Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Svenskene har noe vi ikke har – de har en landsdekkende litteraturpris for arbeiderlitteratur. Ja, de er til og med stolte over både arbeiderlitteraturtradisjonen. Mens hjemme i furet værbitt døde arbeiderlitteraturen med ml-forfatterne på 1970-tallet. Da Dag Solstad konverterte, gjorde resten av det litterære parnasset, inkludert ml-forfatterne, det også. Dessverre.

Lenge leve Karin Sveen, Kjartan Fløgstad og Lars Ove Seljestad, men tre svaler gjør dessverre ingen hel sommer – men for all del: noen enkelte solrike dager er bedre enn vedvarende regnvær.

I går var det 113 år og en dag siden den svenske forfatteren Ivar Lo-Johansson ble født. Og på denne dagen, hvert år siden 1986, blir det i hans by Stockholm delt ut to litterære priser i hans navn. Den ene er det svenske fackets pris – Ivar Lo var høyt skattet i Lantarbetarforbundet og svensk LO – den andre er hans personlige pris.

Førstnevnte pris, som for øvrig vår egen Roy Jacobsen fikk i 1994, ble i går delt ut av LO-lederen Karl-Petter Thorwaldsson, en pris han i etterkant fortalte meg at han var svært stolt over å få dele ut. Sjøl om utdelingen skjedde midt under ishockeyfinalen i OL da nesten hele Sverige sto stille, kom det om lag 150 godt voksne mennesker for å være med på begivenheten.

Ivar Lo-Johansson-prisene for 2014 gikk til litteraturprofessoren og spaltist i Klassekampen Ebba Witt-Brattström, som har et sterkt feministisk perspektiv og fackets Ivar Lo-pris til Susanna Alakoski, den finsk-svenske forfatteren og spaltisten i det svenske fagforeningsbladet Arbete. Hun debuterte med romanen «Svinalängorna» i 2006.

Hva de to prisvinnerne mener om begrepet arbeiderlitteratur, denne litteraturens betydning og Ivar Lo-Johansson som forfatter kan du lese om i en større artikkel i LO-Aktuelt omkring 21. mars. Og veit du ikke en gang hvem de er, er du foreløpig tilgitt – leselysten er på sterk retur, både i Sverige og Norge. Dessverre.

Men veit du ikke hvem Ivar Lo-Johansson er, da er jeg mer usikker på om jeg skal tilgi deg. For Ivar Lo er Sveriges kanskje største arbeiderforfatter, eller proletarforfatter som han sjøl likte å kalle seg. Han ofret både ekteskap og barn for sitt yrke og skrev over 50 bøker i flere sjangre før han døde i 1990. Og om han ikke flyttet fjell, er det relativt samstemt enighet om at han bidro til å endre det svenske samfunnet.

Fram til 1945 levde Sverige med statare, et føydallignende system der svenske landarbeider (statare) var en slags leilendinger, levde under nærmest slavelignende tilstander og fikk lønna utbetalt i naturalier. Arbeidskontrakter eller andre arbeidsregulerende avtaler eksisterte ikke. Leser du bare en to-tre av bøkene til Ivar Lo, skjønner du hvilket jævlig system dette var. I 1945 ble systemet avskaffet. Ivar Lo gis mye av æren for at nettopp dette skjedde.

Et glimrende eksempel på at litteraturen, også den skjønnlitterære, har samfunnsmessig betydning. Og et glimrende eksempel på at arbeiderlitteraturen kan gjøre en forskjell.

Men kanskje er arbeiderlitteraturen mest betydningsfull som politisk stimulans. Hvem kan lese den danske forfatteren Martin Andersen Nexøs roman «Pelle Erobreren» eller samme forfatters «Ditte et menneskebarn» uten en gang for alle å forstå at samfunnet er klassedelt, at dette ikke er en naturlov – men menneskeskapt – og framfor alt når det gjelder all Nexøs litteratur: det er mulig å gjøre noe med klasseforskjellene.

Men det krever politisk mot, det krever engasjement, det krever at du står opp om morran, viser en solidarisk holdning og ikke et sekund tviler på at de fattige er like verdifulle mennesker som de rike, at kvinner fortest mulig må likestilles med menn – på alle felter av samfunnet, også det økonomiske.

Arbeiderlitteratur er noe annet i dag enn i forrige århundre. Likevel skylder svensk, dansk og norsk arbeiderbevegelse forfattere som Ivar Lo-Johansson (Moa Martinson, Eivind Johnson, Sara Lidman med flere), Martin Andersen Nexø og Rudolf Nilsen (Nordahl Grieg, Kristoffer Updal med flere) en stor takk for deres bøker.

Den nordiske velferdsstaten ville neppe vært det den er uten arbeiderlitteraturen.