Eddie Whyte

I Norge er vi spesielt opptatt av Palestina-spørsmålet. Osloavtalen fra 1993, som vi en gang var så stolte av, har vist seg å være en katastrofe for palestinerne. 20 år etter avtalen er Palestina fortsatt okkupert, Gaza er blitt verdens største fengsel, og israelske bosettere koloniserer stadig større palestinske landområder på Vestbredden. En lang rekke FN-vedtak og internasjonale forhandlinger gjennom flere tiår har ikke ført til et rettferdig resultat. Palestinerne lever fortsatt under okkupasjon i en apartheidstat, og en fredelig løsning virker langt unna.

Sør-Afrikas tidligere statsminister og arkitekten av apartheid, Hendrik Verwoerd, kalte Israel for en apartheidstat allerede i 1961. Ordet apartheid betyr «adskillelse» og innebærer en institusjonalisert diskriminering av folkegrupper. Det er ikke tvil om at staten Israel utøver institusjonalisert diskriminering.

Det finnes to rettssystemer på Vestbredden, et sivilt for jøder og et militært for palestinere. Palestinske arbeidere blir trakassert og diskriminert. Infrastruktur, veier, elektrisitet og vann er delt i to. Den moderne infrastrukturen som er i stadig utvikling, er forbeholdt israelske jøder, mens tjenestene for palestinere, som verken blir vedlikeholdt eller utviklet, forfaller. Palestinerne har et sterkt begrenset selvstyre som ligner veldig på Sør-Afrikas bantustans, med en tilsvarende begrenset bevegelsesfrihet.

Blokaden av Gaza, ulovlige apartheidmurer, militære sjekkpunkter, trakassering av palestinske arbeidere, fengsling av palestinske barn, de folkerettsstridige bosettingene og koloniseringen av palestinske landområder styrker den institusjonaliserte diskrimineringen.

Verdenskjente menneskerettighetsforkjempere som Nobel fredsprisvinnerne Mairead Corrigan, biskop Desmond Tutu og tidligere president i USA Jimmy Carter, har vært tydelige i sin kritikk av Israels apartheidpolitikk. Den internasjonale boikottkampanjen vokser raskt, og Israel blir stadig mer isolert i verdenssamfunnet.

Norske myndigheter har fortsatt en viktig rolle å spille i å løse konflikten. «Farlige forbindelser» — en rapport som ble utgitt av Norsk Folkehjelp og Fagforbundet i fjor, viser at norsk næringsliv og norske myndigheter støtter den ulovlige israelske okkupasjonen økonomisk — både bevisst og ubevisst. Rapporten viser også hvordan norske selskaper importerer og selger bosettingsvarer eller har handelsforbindelser med selskap i de okkuperte områdene. Norge importerer israelske våpen, driver forskningssamarbeid med israelsk sikkerhetsindustri, og norske våpen blir brukt i de okkuperte palestinske områdene.

Kjernen i den pågående konflikten er utvilsomt den israelske okkupasjonen og apartheidpolitikken. Det må legges økt press på de israelske myndighetene om å følge opp FN-vedtakene om å avskaffe apartheidsystemet, avslutte okkupasjonen og respektere palestinske rettigheter og internasjonal lov.

Noen liker dårlig fagbevegelsens kritikk av Israels apartheidpolitikk og stempler saklig og dokumentert kritikk av staten Israel som antisemittisme. Det er en vanlig avsporing fra kristne fundamentalister og Norges israelvenner. Påstanden er lite troverdig og ignorerer bevisst den store motstanden mot Israels krigsmaskineri og okkupasjonspolitikk som finnes blant verdens jøder.

Det finnes nemlig mange jøder, både i Israel og i verden for øvrig, som er sterkt kritiske til den umenneskelige behandlingen palestinerne blir utsatt for, og som jobber for en rettferdig løsning på konflikten. Det være seg de mange israelske soldatene som skammer seg over sin rolle som militærokkupant og forteller om grusomhetene de ble tvunget til å være med på, eller de israelske ungdommene som nekter å utføre militærtjenesten i protest mot sin egen regjerings okkupasjonspolitikk, eller de israelske organisasjonene som dokumenterer menneskerettighetsbrudd, eller fremtredende israelske politikere, som for eksempel den tidligere israelske presidenten Avraham Burg som advarer om at den voldelige okkupasjonspolitikken betyr at Israel er i ferd med å miste sin egen sjel.

Og hva med de mange jødiske forfatterne og akademikerne som roper høyt om Israels menneskerettighetsbrudd og undertrykkelse av palestinerne? Folk som Miko Peled, Michael Selzer, Ilan Pappe, Rabbi David Weiss, Moshe Menuhin, Eibie Weizfeld, Steve Quester, Joel Kovel, Norton Mezvinsky, Ora Wise, Norman Finkelstein, Phyllis Bennis, Adam Shapiro, Daniel Boyarin for å nevne noen.

I mars ble Israel enda en gang fordømt av Amnesty International for drap på sivile og gjentatte menneskerettighetsbrudd. Såpass alvorlig er israelske styrkers bruk av det som beskrives som «overdreven, tilfeldig og brutal makt mot palestinerne», at Amnesty ber USA, EU og resten av verdenssamfunnet om å avstå fra all handel med militært utstyr til Israel. Her hjemme mener vi at vår regjering må øke presset på israelske myndigheter om å følge opp FN-vedtakene om å avskaffe apartheidsystemet, avslutte okkupasjonen og respektere palestinske rettigheter og internasjonal lov.

Palestinerne lever under israelsk okkupasjon, og en lang rekke FN-vedtak som fordømmer denne aggressive koloniseringspolitikken, blir stadig ignorert av Netanyahus regjering. Fagorganiserte rundt om i verden mobiliserer til støtte for palestinske rettigheter.

Vi mener at israelere og palestinere har rett til å leve i fred og sikkerhet. Og akkurat derfor bør fagbevegelsen satse enda mer på å videreutvikle samarbeidet med den internasjonale bevegelsen Boycott Divest Sanctions (BDS) og støtte kampanjen for en internasjonal boikott av en regjering som ikke respekterer palestinernes rettigheter og som ikke lytter til verdensopinionen.