Les tidligere innlegg i debatten:

Roy Pedersen: Vi trenger en sjølstendig fagbevegelse

Are Tomasgard: Offensiv satsing på alliansebygging og fagligpolitisk arbeid

Oppfatter at vi er enige om at fagbevegelsen skal stille politiske krav, bygge allianser og arbeide for et politisk alternativ til høyresida både på stortinget og i kommuner. Fagligpolitisk samarbeid er et verktøy for å få dette til.

Mener også vi er enige om at dagens Høyre/Frp-regjering har sammen med Venstre et stortingsflertall for bl.a. å angripe faglige rettigheter, gjennomføre usosiale skattekutt og utsalg av statlig eierskap. Dette støttes aktivt av arbeidsgiverorganisasjoner og deler av media.

Men, det betyr ikke at det er stor folkelig støtte for denne politikken. Velgerundersøkelser viser at det ikke er et krav om en høyredreining. Valgresultatet var en snarere en protest mot de rødgrønne, framfor et krav om en nyliberal politikk.

Dersom nåværende regjering ikke møter økt motstand og en aktiv fagbevegelse, er det en mulighet for at Norge likevel blir et nyliberalt prosjekt a la Sverige. Det må forhindres.

Skal vi lykkes trengs et politisk alternativ. Valgkampen viste at det ikke er nok å påpeke at de andre er verre, selv om det er riktig.

Den rødgrønne regjeringens resultater og vår rolle i det fagligpolitiske samarbeidet, må ses i dette perspektivet. De rødgrønne stanset f.eks. skoleprivatiseringen Høyre ville ha, reddet arbeidsmiljøloven og gjennomførte viktige tiltak mot sosial dumping. Bra sosialdemokratisk politikk. Kommersialisering av barnehager og en pensjonsreform på bekostning av arbeidsfolk, til fordel for middelklassen, preges derimot av en nyliberal tenkning også hos de rødgrønne. Begge reformene støttes av Høyre og Frp.

Hovedpoenget mitt er at i Arbeiderpartiet og blant de rødgrønne finnes både sosialdemokratiske og nyliberale strømninger. Dermed blir ikke fagligpolitisk samarbeid i seg selv nok for å vinne fram med våre krav. Det lukker Are beklageligvis øynene for.

Fagbevegelsens svar på borgerlig regjering og nyliberale strømninger må være en sjølstendiggjøring. Det betyr samarbeid ved å reise egne krav til Arbeiderpartiet og andre, samtidig som tillitsvalgte og medlemmer aktiviseres. Vi må være en pådriver og ikke en fender mellom fagbevegelse og parti(er). Pådriverrollen ga entusiasme og seier i 2005.

Are påpeker svekket samarbeid mellom fagbevegelsen og de brede folkepartiene i EU-land. Det er en tilslørende framstilling. Det er disse partiene selv som har tatt initiativ til innstrammingspolitikk, velferdskutt og angrep på faglige rettigheter. Sosialdemokratiene i Europa preges av nyliberale verdier og politikk. Skal fagbevegelsen kritiseres for denne utviklingen må det være for at man trodde på den sosiale dialogen og protesterte for lite og altfor seint. Begrepet «soft nyliberalt prosjekt» er en påpekning om at lignende utvikling også kan skje her, dersom vi fortsatt velger fenderrollen.

Til slutt en liten beroligelse. LO i Oslo blir i den demokratiske sentralismens ånd påminnet om at vi må følge opp kongressvedtak om fagligpolitisk samarbeid og valgkamp. Vi er allerede i gang – i pådriverrollen slik vi pleier.

Roy Pedersen, leder LO i Oslo