen fenge sin heim”. Sånn styrer vi unna sosial uro i verdens rikeste land.

Kanskje burde Stoltenberg tatt en tur innom Richard Wilkinson også, den engelske forskeren som har ”bevist” at jo mindre forskjeller det er i landet, jo bedre har vi det. Wilkinson tar imidlertid andre seg av, den siste som jeg hørte lovprise den britiske forskeren var professor Per Fugelli, sosialmedisiner og årets vinner av Karl Evang-prisen

I Europa er det politikernes varslede kutt i velferdsgoder, og særlig i pensjonsrettighetene, som kaster bensin på det politiske bålet. Men det har ulmet lenge. Finanskrisa forsterket det hele.

Og om ikke finanskrisa er ille nok, så er også høyrekreftene på sterk frammarsj. Noen av dem har til og med slagord og retorikk som vi burde få frysninger på ryggen av. Og de nærmer seg furet værbitt også. Vårt naboland Sverige opplever en høyrebølge som er skremmende for flere enn dem som opplevde andre verdenskrig.

Med dette bakteppet er det sjølsagt godt og trygt med den lovpriste norske samarbeidsmodellen, sist feiret av mange menn i mørk dress da Hovedavtalen rundet 75 år.

Til KK sier statsministeren: ”Den (den norske pensjonsreformen) sikrer både gode pensjoner, gjør det lønnsomt å jobbe og sikrer økonomien i folketrygden. Det har vi fått til i god dialog med fagbevegelsen. Jeg har inntrykk av at den dialogen har de lite av i Frankrike.”

Samtidig understreker Stoltenberg at han ikke lar seg uroe av utviklingen på gateplanet i Frankrike. Fordi vi holder orden i økonomien og sikrer lav arbeidsledighet pluss har et mye mer rettferdig skattesystem, så unngår vi søreuropeiske tilstander i Norge, mener Stoltenberg. Dessuten har vi fagforeninger som tar ansvar for helheten – også i økonomien.

Paradokset her til lands er politisk. For mens den tilstanden som statsministeren beskriver også hylles av både den konservative Kåre Willoch og radikale røster langt til venstre for sosialdemokratene, blåser det også en høyrevind i Norge.

Siden det foreløpig bare er på meningsmålingene partier som Høyre og Fremskrittspartiet har fått et solid flertall, så kan vi kanskje koste på oss å kalle dette for en flau bris. Men fortsetter denne vinden, og øker den i styrke, bør vi nok begynne å snakke om mer enn fornybar energi og det geniale ved vindkraft.

Det mest betenkelig av alt, sånn jeg ser det, er at den politiske venstresida – den som befinner seg til venstre for arbeiderpartiet – for tida er mer død enn rød. Og er alt annet enn det korrektivet den i sine beste stunder kan være til en høyredreid sosialdemokratisk politikk.

Fortsetter denne utviklinga er jeg redd vi kan få søreuropeiske tilstander i Norge også. Det er litt rart at sosialdemokratene alltid må få en kald høyrevind i ansiktet før de tar på seg anorakken, skjønner alvoret og skifter kurs.