Arbeidsminister Robert Eriksson er forbauset. Her om dagen stusset han i en Dagbladet-kronikk over at «regjeringens ønske om mer bruk av midlertidige ansettelser har skapt debatt». Selv mener han at arbeidslivet er som fotball (dog kanskje ikke like underholdende): Får du aldri prøvespille til en klubb, blir du tribunesliter, får du ikke midlertidig jobb, blir du trygdet. Derfor skal lønnsarbeidere, akkurat som Zlatan en gang i tiden, få «prøvespille» til A-laget.

På den andre siden av banen står motspillerne like forbauset. Deriblant undertegnede: Når ble det egentlig så vanskelig å ansette folk midlertidig? Selv har så godt som alle hennes arbeidsforhold vært nettopp det, enten det var jobben som butikkarbeider, museumsvakt, pleieassistent, journalist, hotellarbeider eller lærer. Arbeidsministeren har kanskje ikke forstått de økonomiske (og andre) bekymringer korttidskontrakter fører med seg? Kanskje han ikke forstår faste ansettelsers avgjørende betydning for det som fins av demokrati i arbeidslivet? Kanskje han ikke har lest Arbeidsmiljøloven? Hadde han gjort det, ville han ha fått med seg at den åpner for prøvespilling som bare det. Enten det er vikariat, prosjektstilling, praksisplass — ikke minst: prøvetid ved ansettelser.

Det kan tenkes at arbeidsministeren snakker om et annet arbeidsmarked enn det som faktisk finnes. Politikere gjør jo det hele tiden. Det kan tenkes at han ble forelsket i sin egen (noe haltende) fotballmetafor. Sånne forelskelser skjer stadig vekk. Kanskje han bevisst dytter motstanderen og snubler selv for å forvirre dommeren.

Det er det eldste trikset i (fotball)boka.

Særlig forvirrende er det når han sier at mer midlertidig ansettelser vil føre til mer fast jobb. Han viser til norske arbeidskraftundersøkelser som bevis: Etter ett år er halvparten av de midlertidig ansatte i fast jobb, og etter to år er flertallet fast ansatte. Dermed kan Eriksson trygt konkludere med «lite tyder nemlig på at de midlertidige ansatte jevnt over blir gående i årevis med usikkerheten hengende over seg».

Kanskje han ikke har forstått det åpenbare:

Det er ikke retten til midlertidig ansettelse som fører til fast jobb. Det er retten til fast ansettelse som er grunnen til at man kan gå fra midlertidig til fast jobb. «Myker man opp» disse rettighetene, vil man ikke lenger kunne vise til hyggelige tall i arbeidskraftsundersøkelser. Kanskje man heller vil måtte vise til statistikk tilsvarende dem i de «oppmykede» landene. Som Spania. Der utallige oppsagte midlertidige ungdommer emigrerer for å søke lykken i «det tyske jobbmirakel» — der midlertidige minijobber har skapt lavlønnsfeller og en økning i Tysklands arbeidende fattige.

For all del, la Eriksson prøvespille som arbeidsminister, det er sannelig ingen lett jobb. I mellomtiden takker jeg Guds hånd og Beckhams skru for at akkurat den stillingen er midlertidig.

Lotta Elstad,

Journalist og forfatter