Jeg vil være stor sjef
kristian.brustad@lomedia.no
Jeg vil bestemme. Jeg vil være populær. Jeg vil tenke gamle tanker og putte dem inn i ny språkdrakt. Da blir jeg innovativ, ja sågar progressiv. Kuldegradene har for lenge ligget som et teppe over det politiske landskapet. Alt har stivnet. Frosset til.
Jeg vil våkne fra marerittet. Jeg vil skape fleksibilitet. Jeg vil fyre opp mine tanker om eierskapet. Ikke det at jeg er eier altså, men hvis jeg snakker stort nok. Da vil jeg, SJEFEN, skape entusiasme og varme. Skape endring. Spre businessgleder inn i det offentlige, eller ivertfall hos meg selv. Når jeg får opp dampen på pampene, da kommer livet mitt til å gå på skinner. Da blir jeg den kloke og modige. Da slutter de ansatte og tillitsvalgte å tenke som dinosaurer. Da følger de meg. De gode ideene. For meg er ingenting umulig. Ingenting i det blå. Jeg vet at markedet vet best. Derfor skal jeg bygge en katedral av nye (resirkulerte gamle) tanker.
Kanskje til og med våge å diskutere mine våte drømmer om børs. Det hadde vært noe det. Da snakker vi ekte business. Hver celle i kroppen vibrerer ved tanken. Tanken på å slippe byråkratenes innblanding fryder meg så grenseløst. Tenk å forholde seg kun til markedet. Tenk for en hverdag jeg får da. Det hadde vært sååå Konge. Skattebetalerne kjenner jo ikke sitt eget beste. Tenker jo aldri verdiskapning. Hva vet de om sexy økonomiske teorier. Skattebetalerne skal bare ha og ha. Nei, samfunnsøkonomiske konsekvenser er slitsomt å forholde seg til. Det gir ikke noe kick.
Jeg knytter neven i Høyre hanske. Kjenner skinnet former seg rundt fingrene. Den følelsen. Jeg bokser opp visiret. Klemmer hånden forsiktig rundt gassen. Kjenner det dirrer i hånda. Vrir det jeg makter. Fryder meg langt inn i sjelen. Kjenne vinden sparker meg i ansiktet. Jeg elsker full gass. Hadde vi bare ikke hatt de hersens fartsgrensene. Da hadde vi unngått både ulykker og køer. Jeg mener alle må kunne kjøre så fort de vil. Folk tilpasser seg omgivelsene. Folk kan regulere seg selv, bare de får sjansen. Bare spør meg. For natt etter natt jeg drømte. Nå tør jeg snakke åpent. Sette ord på mine drømmer. For meg er det viktigere enn at NSB skal bestå. I morgen er dagen lys. I morgen er himmelen blå.
