Av Per Syversen

Arbeidslivet er tøffere og kravet til tillitsvalgte blir mer og mer komplisert.

Konsernifisering er blitt en trend, og innsparinger og nedbemanninger er hverdagen.

På andre siden av bordet sitter ikke lenger eierne, men ledere som er hanket inn for å gjøre spesielle jobber i disse prosessene sammen med advokater med nedbemanning/innsparinger som spesialområder.

Hvordan kan vi stå bedre rustet til å møte denne utfordringen, og hva med dem som gjør alt de kan for å møte dette med den viten de har, men som til slutt må gi opp?

Det blir rett og lett for tøft, og den som i alle år har stilt opp for andre, går «på trynet».

Egentlig er dette to spørsmål:

• #empmargin;Hvordan kan vi bli enda bedre rustet til å møte utfordringene som er av nyere tid?

• #empmargin;Hvilket apparat har vi for å ivareta tillitsvalgte som ikke klarer mer, og faller igjennom?

I min gamle jobb som klubbleder på heltid i Aftenposten Grafiske Klubb, fikk jeg føle på denne overgangen fra «vi løser alt internt», til «vi er nødt til å hente inn ekspertise for å nå målene».

Etter mange år som både avdelingstillitsvalgt, sekretær, klubbleder, og tillitsvalgt i avdeling tror man at kompetansen er i orden, men holder dette i den verdenen vi er kommet til nå?

I fagbevegelsen har vi tradisjonelt hatt en veldig god skolering på alle områder, men det har forandret seg.

Jeg har hele tiden vært av den oppfatning at jeg var god nok, og opplevde også at jeg hadde bedre kompetanse enn mange av de lederne som satt på andre siden av bordet.

Hva de ikke kunne av avtaleverket var mange ganger skremmende.

De hadde godt betalte jobber, men peiling på hovedavtalen, overenskomster og arbeidsmiljøloven var rett og slett fraværende.

Og med en ny regjering som skal forandre både det ene og det andre, så må det mer til enn tidligere.

Hvordan dette skal gjøres, må noen sette seg ned å se på.

Fagbevegelsens ansvar for tillitsvalgte bør bekymre oss alle. Hva blir gjort for dem som sliter?

Jeg har hørt om flere tilfeller av sentrale tillitsvalgte som møter veggen, og som føler at de ikke får hjelpen de trenger av eget forbund.

Hvilket hjelpeapparat har vi for å ivareta denne gruppen?

Og hvilke forpliktelser har fellesskapet for å hjelpe disse personene?

Jeg mener at også dette er noe fagbevegelsen bør ta tak i, og ikke kan være bekjente av.