Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Odda er ett av de mange klassiske industristedene på Vestlandet. I dag er mye av industrien borte, men biblioteket lever. Som det heldigvis alltid har gjort.

I Odda er Anne B. Ragde født, og her har Frode Grytten, Lars Ove Seljestad og Marit Eikemo vokst opp. De tre sistnevnte var flittige brukere av Oddas bibliotek. Her lærte de å lese, her lærte de å like litteratur – ja, her fant de kanskje de første frøene, her ble de skjønnlitterære forfattere.

Knut Olav Åmås er også forfatter, faglitterær sådan. Hans biografi om den store poeten Olav H. Hauge er imponerende. Åmås, som er født i Mo i Rana, men oppvokst i Odda, var også bibliotekbruker i sin barndom på 1970-tallet. Skjønt, noen har sagt at Åmås ikke kommer fra Odda, men kom fra Odda. For intellektuelle er verbets bøyninger ingen tilfeldighet!

Det er kanskje heller ingen tilfeldighet at Åmås, som for snart 100 dager siden jobbet som debattredaktør i Aftenposten, ble politiker. Og hva annet skulle han bli enn kulturpolitiker? Han fikk tilbud om statssekretærjobben i Kulturdepartementet, sa ja og meldte seg inn i Høyre.

At han ville bidra til å kutte i de offentlige bevilgningene til kulturen er ingen bombe. Både han og det partiet han meldte seg inn i har vært tydelig på dette. At han bidrar til å ramme innkjøpsordningene for litteratur, selveste flaggskipet i den litteraturpolitikken som alle bokelskere i verden misunner oss, er imidlertid noe mer overraskende.

Den mest kjente av disse innkjøpsordningene er den skjønnlitterære som innebærer at Norsk Kulturråd på vegne av staten kjøper inn ett eksemplar av all ny norsk skjønnlitteratur og fordeler dem til landets biblioteker. Ordningen ble etablert på 1960-tallet da norsk litteratur var i krise og har vært en formidabel suksess siden.

Ordningen er en klassisk vinn-vinn-situasjon. Forlagene kan gi ut bøker de av økonomiske grunner ellers ikke ville turt å gi ut, bibliotekene får et rikere utvalg av bøker enn de ellers ville hatt råd til – et demokratisk gode for befolkningen siden bibliotekenes bøker som kjent lånes ut gratis her til lands.

Og sist, men ikke minst: Skjønnlitterære forfattere er sikret et visst salg av sine bøker – altså sikret ei lønn det ofte er umulig å leve fett av, men det bidrar i hvert fall til smør på maten et par dager i uka.

Denne ordningen vil nå Kulturdepartementet, med statssekretær Åmås i spissen, kutte i. For eksempel har han mer enn antydet at den mest salgbare kriminallitteraturen bør kuttes først. Antagelig tenker han på mye mer enn Jo Nesbø.

Å kutte i innkjøpsordningene til bibliotekene (det fins ordninger for barnelitteratur og sakprosa/faglitteratur også) er å sage over den greina Åmås sjøl en gang satt på. Bokormen Åmås vil gi den generasjonen som kommer etter ham et dårligere tilbud enn det han hadde da han var i sitt intellektuelle frø hjemme i Odda.

Hadde Knut Olav Åmås vært den sakprosaforfatteren mange av oss har hatt glede av å lese om han ikke hadde hatt tilgang til et rikt bokutvalg i biblioteket i Odda? Hadde han i det hele tatt vært statssekretær uten biblioteket i Odda?

Isteden for å ville kutte i de offentlige bevilgningene til innkjøpsordningene for litteratur, burde Åmås ha øket bevilgningene til de samme ordningene. En utvidelse av for eksempel innkjøpsordningen for faglitteratur burde vært gjort for lenge siden.

Den som vet det rette, vil gjøre det rette – mente den greske filosofen Sokrates. Politikk er å ville, sa den svenske sosialdemokraten Olof Palme.

Åmås kjenner både Sokrates og Palme like godt som meg. Derfor burde han forstå at politikk er å ville, mens god politikk er å ville det rette.

(PS. Kommentatoren har i et tidligere yrkesliv kjempet for innkjøpsordningene både som førstekonsulent i Kulturdepartementet og Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening)