Lotta Elstad

frifagbevegelse@lomedia.no

Jeg har vært så naiv. Jeg trodde retten til selvbestemt abort var som kvinnelig stemmerett. At når den først var innført, ville folk liksom ikke gjøre noe nummer ut av spørsmålet mer, jeg trodde vi var ferdig med saken, at vi kunne nyte hverandre i fred og puste lettet ut, men det var så klart ønsketenking.

Nå er angrepet på en kvinnes rett til å bestemme over egen kropp i gang igjen. Det er blitt en europeisk trend.

La oss stikke på interrail. Vi begynner med en svipptur over svenskegrensa. Der har Kristna Värdepartiet, som setter abortspørsmålet først, nylig blitt stiftet. Ikke minst har Sverigedemokratene brutt den 40 år lange konsensusen ved å ville begrense rettigheten. Deretter tar vi båten til Polen. Der tillates abort kun ved tre omstendigheter: voldtekt, fare for kvinnens liv eller alvorlige fosterskader. Toget til Slovakia; her havner alle som kontakter en lege om dilemmaet, i et statlig register. Videre til Ungarn; i 2012 ble det grunnlovsfestet at liv er hellig – og at det starter ved befruktningsøyeblikket. I Makedonia bestemte de i fjor at det kun var lov med én abort i året. Malta: totalforbud. I Italia reserverer 80 prosent av landets gynekologer seg, og man anslår at det gjennomføres 50 000 ulovlige aborter i året. I Spania innførte sosialdemokratene selvbestemt abort i 2010, men frihetens luft viste seg å være et blaff. De konservative tok makten, og nå behandles forslaget om at kun voldtekt eller fare for liv og helse er gyldige grunner.

Så hjem igjen til Norge. Her går angrepet under navnet «reservasjonsretten». Og ingen er egentlig helt fornøyde med den, men sånn er jo politikk, og om bompengene forsvinner, kan vi jo fritt ta bilen, kjøre nordover dette langstrakte landet og krysse grensa til Russland. Til Sotsji-land. Mange snakket om at det var tvilsomt å delta i lekene til et land som straffer «homopropaganda». Færre har nevnt at i Russland ble det i 2011 ulovlig å beskrive abort som en ufarlig medisinsk prosedyre, obligatorisk ventetid og rådgivning er innført, og statsministerens kone Svetlana Medvedeva er en profilert abortmotstander.

Sovjetunionen var for øvrig det første landet i verden som legaliserte abort.

Det skjedde i 1920. Et revolusjonært pusterom da damer endelig kunne frekventere Moskvas restauranter alene og til og med ha på rød leppestift uten å bli tatt for å være falne kvinner. Det er vel nettopp på dette punktet at fri abort, fri spiral, fritt liv viser seg å være avgjørende:

Det handler om relasjonen mellom mann og kvinne.

Skal den være fri eller ikke? Skal vi være likestilte? Skal du og jeg kunne ligge sammen på like vilkår? Skal vi få leve i den verdenen som Abba synger om: Nothing promised, no regrets – voulez-vous?